God tirsdag fine! Her regner det ned og jeg samler opp energi til å male steinveggen. Solen har vært den perfekte unnskyldning til å slippe unna strøk 2, men nå utgår jo den. Mens jeg prøver å finne motivasjon, tenkte jeg det var på tide å svare på spørsmålene som har svirret rundt den siste tiden.

Robin skrev at en av ulempene ved din jobb er at du aldri kan ta fri. Hvorfor ikke, hva skjer da?

Først og fremst så er det noe som heter algoritme på instagram og snapchat som blir min “største fiende”. Så lenge jeg holder meg aktiv gjennom dagen og gir godt innhold, kastes det på “utforsk” og jeg blir hele tiden oppdaget av nye folk og når godt ut i mine kanaler. Om jeg tar pause faller jeg av bølgen og det er usikkert om jeg når ut igjen. Spesielt instagram er ille der, og veldig mange har blitt sterkt påvirket. Det er hele tiden mye forventinger fra jobbene du mottar at du skal nå bra ut, et følgertall på 300.000 hjelper lite hvis bildet blir sett av 2% av følgerne dine. Så er det såklart den delen at det er en type jobb du kan ha med deg overalt, på godt og vondt. Jeg har heller ikke krav på ferie og feriepenger pga det er eget firma. Men mye kan planlegges i god tid og jeg kan begrense sosiale medier ved behov, men aldri 100% over mange dager.

Lever du av instagram?

Jeg lever av en kombinasjon av alle mine sosiale medier. Snapchat, blogg og instagram – det henger sammen og er inntekten min ja <3

Er du komfortabel med å dele så mye privat? Er jobben/inntekten verdt det?

Det jeg velger å dele valgte jeg lenge før inntekt. Hele min motivasjon for å starte med sosiale medier, var å spre budskap som er tabulagte og dele private sider vanligvis mange skjuler for å normalisere det. Inntekten ble en fin bonus, så svaret er at jeg er veldig komfortabel med det når målet var å hjelpe andre og det ble oppnådd <3

Når du viser fram klær, er det du selv som har valgt dem ut?

Ja. Jeg sender liste på hva jeg ønsker å framme, og hvis noe av det ikke falt i smak, sendes det i retur eller doneres. Det som vises er nøye plukket ut personlig av meg. Men jeg har så klart enkelte ting å forholde meg til, som feks “velg blandt nyheter” eller “unngå det som snart er tomt på lager”.

Jobber du fortsatt aktivt med å gå ned i vekt? Du spiser jo fortsatt NOKA!

Nei, men det er jo en livsstil endring og jeg kommer alltid til å tenke på hva jeg putter i munn. Men målet er ikke å gå ned i vekt, det er det lenge siden det var. Målet er å få energi via maten jeg spiser, og vedlikeholde en god helse. Nokaen spises fordi VITA byttet eiere høsten 2019 og hadde 50% salg, jeg kjøpte opp en haug og tar derfor 1-2 måltider av det i uka hvis jeg ikke rekker lage meg annet for å bli kvitt det. Hvis det er noe jeg evt jobber aktivt med nå, så er det å bli sterk. Jeg er SÅ lei av å vøre begrenset i hverdagen med løft og dårlig rygg pga jeg er svak i muskler.

Hva heter den rensemaskinen du bruker på kvelden?

Den heter LUMISPA og er et produkt fra Nuskin. Jeg er ingen forhandler, og har betalt for den selv fra en bekjent som er forhandler. Den er amazing!

Hvor mye bruker du på egne klær, til både deg og barn?

Det er sjeldent jeg handler not utenfor spons, men jeg må betale for produkter jeg mottar. Jeg betaler 25% moms på absolutt alle klær vi mottar + 35% skatt av verdien, så hvis jeg feks mottar en jakke til 1500 kr betaler jeg 825 kroner fra egen lomme. Du kan på en måte tenke at jeg får alle klær på 40% salg, men så må jeg handle “mer enn nødvendig” pga jobben min så forbruket er nok høyere enn for normalt. Så blir inntekten regningen jeg sender vedsidenav klespakken.

Hvordan få barnet til å sove på eget rom/alene?

Jeg har levd etter “når de selv er klare for det” og har aldri jobbet aktivt for egen seng eller eget rom da vi har trivdes veldig godt med samsoving og jeg har prøvd tenke at det er en tid for alt. Ting har gått veldig av seg selv, Liam og Emma sluttet å amme og kom på eget rom på to helt ulike tidspunkt, fordi de er 2 ulike barn. Jeg tenker at det ikke finnes noe fasit, og siden jeg har ventet til de er klare har jeg heller ikke trengt gjøre så mye når dagen kom annet enn å vise trygghet og nærvær.

Hvem tok initiativet til å bli kjærester?

Det var jeg, Robin var livredd for å binde seg. Han hadde sagt at han elsket meg, men ikke søren om vi skulle være kjærester enda(ga mening?). Vi gikk tur med min hund Bonnie en sommerkveld og jeg løp ut i grøfta, plukket en blomsterbukett og stelte meg opp foran han. Ga en lang tale på at jeg lovte å ikke såre han. På den tiden skulle Robin være veldig “Bad boy, hard to Get” men han trengte nok bare veldig bekreftelse på at jeg var seriøs fordi han syntes det var skummelt å åpne seg. Sammen ble vi, blomsterbuketten tok vi med inn og vipps så fikk vi et STORT bananflue problem i leiligheten min i mange mnd etterpå. Søtt.

Føler du deg noengang ensom?

Iblandt. Jeg har mange gode veninner men de fleste bor mange timer unna. Jeg har hovedsakelig vennskap over messenger utenom min barndomsvenninne Lene Mari. Jeg har også valgt å flytte hit jeg bor, som er 40 min unna der jeg vokste opp. Det er ikke langt, men langt nok til at jeg føler meg langt unna mitt sosiale nettverk og alle bekjente opp igjennom. Så jeg kjenner på det, absolutt. Men jeg er veldig glad for at chatten koker gjennom dagen på Messenger da.

Hvor mange timer jobber du hver dag?

Det er veldig variabelt, noen dager kan være 3 timer, og andre kan være 15 timer. Tipper at gjennomsnittet er 6-7 timer hver dag i gjennom hele uken ink helg. Ofte mellom 19-23 på kvelden fast.

Hvorfor skriver du ikke “lik min normale størrelse” istedenfor “S” osv?

Fordi det ikke hjelper, da jeg får 100 medinger “hva er din normale størrelse da, hvilken størrelse vil det si” osv og jeg har ikke kapasitet til å svare alle. Det er på ingen måte ment som et fokus på kroppspress, jeg vet mange mager som knyter seg ved størrelsesnakk. Og det er jo en sak jeg jobber med på si, at vi ikke skal la oss definere av størrelse og ikke henge oss opp i hva lappen sier. Jeg hører stadig om jenter som står i prøverommet og ELSKER det hun har på, men fordi hun måtte opp i en XL når hun vanligvis er M, legger plagget tilbake. Vi må ikke la noen bokstaver på en lapp påvirke oss, det er kun en pekepinn så det er lettere for dere å finne egen str.

En annen ting jeg har reagert på er at når jeg sa “Denne har jeg XL i” for 2 år siden, raste det inn positive meldinger “Åh det er så godt å høre deg si det, du ser så bra ut, takk som tørr og si det”. Mens nå som jeg sier S, så er det feil, påvirker til kroppspress og unødvendig. Størrelse har jeg alltid sagt og det er kun for at det gjør salget for den som ser på, lettere.

Neste uke vil det være Robin som skal svare på Q&A igjen, så send gjerne inn spm til han i kommentarfeltet her <3

Reklame | soulcake

God mandag fine! Det har vært så fint vær at jeg har bare trengt å legge bort blogg litt. Igår feiret vi begge barna sammen, da de har bursdag med 3 ukers mellomrom. Tenk at jeg straks har en 5 åring OG en 2 åring i hus? Hvor ble egentlig tiden av, jeg føler nettopp satt med en positiv test og innså at jeg skulle bli mamma for første gang.

