Gårsdagens samtale med 5 åringen festet seg skikkelig i meg. Det var tid for leggetid og jeg satt på sengekanten mens jeg pakket han godt inn under dyna. I et hektisk småbarnsliv blir det mye korrigering og kritikk. Det er jo jobben vår som foreldre, å oppdra – fortelle hva som er rett og galt. “Sitt pent på stolen, ikke gris med maten. Vask hender, snakk lavere, del leker”. Jeg leste for en stund tilbake at du skal gi x3 så mye ros som “kjeft” mot barn. Det er lov å korrigere og si ifra, men det er også utrolig viktig å rose når det gjøres riktig og ikke ta det som en selvfølge.
Slik er jo vi voksne litt dårlige til generelt i livet. Vi henger oss stadig opp i det negative og har en vane til å la det positive, de små tingene gå forbi. Før jeg sa natta, ga jeg derfor min 5 åring en lang tale om hvor stolt jeg er av han. Det gjør jeg for all del ofte, men denne gangen tenkte jeg ekstra over hvordan han mottok rosen han fikk.
“Ja mamma, jeg er skikkelig flink. Jeg er faktisk flink til veldig mye”. Øynene hans lyste opp der han lå og tenkte på hvor fantastisk han selv er. Alt jeg sa om han, kunne han selv bekrefte og han var utrolig enig med mammaen sin. Og tanken slo meg. Hvor i livet mister vi den selvinnsikten? Hvor stopper vi å tro på oss selv, slik som en 5 åring gjør? Hvorfor klarer vi plutselig ikke å ta imot ros lengre eller ha tro på oss selv? Så fort en voksen sier noe hyggelig til en annen, blir det respondert med “nei herregud, gi deg.”
Vi avviser. Fordi vi føler at vi ikke kan motta ros. Og ikke søren om det er lov å si høyt “Idag er jeg stolt av meg selv, jeg har vært skikkelig flink”. Selvskryt er ikke lov, da må man komme ned av sin høye hest. Janteloven slår inn. Jeg tror på mange måter det ligger noe i utvikling, med alderen legger vi merke til forskjeller og forandring, kritikk og fordommer på en helt annen måte enn barn. Vi blir mer bevisst på det rundt oss av natur. Så hjelper sosiale medier og dagens samfunn godt til for å forsterke hva som er rett og galt.
Vi snakker stadig om hvordan vi skal være forbilder for våre egne barn. Men barna er uten tvil forbilder for oss voksne også. Vi har mye å lære fra dem, vi har mye å lære fra en fri sjel som ikke er formet av dagens samfunn. Neste gang du roser barnet ditt, legg merke til hvordan de håndterer det. Hvordan de tar det til seg, og tror på seg selv. Hvordan de bekrefter hvert eneste ord som blir sagt og sier seg enig. Det er helt fantastisk, og noe vi voksne kan ta mye lærdom av.
Liam avsluttet samtalen som bare en 5 åring kan. “Mamma, vet du hva? Å være snill er faktisk jobben min. Det er det jeg jobber som. Men iblant tar jeg meg litt fri da, man må ha ferie og.” Men jeg liker jobben min og jeg er faktisk skikkelig flink.
