BLACK LIVES MATTER

 

Idag skal jeg legge meg helt flat og innrømme at jeg ikke har tatt meg tid. Jeg skal innrømme at jeg har vært en av de som har vært i min egen boble, i full fart med meg og mitt. Jeg er vanligvis en av dem som alltid leser nyheter, fordi jeg liker å holde meg oppdatert. Jeg hadde fått med meg hva som foregår i USA, men kun sånn svakt i bakgrunn. Men jeg hadde ikke sett noe video, jeg hadde ikke lest meg opp. Jeg var en av de som i formiddag, fortsatt ikke kunne hele historien. Men ikke fordi jeg ikke bryr meg. 

I ettermiddag satt jeg meg ned og begynte å lese. Tårene triller, og jeg sitter i dette øyeblikk så ekstremt påvirket. Dagens jobb og innlegg er utsatt. Jeg er noen dager for sent ute, men jeg ville likevel både innrømme at jeg var det – og fortelle at det aldri er for sent å ta ansvar rundt det som skjer. Det virker så uvirkelig at slike ting skjer. Hvordan kan slike ting fortsatt skje? Det grusomme drapet på George Floyd av politi er en av mange hendelser opp igjennom.Jeg blir så tom og frustrert. Jeg har hengt meg på #blackouttuesday på Instagram men føler et ansvar på å ville gjøre mer. Jeg når ut til mange og tenkte derfor å dele med dere hva vi kan gjøre, utenom å dele et svart bilde.

  • Amnesty Norge har en underskriftskampanje du kan signere HER som omhandler at den ansvarlige for dødsfallet på George Floyd må bli stilt til ansvar. Det tar under 1 minutt!
  • På fredag holdes det en fredfull demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden mellom 16-18. Har du mulighet, still opp og gi støtte.
  • Informasjon. Les deg opp. Jeg har allerede sittet et par timer og lest, lært og blitt klokere på problematikken. Rasisme skjer overalt, også i Norge. Sjekk bla ut kontoer som @blklivesmatter og @colorofchange
  • Bruk tid på å lære barna gode verdier rundt at vi har ulik hudfarge. Lær dem at vi alle er like på innsiden.
  • Påvirk. Du trenger ikke være en influenser for å gjøre en forskjell. Snakk høyt ved middagsbordet, i familieselskaper, på vennekveld. Har du kunnskap, har du argumenter. Overbevisende argumenter som kan endre synet til en annen og gjøre en forskjell.

La oss stå sammen.

H&M FJERNER PLUS SIZE

For ikke så lang tid tilbake gikk klesgiganten Hennes & Mauritz ut med at de kommer til å fjerne sin plus size/HM+ kolleksjon i alle fysiske butikker. Begrunnelsen er at etterspørselen ikke er stor nok og at de mangler plass. Selvom jeg idag ikke handler i de største størrelsene, er det ikke lenge siden jeg gjorde det. Og jeg kjenner jeg blir ekstremt provosert over valget de har tatt.

For kjære HM, dette er kvalmt. Og jeg syntes ikke begrunnelsen dere gir er bra nok. Å finne klær er vanskelig nok i seg selv uansett størrelse, fordi størrelser som regel er helt på jordet. Man kan gå fra butikk til butikk og man må variere 1-3 størrelser opp/ned. Ja søren heller. Man kan til og med gå i samme butikk, og ende med å kjøpe et plagg i M og et i XL fordi en standard størrelsetabell er tydeligvis ekstremt vanskelig.

Som en “pluss” syntes jeg det var mer vanskelig enn noengang å finne noe som passet. Det var begrenset, helt ekstremt begrenset med klær å velge i når man ikke fikk plass til standardstørrelsen. Og å prøve klærne før et kjøp var jeg helt avhengig av.

Men nå tar HM bort den muligheten. Fordi etterspørselen er tross alt ikke stor nok. Burde ikke da HM tenke “Okei, hvordan kan vi videreutvikle oss? Hvordan kan vi gi et bedre tilbud? Hva skal til for større omsetning på pluss kolleksjonen?”. HM legger til at kolleksjonene som nå har vært i standardstørrelser vil gå høyere opp en før. Det vil være et større spekter generelt, og det er for all del positivt.

Men jeg klarer likevel ikke å klappe de på skulderen. Det er ikke en nyhet at HM sine størrelser allerede er små, i forhold til mange andre butikker. Det er ingen nyhet at man gjerne må opp i størrelse når man handler der. Nå vil fler kolleksjoner hos dem gå opp til XL, som vanligvis har stoppet på 42/L. Men hvor ble av pluss size da HM? Og burde ikke dette egentlig vært gjort for lenge siden?