Vi har vært litt fram og tilbake på om vi burde samkjøre barna sin familiebursdag. En del av meg tenkte de burde få hver sin feiring, og ifjor gjorde vi det ikke siden det var Emma sin første bursdag. I år var mye av grunnen Corona, men jeg er sykt glad for at vi samkjørte. De er jo såpass små at de bare syntes det var stas, så får vi se hva framtiden bringer. Barnebursdag blir så klart noe annet med tiden. De fikk likevel hvert sitt hjørne og det falt i smak.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det ble en utrolig vellykket dag, med to stykker som svømte i både kjærlighet og leker. Kakene er fra soulcake og sponset. Pynt er kjøpt selv fra bursdagskongen (ja det var rask frakt, 3 dager) og kjolene dere så igår er kjøpt hos et norsk merke som heter SecretbyB.

Hvis dere lurer på noe mer så må dere bare spørre her så skal jeg få svart <3

Del 1 består av tiden jeg gikk fra å være frisk til å bli veldig syk, den finner du HER. Del 2 består av hvordan jeg lærte meg å håndtere sykdommen og få et mer stabilt liv, det kan du lese om HER.

Og med det så sier jeg velkommen til del 3, som forteller om min bedring. Det er også siste del i denne historien min, og den jeg gruer meg mest til å dele fordi jeg har så lite svar selv.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I 2015 ble jeg ble jeg gravid. Formen var fortsatt dårlig, men stabilt dårlig. Jeg kjente mine egne grenser og visste når jeg måtte stoppe opp. Jeg har alltid sagt at ME har tatt fra meg mye i livet, men at familie og barn ikke skulle være en av dem. Jeg er selv oppvokst med en mamma som har ME diagnose, og det er klart at det har påvirket min barndom. Men når jeg ser tilbake på det, kjenner jeg ingenting negativ påvirkning.

Mamma ble kanskje ikke med på kino. Men hun lagde hjemmekino og poppet popcorn. Hun tok oss ikke så ofte med på shopping. Men en av mine beste barndomsminner er å sitte å bla gjennom Ellos katalogen hjemmefra. Mamma lå ofte på sofaen og kjørte sjeldent bil. Men jeg som barn, så kun “mamma er alltid hjemme, hun er alltid i nærheten”. Barn tenker ikke som oss voksne, og for meg var det at mamma alltid var hjemme en stor trygghet i oppveksten. Hun var utrolig flink til å tilpasse situasjonen. Pappa sto kanskje for det fysiske, men barn trenger like mye det psykiske og de rolige aktivitetene.

Så at vi skulle få barn sammen, var det ingen tvil om. Vi er også veldig heldige som bor i Norge, er mor syk så har far rettigheter på å overta hele permisjonen og Robin har vært hjemme med oss de første 9 mnd etter fødsel. Vi har alltid vært to i den tøffe barselperioden og hadde vi ikke hatt den muligheten, hadde vi mest sannsynlig ikke fått barn. Første tiden med nyfødt baby er tøff, kronisk syk eller ikke. Men for min del ila det første leveåret til Liam merket jeg at jeg var sliten og ikke “ME-sliten”. Det kan være vanskelig for uforstående å forstå, men ME-sliten er annerledes enn vanlig sliten. Enkelt forklart. Sakte men sikkert orket jeg mer og mer, jeg gjorde ting jeg ikke hadde gjort på mange år. Jeg begynte å spørre rundt i ulike ME grupper, og fikk inntrykk av at mange opplevde samme.

De opplevde bedring under svangerskap eller amming. Jeg må likevel poengtere at det var også mange som opplevde forverring, svangerskap er på ingen måte løsningen på ME. Men i mitt tilfelle, gjorde det noe med immunforsvaret. Etter å ha lest ulike forskningsartikler, er teorien at immunforsvaret går gjennom en stor prosess når man blir gravid og at dette kan påvirke, enten riktig eller feil vei mtp en ME diagnose. Svangerskap påvirker immunforsvaret til alle, syk eller ikke. Alt dette, er ingenting annet enn teorier. Jeg sitter ikke med noe svar eller har noe fasit. Jeg er ikke helsepersonell, jeg bare forteller hva jeg opplevde.

Liam var 1 år og 8 mnd da jeg fikk et tilbakefall. Formen begynte å dale igjen, og min “gode periode” var oppbrukt. Jeg tok det ekstremt tungt, men fokuserte likevel å være takknemlig for de gode dagene jeg fikk. Og selvom jeg ble vesentlig dårligere igjen, var jeg ikke så ille som på mitt værste. Så ble jeg gravid igjen. Svangerskapet med Emma var veldig tøft med svangerskapskvalme hele veien og fler innleggelser pga dehydrering men likevel holdt ME-formen seg oppe. Hun ble født, og formen ble igjen, vesentlig bedre.

Nå er det 2 år siden hun kom til verden, og jeg har sakte men sikkert orket mer og mer ting. Jeg gjør ting idag jeg aldri kunne forestilt meg å orke. Til tider har jeg mer energi enn de fleste. Men om jeg er frisk? Nei. Jeg har fortsatt mye smerter i ledd og muskler og benytter meg av en del smertestillende. Men de blir ikke like mye forværret av aktivitet, som tidligere. Jeg KAN gå på en smell fortsatt, men “straffen” er 2-3 timer sliten istedenfor 2-3 uker. Den største fienden min er bilkjøring, der kjenner jeg fortsatt godt på sykdommen. Men om den er bedre, uten tvil. Og jeg har egentlig dessverre ingen forklaring, annet enn at det skjedde litt og litt for hvert svangerskap.

Det er tøft, fordi ekstremt mange har en formening på nettopp dette. Mange mener de vet bedre enn dyktige ME-spesialister som har fulgt meg opp i mange år. “Du har ikke ME, du har aldri hatt ME.” Mange tror ikke på at jeg idag, fortsatt er påvirket fordi jeg viser såpass mye energi i sosiale medier. Det var faktisk en følger som satt det veldig i perspektiv, og hun har jeg lyst til å sitere:

Hei Sara. Jeg har fulgt deg lenge, og må innrømme at jeg har stusset mye over din ME diagnose. Du viser jo så og si hele hverdagen din, og jeg syntes energien din er helt utrolig høy. Men så tok jeg meg skikkelig i å reagere og tenke over den dagen du ble innlagt på sykehus i påsken pga akutt blindtarmenbetennelse. Du viste oss hele dagen, blid og fornøyd med høy energi som alltid. Du var på lekeplass med barna dine og alt var normalt. Plutselig på neste snap var du på sykehuset og skulle opereres, og forklarte til oss hvordan du hadde våknet med smerter den dagen. Det satt ting veldig i perspektiv for meg, hvor lett du kan skjule en side hvis du ønsker. Regner med at det er litt samme med ME.

Denne meldingen syntes jeg var veldig fin og en god forklaring. ME er en sykdom som er vanskelig å forstå. Og enda vanskeligere når jeg har tatt et bevisst valg om å ikke fortelle dere om de dagene jeg våkner med store smerter, men late som ingenting. Jeg gjør det av 2 grunner. Den første er at jeg rett og slett ikke orker kritikk, veldig mange har mye meninger om ME, og jeg blir lett påvirket rundt tema fordi det er sårt for meg. Den andre grunnen er rett og slett fordi jeg har vokst opp med “SYK” i pannen og nyter tiden uten. Jeg kan på mange måter forklare dagens situasjon, som et lite adrenalin kick. Jeg kjenner veldig på at jeg vil ta igjen tapt tid, gjøre alt jeg har gått glipp av og nyte hver dag til max.

Fordi jeg i bakhodet vet at jeg kanskje er på lånt tid. Det er det som er med ME, man vet ikke. Det er mye ubesvart rundt diagosen, og jeg er fult klar over at denne energien ikke trenger å vare evig selvom jeg håper. Så jeg unngår fokuset i hverdagen, samtidig som at jeg syntes det er viktig tema å nevne i blant. Hovedsakelig fordi dere spør meg, daglig om å fortelle. Men også fordi det hagler inn så mange ufine kommentarer, og for hver ufine kommentar som kommer inn – er det bevis på hvor behov denne sykdommen har å bli snakket høyt om. Det finnes så mange uvitende mennesker der ute, som har meninger de syntes overgår nyere forskning og helsevesen.

Idag så jobber jeg 100% og min uføre hos NAV er satt helt på pause. Jeg håper den aldri trenger å starte opp igjen, og ser for meg en framtid der jeg kan jobbe 100% fram til pensjonistlivet i en alder av 67 år. Det er ingenting jeg ønsker mer.

Jeg vil avslutte min ME historie med å gjenta mitt livsmotto. “DET ER IKKE ALT DU TRENGER Å FORSTÅ, MEN DU KAN RESPEKTERE DET”. Kjenner du noen med ME? Det største du kan gjøre for dem, er å ikke sette kritiske spørsmål rundt diagnosen deres. Det er ikke DIN jobb å vurdere om noen er syk eller ikke. La legen ta seg av det, og stol på deres vurdering. Du ser ikke alt, selvom du kanskje tror det. Kunnskap og forståelse hører ofte sammen. Er du en av de som tror du har ME – så be fastlegen henvise deg til en ME-spesialist. Kom igang, for prosessen er lang og mye utelukkes langs veien, ME er siste løsningen i en slik utredning og ofte finner de andre ting isteden <3

Det å bli 100% frisk fra ME, det tror jeg ikke at jeg har hørt om noen som har opplevd. Å bli bedre, det opplever et lite nåløye, og jeg har vært en av de heldige. Mange tusen barn, ungdom og voksne opplever hele tiden å plutselig se hverdagen fra sengekanten uten forklaring. Fedre og mødre som plutselig ikke orker å se sine egne barn, fordi alt dem orker er et mørkt rom. Barneskole elever som plutselig forsvinner fra klassen og mister hele barndommen sin. Jeg sender dere alle en stor klem, og drømmer med dere om at framtiden vil gi mer svar til oss alle.

God søndagskveld. Her blogges det direkte fra soverommet da stuen er overtatt av noen flotte fotball entusiaster. Rødvin er ved min side, og kvelden går til å planlegge morgendagens jobbing. Hodet mitt skrur seg sjeldent helt av, og jeg sitter stadig å diskuterer med meg selv. Tenker og undrer. Jeg liker å dele tankene mine med dere, fordi jeg liker å få innspill. Fler som har tenkt på dette kanskje? Eller som kan gi meg SVAR?! Her er 5 av tankene i hodet på Sara en søndagskveld….

Et åpent hjem. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg er så sykt glad for at jeg vokste opp i et hus der alle alltid var velkommen. Uansett alder, uansett hva så sa alltid mamma “Bli på middag da vel” og hadde hun ikke handlet inn nok, nei da delte vi det vi hadde på de som var der. Huset mitt var en trygghet for mange venninner, og det har jeg skikkelig lyst til å ta med videre for mine barn. Jeg hadde venner som ringte mamma istedenfor sin egen mamma, når de hadde drukket for mye og “gått på en smell”. Jeg håper huset vårt kan være slik som min barndom.

Mannfolk.

Hvorfor er det så unaturlig for gutter å snakke om ting? Da mener jeg typ kompis til kompis. Visste du at over dobbelt så mange menn tar selvmord sammenlignet med kvinner? Likevel prøver kvinner 3 ganger så mye som menn, vi bare…. dør ikke. Det er helt vilt å tenke på. Det er altså fler kvinner som sliter psykisk, men likevel fler menn som dør frivillig?  Menn sliter med å ta kontakt, søke hjelp og snakke om problemene sine. Jeg syntes det er vondt å tenke på hvor lite naturlig det er i “macho-kulturen” å skulle dele følelser. Jeg er helt avhengig av å ringe venninnene mine å “snakke ut”, og vil tro mange kvinner har det som en vane. Snakker virkelig guttegjengen bare om guttastemning og dåsemor?

Krenke-Norge.

Iblandt føler jeg at feks Robin ikke kan si “Jeg elsker at Sara liker å stå på kjøkkenet” uten at alle skal tenke “kvinnehater, du diskriminerer, er du den typen du ja, “. Kan ikke bare en mann like det, fordi han selv misliker det? Må det alltid ligge så forbanna mye BAK hver ting som blir sagt? Må alt ha en dyp mening? Kan ikke bare en spade være en spade iblant, uten av noen blir fornærmet. Her om dagen sa jeg “Jeg er så glad, fordi en jente på 19 år sendte meg mail og sa at pga meg, avlyste hun silikon operasjonen sin”. Kan vi ikke bare være glad for det? Uten at det trenger bety at jeg ser ned på de med silikon feks. Det rant inn “Jeg har silikon og du får meg til å føle meg dritt”. “Du nevner kroppspress på jenter, er du klar over hvordan du setter ting i bås, hva med gutter?” Folk skal finne feil ved ALT.

Lønnsfordeling

Jeg får til tider avsmak på inntekt, og generelt fordeling av inntekt til ulike yrker. Når jeg var på Ahus og sjekket hjertet, lo hjertelegen og sa “Ja, du tjener vel mer enn meg du” med en god latter og jeg fikk en skikkelig klump i magen. Hvorfor er de viktigste yrkene i landet så ekstremt underbetalt? Hvordan kan en blogger eller fotballspiller tjene mer enn en lærer, kirurg eller brannmann? Burde ikke pengekassen og godene gå til de som passer på at neste generasjon har en god framtid?

Iphone-slave

Hvorfor MÅ jeg ha Iphone? Jeg banner så mye over den tlf. Den blir for fort varm, den lades ut på 123. Robin sitter med en Huawei og det viser seg å være bedre gang etter gang. Jeg som er helt avhengig av tlf i jobben min og må ha strøm til en hver tid, er likevel iPhone slave. Jeg nekter å bytte, jeg har ingen logisk grunn. Robin har hundre argumenter på hvorfor Huawei er bedre, likevel teller jeg ned til september og ny lansering på iPhone, som jeg så fint kaller “møkkatlf” daglig.. HVORFOR. 

Hei fine! Back to normal, og på tide med et blogginnlegg igjen. På onsdag reiste jeg nedover med bil til Valdres for å besøke en av mine beste venninner over 10 år og hennes sønn som ble født tidligere i år som jeg også er fadder for. En etterlengtet tur, som ble utsatt pga Corona. Turen startet faktisk med at jeg ble stoppet i kontroll av politiet, og jeg har ALDRI vært så flau i hele mitt liv.

Det var helt tilfeldig at jeg ble stoppet, det var kontroll for alle. Men jeg blir sååå stressa i sånne situasjoner, så jeg tenkte det var lurt og ta av solbriller, få blikk-kontakt og sitte der som en idiot å smile. Innså fort at det kanskje heller så ut som at jeg prøvde skjule noe, da de vinket meg inn til siden. Som kanskje man har fått med seg, er jeg i samarbeid med Renaut og bilen jeg kjører er derfor sponset.

Politimannen: Heisann. Har du førerkort?

*Viser førerkort*

Politimannen: Takk. Står bilen på deg?

Meg: Nei, altså.. Den står på Renault.

Poltimannen: Reanult? Som i bilmerket?

Meg: Ja… Altså… Jeg låner den på en måte bare av dem, prøvekjører og tester den og sånn.

Politimannen: Jaa, okei? Har du noen papirer på det da fra forhandler?

Jeg begynner å rote rundt, selvom jeg vet godt at det ikke ligger noe der haha.. Jeg har jo ikke det. Og forstår at det høres jo litt ut som at jeg har stjålet bilen.

Meg: Nei altså, du skjønner, dette høres kanskje litt rart ut, men jeg jobber med sosiale medier og står for markedsføring av bilen.

*Tomt blikk fra politimannen*

Meg: Liksom.. Jeg er sånn.. ja, jeg er sånn Influenser.. Nei eller, blogger da og låner bilen mot reklame, se her kan du se på Instagram (leter desperat etter siste reklame bilde). Se der vettu!! Her er jeg og bilen sammen, ser du jeg har tagget reklame også ++?? Jeg tror kanskje jeg ga en relativt lang tale før…

Politimannen: Ehm. Bare kjør du.

Dere kan TRO jeg sank langt nedi bilstolen, altså. Det er bare jeg som klarer sette meg selv i sånne situasjoner. Til neste gang, så får jeg printe ut kontrakt osv kanskje.. Følte bare han sto der å ristet på hodet og tenkte “sånn derre blogger ja”.

Uansett, turen var vellykket og jeg har storkost meg hos Isabelle. Det er så godt være tilbake på “landet” jeg som er oppvokst på småbruk med sauer og hest. Her kommer et lite bildedryss:

Det var godt å fylle opp sjelen med god veninnetid, hunde og babykos <3

Enkelte mennesker bare fanger oppmerksomheten din. Setter skikkelig spor, markerer seg i livet ditt uten at de prøvde. Du vet når du møter noen for første gang, og etter få sekunder blir skikkelig fascinert? Du bare står å tar inn hvert ord, mens du tenker inni deg “hvem er dette fantastiske vesenet? Jeg må vite mer”. Connie Lilleengen er en slik person. Hun møtte jeg som 17 åring, gjennom en felles bekjent. Hun hadde en hjemmefest jeg dro på, og jeg husker jeg ble sittende hele kvelden å beundre kvinnfolket. Livshistorien hennes fortjener en egen bok, og væremåten fortjener en pris.

Etter en samtale vi hadde sammen forrige uke, spurte jeg om hun ønsket å gjesteblogge her inne. Connie kan ikke få barn. Og hun kjemper en kamp som fortjener et lys. En kamp veldig mange kjemper, men få respekterer eller forstår. “Når skal du bli mamma da? Når er det din tur? Du vet mennesker uten barn ikke veldig egoistiske?” kommentarene hører jeg hele tiden, blant de jeg vet kanskje er midt i en prøving over fler år, eller de som ikke kan få av medisinske grunner. Eller de som bare har bestemt seg for at foreldrerollen ikke er for dem. Jeg håper dere vil ta dere tid til å lese Connie sine ord. Fordi de er så forbanna viktige og beskriver hvordan vi som kvinner kan støtte hverandre. Bidra til en bedre hverdag for nettopp denne situasjonen. Som venninner, kvinner og mødre til kommende ektemenn.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Tenk tilbake på første gangen du fikk beskjed om at du skulle bli mor. Du har mest sannsynlig mistenkt det en stund allerede, skapt deg tanker om hvordan dette skal bli– ut ifra egne erfaringer eller andres. Det er en lang vei å gå– som oppleves både fysisk og psykisk. Tanker om første skritt, første skoledag, første barnekjæresten, første ungdomskjæresten, konfirmasjonen, utdannelse, giftemål og en dag, om verden vil, egne barn. 

Har du noensinne sett på din sønn og tenkt over hvordan han vil bli som en ektemann? Som far? Fantaserer du om hvordan din datter en dag vil ta over morsrollen, i sitt eget liv, når hun duller med dukker og leker «hjem»– med selvskrevne roller som mamma og pappa? 

Om du ikke har gjort det enda, vil du en dag– tenke tanken. Det er noe eget ved å se dine øyne i noen andres, enn dine egne. Arven fra din mor, fra deg, til ditt barn, til neste. En selvskreven regel, som ofte medfører stor sorg om den veien blir problematisk. Hva om den blir helt umulig? 

Jeg har vært venninne med Sara i snart ett tiår. Vi møttes, via hennes ekskjæreste, på en fest jeg hadde arrangert. Vi ler ofte over hvordan vi møttes, spesielt siden den beskriver den livsgleden jeg holder fast ved. Jeg løp henne i møte, spent over å møte ei jente jeg hadde hørt så mye om. Hun var kreativ, glad, en blogger og utrolig vakker. Jeg hilste på henne og ønsket henne velkommen til min bursdagsfest. Mens jeg hilste, datt en av mine falske puppeinnlegg på gulvet. Allerede der, var standarden satt. Ærlighet ved første hilsning. Med jevne mellomrom, har hun vært med på min reise. 

Jeg er en ung jente, i en alder av 32. Jeg klarer ikke å skrive kvinne, siden jeg føler jeg er i en evig sirkel av «startfasen» i livet. Mine erfaringer skriker kvinne, men min livssituasjon sier noe annet. Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg har gått igjennom etableringsfasen– og blitt revet vekk fra den. 

Jeg står nå midt i et samlivsbrudd. Mitt tredje, i ei tidslinje som strekker seg fra da jeg var 18 år til i dag. Iløpet av disse årene har jeg tilbakelagt meg et ekteskap på ti år, og to samboerskap som varte i overkant av to år. Hver gang, har de samme problemstillingene blitt brukt mot meg, til tross for alle forsøk på å unngå dem. 

Et samlivsbrudd er traumatisk nok for de partnerne som er involvert. Mine samlivsbrudd er ofte sammensveiset av en følelse av skam, og ikke minst gjentakelse. Min historie som en «defekt kvinne» er komplisert, og jeg skal prøve så godt jeg kan å forklare det til uforstående. For det er akkurat dét dere er. For mange som er forelsket, holder det å tilby det som allerede forventes av deg– mens jeg, prøver desperat å elske hardt nok– for å bli elsket til tross for alt jeg ikke klarer å innfri.

I mitt siste forhold (som nå nylig er avsluttet), var jeg veldig tydelig på at da han innledet et forhold med meg, måtte det være med åpne øyne. Å elske meg, ville bety mangelen på barn. Et liv hvor alle andre møtes i barnebursdager, klasseforestillinger og familiegrillinger, ville være utelukket- om ikke ytterst sjeldent. Barnløse par blir ikke invitert på den måten. Vi vil være det paret som blir påtenkt ved barnefri, den ene gangen. Når alle kompiser snakker om pappalivet, ville du stå der utenforstående. Jeg skrek til han: – om du velger meg, vil du aldri oppleve far-og-sønn-øyeblikk. Sørg for at du elsker meg hardt nok til å akseptere det. jeg er villig til å ofre alt jeg klarer for deg, men jeg ofrer ikke livet mitt. Ikke utsett meg for dette her, om du ikke er sikker. Snakk med dine nærmeste. Snakk med dine venner, brødre, familie og ikke minst mamma.

Jeg har blitt hatet, spyttet på, kaldt defekt, gitt en kald skulder. Jeg har mottatt høylytte erklæringer offentlig om at svigermødre skal «sørge for at jeg forsvinner». Jeg har opplevd brødre som synes jeg er pen og snill, men kan anses som et tidsfordriv. Et vandrende eventyr. En kvinne som skal lære menn hvordan det er å starte livet, men som skal ofres når det biologiske ønsket vil komme. En kvinne som alle mine menn får høre at det er greit å ofre. «Jeg veit du elsker henne, men …»  er en setning som hyppig blir brukt. 

Som en jente i min beste alder, blir jeg ofte spurt om hvorfor jeg er barnløs. Særlig når jeg er i tilsynelatende stabile forhold. I min situasjon er den begrunnelsen ganske komplisert, fordi den består av tre deler. Jeg skulle inderlig ønske at jeg kunne gi en fast grunn– som var sosialt akseptabel for alle. Jeg har prøvd meg fram, brent meg, funnet løsninger– og til tider tilpasset den til hvem som er «publikumet mitt» den kvelden. Alle mine svar– provoserer kvinner i alle aldre. 

Jeg har forklart at jeg ikke ønsker barn. Dette var noe jeg testet ut, for å unngå å gå inn i en hel samtale om min medisinske historie. Dette svaret blir ofte møtt med mistenkeliggjøring, vantro og direkte kommentarer på at jeg ikke veit hva jeg sier. Kommentarer om at jeg vil oppleve ønsket snart, at jeg ikke har møtt den riktige mannen, eller at jeg er senere i utviklingen enn andre mennesker, er ofte svar på denne uttalelsen. Denne setningen provoserer også mange til å kalle meg egoistisk, selvopptatt, at jeg mangler medfølelse og omsorg for andre. Det utrolig presset om «herregud, du kan jo bare adoptere, når du innser hva du har gjort» er ofte en ekstra kommentar etter selve forestillingen. Hvorfor provoserer mitt ønske om å ikke ha barn deg så mye? Jeg har levd med den umuligheten om at jeg ikke kan få barn så lenge, at jeg ikke har klart å skape et barneønske. Det er urovekkende at kvinner tror jeg er deprimert, fordi jeg har akseptert dette og har det godt. Det er visstnok en «fasade», jeg ikke trenger å ha foran dem. De aksepterer meg og min depresjon. Bare vær ærlig for faen. 

Jeg har også forklart at jeg ikke er villig til å satse livet mitt for å oppnå et barn. Jeg har aldri utviklet mensen pga store ubalanser i hormonnivået i kroppen. Denne ubalansen gjør at jeg har en hjernesvulst i hypofysen, som igjen skaper større ubalanse. Denne runddansen i hormonene, gjør at jeg ikke modner egg, ikke har en livmor som egg kan feste seg ved, i tillegg er det store muligheter for misdannelser hos barnet. Ved eventuell hormonell behandling på fertilitetsklinikk, er sjansene mine gode, men det frarådes sterkt. Forskning viser at jeg kan utvikle flere og større svulster ved store hormonelle forandringer. En graviditet kan, i teorien, drepe meg. Allikevel, har denne historien provosert mange. «Hvor stor sjans er det for at du får hjernesvulster?» til: «Når eller om du får hjernesvulster, må du igjennom cellegift da?». En annen slager er: «Det er ikke 100% sikkert at du dør». Min absolutte favoritt er: «Da elsker du ikke mannen din nok, siden du ikke er villig til å i det minste prøve». 

Den siste varianten jeg har testet, er faktisk den som har gitt mest forståelse. Min kroniske sykdom. Denne hormonubalansen skaper mye forandringer i kroppen. Jeg er mye sliten, mye søvnig, mye problemer i forbindelse med energimestring, mye ubalanse i muskler/melkesyre og ikke minst mye usikkerhet med tanke på min egen helse. Jeg veit aldri hvordan kroppen håndterer hverdagen. Hvordan kan jeg bringe et annet liv inn i noe så usikkert? Jeg som har blitt stemplet som et egoistisk menneske, burde ikke tenke tanken på at jeg ikke vil ha et barn som jeg ikke klarer å være best mulig mamma for? Jeg orker ikke tanken på å skape et liv, på statens regning, gi over nesten alt ansvar på mannen, fordi jeg ikke klarer å ta vare på mitt eget barn i perioder. Jeg vil ikke gå inn i et ansvar, jeg er 100 % klar over at jeg ikke klarer å mestre. Å være mamma skal være en magisk gave i en verden man har skaffet stabilitet. De kortene jeg har blitt utdelt, er en hånd man ikke satser på, og jeg nekter å bløffe meg fram til tittelen. 

Jeg vil bare si, jeg har elsket mine menn høyere enn dere aner. Jeg har elsket hver og en av dem, ofte om ikke mer enn hva jeg trodde var fysisk mulig. I svake perioder har jeg vært villig til å ofre mitt liv for å ikke miste alt jeg følte var trygt. I de mørkeste stunder, har jeg akseptert hver eneste svigermor som har hatet meg for alle andre grunner enn de jeg ikke kan noe fysisk for. Jeg gleder meg til den dagen jeg blir hatet for den jeg er, og ikke hva som har skjedd meg. Deres sønner forelsket seg i meg, til tross for alle mine advarsler, alle mine ønsker om at de skulle velge noen andre, at jeg ville ta ifra dem alt livet har å tilby, at jeg ikke var verdt problematikken. Jeg ser min verdi som enkeltmenneske, jeg elsker hva jeg står for. Likevel, i forhold til andre – er mitt menneskeverd utslått. 

Overraskende nok, har det ingenting med mine menn å gjøre. Alle tre har følt enorm skam over å ha ombestemt seg i barneønsket, alle tre har sørget kraftig over tapet av meg og vår kjærlighet. Alle tre har følt bitterhet over at de ikke har klart å være mindre egoistiske i sine valg. Alle tre klarte å bruke de samme ordene på å beskrive hva de har gjennomgått: «Jeg var så utrolig forelsket i deg … at jeg klarte ikke å se lengre frem i tid. Jeg skammer meg.» 

Mitt sinne ligger ikke hos dem jeg har elsket, mitt sinne ligger hos svigermødre som har fryst meg ut, snakket stygt om meg til sine sønner, nektet å ha samtaler om deres sorg rundt situasjonen, nysgjerrige kollegaer som har spurt og gravd, venninner som skal ta opp temaet på enhver fest «på hvor mye de ofrer på mine vegne, og skjønner ikke at de gidder». Kvinner som har tilbudt seg å være mer for dem. Kamerater som roser dem for at jeg er en «fin knulledukke» til de finner seg noe mer permanent. Snapfølgere som «skjønner at jeg er lei meg, men hva annet kan jeg forvente, når jeg stjeler en mann i hans beste barneår». 

Ingen av dere vil noensinne innrømme oppførselen deres. Fordi det var ikke sånn ment. 

Kjære mammaer, kvinner og jenter. Jeg forstår at du tenker tilbake på første gangen du skulle bli mor. Jeg forstår alt du har drømt om. Jeg forstår sorgen og sjokket over alt jeg kan ta ifra dere. Dere har min dypeste medfølelse, allerede før jeg kommer inn døra di første gangen. Første gangen deres sønn fortalte at de elsket meg, brast jeg i gråt. Ikke av glede – men av sorg over hva du må gå igjennom, bare ved min ankomst i ditt liv. Jeg sitter her med en skam over alle tårene jeg har delt over kvinner som har fått meg til å føle meg mindreverdig, alle kvinner som har fått meg til å føle meg defekt, alle håndsutrekninger jeg har tatt for å bli akseptert. Alle unnskyldningene jeg har måtte gi når du ser din sønn i 200-meters avstand av et barn. 

Jeg beklager dypt over at de har elsket meg. Det var virkelig ikke meningen. Men jeg nekter å føle på skammen lenger. 

Jeg skriver meg ut av den.  Connie Lilleengen.

For 2 år siden idag kom Emma til verden. Jeg forstår virkelig ikke helt hvor tiden har blitt av, men tenkte det derfor idag passet seg å dele fødselshistorien hennes. Nå har det seg slik at selve fødselen varte 1 time fra start til slutt så her blir det litt forhistorie for å ikke være ferdig på 2 setninger. Mine fødsler har vært helt fantastiske, og for de gravide som vil lese – dette er ingen skrekkhistorie.

Liam kom i uke 38+0 så når jeg bikket 38+1 med Emma følte jeg meg allerede på overtid. Jeg var ekstremt lei, og svangerskapet hadde vært utrolig tøft. Store bekkenplager, ekstrem svangerskapskvalme, innlagt på sykehus 2 omganger for intravenøs og lite kos. Jeg hadde nok en liten forventning på at hun også ville komme like tidlig, når jeg som førstegangsfødende ikke gikk til termin. Dagene var lange med ekstremt mange falske rier. Jeg kunne sitte med telefonen og teller i appen. 10 minutters mellomrom, 1 minutt lengde i 3-4 timer. Men det tok seg aldri opp.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Søndag 10.juni uke 38+2 var riene såpass tette og vonde at vi reiste inn til Ahus etter mange timer hjemme med smerter. Jeg fikk føderom og sjekk. 3 cm åpning og jevne rier som ble registrert, baby hadde det fint og vi fikk beskjed om å tusle litt rundt i gangene for å få fortgang. Etter et par timer var det klart for ny sjekk men ingenting hadde skjedd. Riene var ikke effektive, men det sjokkerte meg ikke for jeg syntes heller ikke de var vonde nok. Som flergangsfødene kan man jo i teorien gå 2-3 cm i mange uker. Jeg reiste hjem i håp om at noe ville ta seg opp, men neida.

Torsdag 14 juni kl 12 på formiddagen var det tid for ny jordmor sjekk. Jeg fortalte henne om søndagen og at alle kvelder i mellom hadde bestått av kynnere/falske rier. Men ingen effektive, det ble aldri VONDT VONDT. Utrolig irriterende. Hun forklarte at det likevel kan sjekke åpning for å se, mulig strippe/tøye meg litt. Jeg ble sååå glad og fikk endelig litt håp tilbake på at noe skulle skje. “Ehm, er du sikker på at dem fikk sjekket åpning?” sa jordmor sjokkert. “Ja, jeg var 3 cm”. Hun så forundret opp på meg og forklarte at her var det så lite modent og lukket, at det ikke var mulighet for å sjekke åpningen engang. Det gikk ikke Ann å strippe/tøye heller, hun hadde ikke sjans nå dit. HADDE JEG VIRKELIG MODNET FEIL VEI?

For første gang på et par uker dro jeg hjem med følelsen av at ingenting kom til å skje. Det var så lite modent, så lite klart. Jeg belaget meg på overtid og innså at denne frøkna hadde god tid. Trodde jeg, da.

Hele dagen gikk bekymringsfritt og jeg sendte Robin ut på kino. Jeg gikk å la meg rundt 23 på kvelden, og Robin kom hjem med midnatt. Jeg nevnte at han bare kunne dra på jobb i morgen(fredag) for her var det ingen tegn. Vi sovnet.

Natt til fredag 15 juni 01:43 etter god søvn våknet jeg med et BRAK. Som et lyn som slo ned i meg og strammet alt av muskler. En voldsom rie. Jeg sto opp og gikk ned trappen for å gå på badet. Innen jeg satt meg ned hadde enda en Rie tatt tak. Det gikk fra god søvn til NÅ SKAL JEG FØDE på under ett minutt. Jeg prøvde å ringe Robin fra underetasjen, men han hadde så klart på lydløs. Hvorfor skulle han ha på lyd, jeg lå jo egentlig ved sidenav han. Trappa har aldri føltes lengre, jeg kunne ikke rope da Liam lå å sov.

Jeg vekte han og sa vi måtte reise inn igjen. Jeg gikk ned og inn på badet igjen mens riene kom tett gang på gang. Jeg husker jeg kastet opp av smertene og syntes det var vanskelig å komme meg til bilen. Heldigvis bor stemoren til Robin 5 hus bortenfor oss og var her på 5 minutter så vi fikk reist.

Klokken 02:04 (21 minutter etter jeg våknet) satt vi i bilen på vei mot Ahus. Vanligvis tar det 35 minutter dit. Heldigvis kjørte Robin raskere i dette tilfelle. Bilturen er litt sånn svakt minne. Jeg husker at Robin på et tidspunkt sa “Husk og pust nå jenta mi” og jeg slang tilbake “Men jeg vil for faen ikke puste jeg vil si AU”. haha! Vi parkerte på Ahus sitt akuttmottak 02:23 (50 minutter etter jeg våknet). Jeg klarte ikke gå selv, så Robin måtte løpe å hente en rullator jeg kunne støtte meg på mens vi gikk. Når vi kom til heisen sto vakten der og ba oss gå rundt, vi fikk ikke lov å bruke direkteheisen opp til føden. Dere kan TRO jeg ropte at han skulle passe seg? Vi kjørte heisen opp, og jeg husker fokuset var på at jeg bare måtte trå over dørterskelen til avdelingen. Jeg måtte bare være PÅ FØDEN, så ordnet alt seg.

En jordmor kom i gangen, og det var det jeg trengte å se. Jeg kjente egentlig at noe var på vei ut, og midt i korridoren til Ahus sank jeg sammen for å legge meg ned på gulvet for fødsel. “Nå kommer hun” sa jeg. Men de tok tak i hver sin arm og fikk meg likevel til en fødeseng. De rakk dra av meg trusen og skulle til å kjenne på åpning. Da gikk vannet med et smell, 10 cm full åpning og første pressrie begynte 2 sekunder etter. To pressrier, og Emma var ute. 11 minutter etter at vi hadde parkert bilen.

På 11 minutter klarte jeg altså å komme oss fra bilen, opp til føden, inn på rommet, og få en baby på brystet. Kan dere forestille dere adrenalinet? 02:33 lå hun oppå på meg, helt perfekt. Ingen komplikasjoner, ingen revning, ingen stor blødning, alt gikk feilfritt.

Jordmor så på meg. “Gratulerer som mamma. Men hva heter du egentlig og har du noen papirer?” Vi lo godt hele gjengen. Det lange fødebrevet mitt, og alle forberedelser, mat i fødebag og planleggingen var bare å legge bort. Vi presenterte oss, og morkaken ble dratt ut, sprøyte i låret ble satt for å stoppe blødning og vi kunne nyte babytiden.

Når jeg ser tilbake på fødselen ser jeg bare positive minner. Det er helt ekstremt intensivt å skulle gå fra 3-10 cm OG presse ut en baby på en time. Men jeg kunne gjort det igjen og igjen og jeg savner å føde. Jeg vet det er mange som ikke sitter med den følelsen, og har en helt annen opplevelse, så jeg føler meg utrolig takknemlig og glad for at alt gikk så fint. Morkaken min var faktisk ikke ute engang før jeg så på Robin og sa “Kan vi plis få en til?”. Det sier sitt!

Hvor lenge var du i aktiv fødsel?

Ny søndag og nye spørsmål! Takk til alle som sender inn, jeg elsker at vi kan oppklare i ting og lære kjenne bedre hver uke slik som dette. Denne helgen har flydd avgårde i nydelig vær og skikkelig sommerfølelse. Jeg håper dere har kost dere like mye som meg <3

Hvordan fordeler dere økonomien?

Vi har ikke felles økonomi, da jeg har tjent under halvparten av Robin de førte 8 årene vi bodde sammen og hadde et stort behov for å føle at jeg IKKE levde på han. Vi har delt alle faste betalinger 50/50 utenom at Robin har stått 100% for bil utgifter. Og har en felles konto vi setter inn på hver mnd som betaler alt, det vi har til overs etter det har ikke den andre noe med. Jeg hadde aldri klart felles økonomi, jeg vil bruke mine penger uten å føle at jeg må ta hensyn, eller føle at jeg bruker pengene han jobber for. Jeg har et så kontroll behov på økonomi, og er den som har ansvar på alle regninger og kostnader her.

Får du mange spørsmål du ikke ønsker å svare på?

Usanne rykter, personlig informasjon (spesielt på barna) og ting som gjentar seg er de jeg unngår hovedsakelig. Ellers så er jeg åpen og syntes mange spørsmål, selv de krasse er ålreite å svare på så jeg kan forklare dypere. Ofte er det misforståelser.

Hva tenker Robin om at “abort ikke er et alternativ hvis du blir gravid”?

Han tenker at han kommer til å fortsette å bruke kondom selvom jeg har begynt på p-ring. Enkelt og greit, haha. Og at han vil ta strengen, helst igår. Men han har lovt å drøye en stund til etter mitt ønske.

Hvordan ble terassen etter dere valgte å olje istedenfor å beise? 

Jeg syntes det er litt tidlig å gi noe vurdering, vi får se gjennom sommeren. Men det ble veldig pent, det var enkelt å påføre og jeg blir glad av tanken på at det ikke kommer til å flasse bort. Lett at jeg drar over med olje årlig enn å drive skrape. Vi brukte helt blank treolje for terrasse da vi ville beholde det Orginale trepreget.

Siden lønnen er så god, burde du ikke investere i noe, hus, fond ol?

Nå har lønnen blitt god først i 2020, det er bare snakk om mnd. Så langt har jeg brukt overskudd på vaskerom ol, så får vi se om det holder seg stabilt nok til at det er verdt å tenke over slikt. Jeg syntes økonomi er ekstremt gøy, og kan sitte på kvelden å kose meg med budsjett, regne på sparing, bsu, renter osv så jeg tror fond og aksjer er en ting jeg ønsker å lære mer om framover.

Hvordan sjonglerer du tid til jobb med familie nå som du har blitt kjent?

Jeg tok et veldig tøft valg denne uken, og det var å ikke åpne alle snap meldinger. Kun åpne litt her og der når jeg får tid. Jeg syntes det er dritt, fordi jeg elsker å ha samtaler med dere. Men det er et godt eksempel på hvordan familielivet kan bli påvirket. SÅ mange timer jeg brukte hver eneste kveld på å åpne snaps, så satt Robin foten ned og det skjønner jeg kjempe godt. Det er det beste med denne jobben, du kan jobbe fra sykesenga. Men også den værste, fordi det er vanskelig å finne balansen i blant når du kan jobbe hvor som helst. Jeg har vært flink til å legge den bort rundt barna, men ikke rundt Robin.

Hvor ser du deg selv om 5 år?

Det var utrolig vanskelig å svare på faktisk. Jeg kjenner at jeg tar en dag av gangen og tar ikke noe forgitt. Jeg kan ha en usikker framtid mtp ME, men tar jo utgangspunkt i at det holder seg som nå. Jeg tror vi fortsatt bor på samme sted, Og jeg håper at jeg fortsatt jobber med det jeg gjør nå, bare i enda større grad og større utvikling. Og 3 barn, hehehe

Har du vurdert eller fått spørsmål om å bli med på bloggerne?

Nei, men jeg legger ikke skjul på at jeg virkelig kunne tenkt meg det og har vært litt i dialog med de fordi jeg selv har tatt kontakt. Jeg gjør jo dette fordi jeg har lyst til å spre viktige budskap, og noe slikt hadde gjort at jeg hadde nådd mye bedre ut. Vi får se i framtiden <3

Hva er dine tanker rundt å bruke barna til reklame og tjene penger på det?

Jeg tenker at det er noe jeg allerede fokuserer mindre og mindre på, og kommer til å fortsette å jobbe meg bort fra. Jeg har de siste mnd sagt ifra til fler samarbeidspartnere at jeg ikke ønsker å ta de med på samarbeidet og at jeg kan vise uten å måtte vise dem. Samtidig er det naturlig at det er med iblant, og at jeg også fremmer barneprodukter da mine følgere hovedsakelig består av mødre som ønsker tips på barneprodukter. Alt med måte, men jeg skal innrømme at jeg bevisst velger bort mer og mer av dette fordi jeg kjenner på ubehaget rundt det. Hvert bilde vurderes nøye, og jeg kunne feks aldri hatt en konto som kun besto av barna.

Tjener du noe på denne bloggen?

Jeg har ikke hatt noe betalte samarbeid på bloggen nei. Jeg regner ikke med at bloggen vil være noe stor inntekt, men det er jo klart at alt henger sammen. Blogg, snap, tik tok, YouTube og Instagram – sammen gjør de at jeg tjener penger og genererer nye, hvor samarbeidet ligger er hipp som happ.

Hvordan fikk du følgere i starten på instagram?

Jeg brukte veldig mye tid på å kommentere rundt hos andre, vise min profil på alle sine kommentarfelt. Også passet jeg på at hvis de da først trykket inn på navnet mitt, så var freden verdt å følge. At jeg hadde en profil med rød tråd og variasjon på bilder. Jeg har alltid vært utrolig kritisk til at jeg feks deler kun et bilde fra en shot, ikke 3-4 nesten-like bilder. Det tror jeg har hjulpet.

Hvorfor tar du ikke bare ut silikonet nå? Siden du absolutt skal fremme naturlig kropp osv, og sier de ikke skal byttes med nye. Hadde du stått for det ville du booket en operasjon for fjerning av de.

Fordi jeg har en 2 og 5 åring hos meg, og ta hensyn til. Å fjerne silikon er 6 uker uten løfting, du må ta like mye hensyn som når du tar inn protesen. Kroppen skal også gjennom en stor påkjenning i narkose, og det koster en del. Så alt til sin tid, jeg gleder meg men har ingen plager og stresser derfor heller ikke. Når barna blir eldre, er planen.

Er du ikke redd for å legge på deg like mye hvis du skulle blitt gravid med nr 3?

Ikke i det hele tatt, det er verdt hver eneste kilo. Hvis kroppen min trenger å gå opp 45 kilo for å lage et barn, så gjør den det. Så lenge jeg spiser sunt og rører på meg, så er det utenfor min kontroll.

Hvorfor har du at man må tagge 4 venner på giveaway? Det er sykt sårt, ikke alle som har det.

Jeg forstår at det er sårt. Men jeg er en av de få(var kanskje, føler fler har hengt seg på nå) som virkelig kjempet for at det skulle bli slutt på spam-giveaways. Dere vet, de “tag så mange venner du vil, en venn er ett lodd”. Da vant ALLTID, de som kunne tagge 100-200 stykker. Vinnersjansene ble så urettferdige, den “populære” vant hver gang. Samtidig så må samarbeidspartner få nok ut av en giveaway, så “tag en venn” er ofte for lite for at det skal nå ut. Tag 4, men Max en kommentar er derfor en fin mellomting. Og psst, det må ikke være bestevenner. Familie er også venner. Bekjente er innenfor. Ikke overtekt <3 EDIT: Det var på ingen måte meningen å tråkke på et sårt tema her. Jeg tar til meg kritikken og tenker det er fint å skrive “tag 4 personer” og unngå ordet venner til senere tid. Jeg skal også jobbe med å få ned antallet. Dette er en debatt som er langt større enn en giveaway, som omhandler at mange føler seg alene. Det hele ble dratt veldig ut av sammenheng, jeg ville bare enkelt få fram at du kan bli med på giveaway uavhengig av den problematikken som vi kan debattere i en annen sammenheng senere.

DEl 1 om tiden der jeg ble syk kan leses HER. Denne delen vil omhandle når jeg ble stabilt syk. Del 3 vil bestå av perioden med bedring.

10.klasse ungdomsskole var jeg fritatt for karakterer. Det viktigste var å møte opp de dagene jeg orket, delta på det sosiale jeg klarte. Jeg kunne møte opp på skolen og se frisk ut, så kunne jeg dra hjem og måtte få hjelp til å kle av meg. Det er både det positive og det negative med denne sykdommen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg kom inn på særskilt grunnlag på VGS medier & kommunikasjon. 1VGS var alle fag ink, uten hell. 2VGS var 50% av fagene på planen, uten hell. 3VGS sto kun medier og kommunikasjons fagene som mål men jeg endte i 90% fravær tilslutt. De få gangene jeg var på skolen, ble jeg dratt i alle retninger av lærere som desperat prøvde å sette karakter. De prøvde å tilby løsninger for at jeg ikke skulle falle ut, men det gikk ikke. Halvveis inn i siste året på vgs, sluttet jeg på skolen. Jeg rakk akkurat å trykke mitt eget russekort, som aldri forlot esken sin. Kort oppsummert var vgs ekstremt tøff tid for meg. En tid jeg prøvde på mitt hardeste å fungere og presset kroppen hardt hver dag. En tid med mange timer på et mørkt rom og en stor følelse av å misslykkes. Formen hadde aldri vært verre.

Fra sengekanten så jeg livet jeg burde levd men ikke fikk til. Venner som opplevde russetid og Tryvann. Hodet mitt ønsket så sterkt, men kroppen nektet. Det var vondt å miste tenårene, men likevel var det å slutte på skolen den beste avgjørelsen jeg noengang skulle ta.

For jeg sluttet å pushe kroppen min. Jeg sluttet å overse smerter, jeg sluttet å dytte i meg smertestillende for å orke reise meg opp. Jeg innså at “flink pike” måtte legges bort, og at helsen kom først. Jeg lærte meg å forstå grensene mine. Jeg lærte meg å stoppe FØR jeg kollapset. Jeg begynte å lytte til formen min, og innse at jeg ikke fikk til alt lengre. Jeg aksepterte sykdommen, og bestemte meg for å heller være glad for de tingene jeg orket. Jeg puster tross alt.

ME har ingen kur. Det er ingenting som er påvist at hjelper mot en ME diagnose annet enn hvile. Det gjorde at jeg holdt meg stabil. Stabilt dårlig, men ikke like store svinger fra dag til dag. Jeg klarte å dusje alene igjen, jeg klarte å dra på kino. Isåfall mange av dagene. Jeg kjente et stort behov for at noe skulle skje i livet, der jeg så at venner ble ferdig med eksamen, tok videre utdannelse, flyttet og utviklet seg. Jeg flyttet derfor for meg i selv i egen leilighet 5 minutter unna mine egne foreldre. Jeg var fortsatt avhengig av mye hjelp, så det kunne ikke være langt unna dem. Men langt nok unna til at jeg kjente meg litt selvstendig, og at noe skjedde.

Hverdagslivet fungerte igjen, begrenset. Så lenge jeg passet på å stoppe opp når det trengtes. Det var vanskelig, og jeg skal love dere at det var mange ganger jeg overvurderte meg selv. Men man lærer, etter mange smeller. Langs veien har jeg mistet mange venner. Selv i nyere tid. Det ER ekstremt vanskelig å være venn med en som har ME. Det forstår jeg. Det er vanskelig å forholde seg til mennesker som alltid må avlyse i siste liten fordi formen er ustabil. Det er vanskelig å forstå “Jeg vil, men jeg kan ikke” for mange. Og de som ikke forstår det, er bedre at går sin egen vei. Selvom det er tøft.

Midt oppi alt møtte jeg Robin, min forlovede og far til barna den dag idag. En frisk aktiv 19 åring som aldri hadde hørt om ME diagnosen før. Jeg skjulte det godt i starten før det ble seriøst, og passet på å sove mens han var på jobb. På den tiden fungerte jeg ganske normalt en halv dag av gangen, så når formiddagen kunne gå til å sove gikk ettermiddagen med han ok. Når ting begynte bli seriøst forklarte jeg han så klart så godt jeg kunne hvordan min helse var. Mange spør meg her, mange med ME føler at de er en stor belastning i et forhold. Jeg var åpen mot Robin og forklarte, han så dårlige stunder. Han var ofte den som så jeg måtte stoppe, før jeg selv så det. Han passet på meg, og gjør det enda. Men han sier selv at han på den tiden fortsatt ikke forsto 100% hva han gikk inn i. Men om han angrer? Nei. God helse er aldri noe man kan ta forgitt, om man møtes frisk eller ikke. Livet skjer, og man står sammen i godt og vondt. Sitter du med ME diagnose og føler deg som en belastning, spør deg selv dette: Hvis din friske samboer hadde blitt syk, hadde du reist fra han? Nei, regnet med det.

I 2014 ble jeg utredet på Aker sykehus sin ME avd da NAV krevde fler spesialister som skulle vurdere min helsetilstand. Etter en lang og vond kamp mot NAV (men det er en historie for seg selv) ble jeg ung ufør. Jeg husker det var en god og vond følelse på en gang. Først vond. Jeg? 6`er eleven som skulle få høyt snitt, lang utdanning og bli akkurat hva hun ville? Jeg som sto på, hadde en viljestyrke som ingen andre og så store framtidsplaner. SKULLE JEG BLI UFØR?! Det var helt jævlig, for en mislykket følelse. Samtidig kjente jeg på roen. Roen over at systemet ikke skulle dytte meg mer, dytte meg ut i jobb jeg ble verre av. Den eneste måten jeg klarte å holde sykdommen stabil var å ta alt i eget tempo, dag for dag. Jeg ville så klart ta utdanning og jobbe. Men når man sliter med å forlate sitt eget hus er det vanskelig å finne en sjef som sier “ok, fortell meg en time før vakta de starter om du kommer”.

  I 2015 ble jeg ble jeg gravid, og her endret mye seg…… Fortsettelse følger

Reklame | HUNDERFOSSEN

I år var planen lagt for 2 ukers ferie i Italia på Glamping men det kan vi jo se langt etter. Turen er avbestilt og som alle andre blir det Norges ferie i år. For min del handler ferie om å gjøre noe hyggelig sammen som familie med barna. Etter å ha undersøkt mye falt valget vårt tilslutt på HUNDERFOSSEN EVENTYRPARK i foten av Gudbrandsdalen. Du kan lese mer om de HER.

Nå er jeg så gira og teller ned dager, hunderfossen er jo helt perfekt for barna. De har så mange fine attraksjoner og aktiviteter som passer perfekt. I tillegg så er badeområdet helt nytt i år. Basseng for de minste, supermorsomme vannsprutetårn, gøyal vannsklie med landingsbane i bassenget, stort nytt vannlekområde med 33 nye vannleker, utedusjer, solsenger til gratis utlån, kiosk med slush og mineralvann, og et lekkert spisested med rikholdig meny, rett ved bassengkanten. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi kombinerer billetten med BARNAS GÅRD som ligger rett ved. Her kan barna få mate dyr, komme tett innpå og kose/lære. Emma er jo helt i ekstase over dyrelyder om dagen og alt handler om bondegård.

Vi kommer til å sove på Hunderfossen Hotell & Resort som bare ligger 400 meter unna parken. De har minigolf, barnekino og aktiviteter tilpasset smittevern. Apropo det, jeg syntes det er veldig fint er at man må booke tid for både middag og frokost, og at maten blir servert til bordet. De har tatt veldig hensyn til situasjonen, noe som gjør at jeg føler meg trygg på å reise dit.

Pga smitte situasjonen er det begrenset med billetter og må man i år forhåndsbestille. De er faktisk allerede utsolgt enkelte deler av sommeren, så mitt tips er å sjekke ut og bestille raskest mulig om dere vurderer samme. De halverer nemlig antall besøkende for å opprettholde en trygg tur. Alt om Hunderfossen og overnatting kan dere finne HER.

Jeg gleder meg masse til Norges ferie og ekstra mye når valget falt på Hunderfossen. De har fokus på Norsk eventyr, troll og tar vare på Norske eventyrtradisjoner så det kunne jo ikke passet bedre. Jeg har ikke vært der siden jeg selv var liten, og kjenner allerede at det vekker opp så mange gode minner. Har du erfaring med Hunderfossen? Kanskje vi sees?