Det første butikkene burde starte med, er å ikke plassere PLUSS på et eget sted. En liten kjip vegg for seg selv, med tydelige bokstaver i toppen over hvilken størrelse du trenger, HER FINNER DU EKSTRA STORE KLÆR. Kanskje fler FAKTISK hadde handlet i fysisk butikk om det ikke var delt inn på den måten? Tenk om man som kvinne og venninner kunne gått inn i avdelingen og handlet sammen, på samme sted uten å måtte fordele seg etter størrelse på den måten?

Vel, nå kan venninnen i str XXL stå utenfor i stedet. Det er tross alt ingen klesplagg for henne der. I mine ører ringer det mange bjeller på hvor feil dette er, og jeg personlig syntes HM bidrar til mer kroppspress og økt usikkerhet og dårlig selvfølelse på de som faktisk må over i pluss størrelser.

Som 115 kilo var det utrolig ålreit å gå innom en butikk og finne noe. For det var det nemlig sjeldent jeg gjorde, så dårlig som tilbudet er. Så hvorfor ikke heller jobbe mot et bedre tilbud og få bedre etterspørsel?

Hva mener dere?

Del gjerne innlegget så kanskje vi kan vekke dem opp litt!

SANNHETEN OM MINE LEPPE-FILLERS

Nå må jeg bare få dette ut av verden. Det vekte litt reaksjoner på gårsdagens blogginnlegg da en av spørsmålene lød “Har du fylt leppene dine” Og svaret mitt var: Jeg har fylt leppene mine 2 ganger. Først i 2016, deretter i juli 2017 men har ikke gjort det siden. Det har jeg ingen planer om å gjøre igjen heller, jeg har utviklet meg mye siden den gang og ser ingen behov for å skulle endre på utseende sitt på den måten lengre, heldigvis. Når vi først er inne på det – så vil jeg gi en oppfordring til andre der ute også til å unngå det. Det gjør mer skade for neste generasjon, enn glede for deg alene.

En av meldingene som dukket opp:

Det er ikke første gangen jeg får spørsmålet og jeg hadde egentlig ikke sett for meg at dette skulle bli et eget innlegg. Men nå må jeg få oppklart det samtidig som at jeg ser muligheten til å forhindre at andre går i samme fellen. Jeg snakker så klart sant. Sist gang jeg tok fillers VAR i 2017, men noe av det sitter fortsatt i. Mange har hørt om hvor fort det går ut, få har hørt om hvor lenge det kan sitte i. Og det mener jeg ikke på en positiv måte! 25.juli 2017 skulle jeg inn og fylle på 1 ml. Jeg hadde jo gjort det før, for et år tilbake. Hos samme klinikk, samme fyll. Men resultatet ble IKKE det samme som 2016.

Jeg fikk en reaksjon, som var ekstremt vond i mange uker. Leppene var steinharde, vonde, skeive og jeg gikk med et bavian rumpehull midt i ansiktet i mange mnd, nesten et år. Selv nå snart 3 år etter sitter fortsatt noe igjen, tenk det! Jeg vet det finnes “motgift” men poenget mitt er at å fylle leppene virkelig er en skummel trend.

Som jeg tidligere sa “Det skader mer for neste generasjon, enn det gleder deg alene”. Jeg grøsser av tanken på at Emma skal vokse opp i en klasse der det er mer normalt ha fillers i ansiktet enn ikke. Utviklingen vi befinner oss i er SKUMMEL. Jeg har ofte snakket om min reise fra å ha et veldig negativt fokus på utseende til der jeg er idag. Jeg har ikke alltid vært et godt forbilde på det området, men jeg tenker det er fint at jeg kan ta med min erfaring videre og dele.

Hvis du som sitter å leser dette, har eller vurderer å fylle leppene dine. Prøv å tenk over konsekvensen. Tenk lengre enn “Blir jeg fin eller ikke”,  “Har jeg råd”, “Er det vondt?”. Vær så snill å tenk dypere. “Hvordan vil det påvirke andre?”, “Vil jeg være grunnen til at andre setter sprøyter i seg selv?”, “Ønsker jeg å støtte en bransje som tjener på andre sin usikkerhet?”. Kanskje du har en lillesøster? Datter? Bestevenninne som har dårlig selvtillit? Ved at du velger å fylle dine lepper, normaliserer du at det er greit å endre på utseende sitt for å føle seg bedre, du normaliserer at man ikke skal være fornøyd med utseende man har.

Tenk godt over valgene du tar, for dine valg blir fort noen andre sine – fordi de ser opp til deg.

 

TIL EN FØRSTEGANGS MAMMA

Så satt du der i dag 3 med samme antrekk. En dusj var langt å se etter og hodebunnen klødde etter forrige gang, du rakk jo ikke få ut balsamen fordi du stresset deg igjennom. Magen rumlet av mangel på mat. Det var en ny sjef i huset som måtte prioriteres. Du levde på krefter du ikke visste du hadde før barn hver eneste dag, en dag av gangen.

Det å bli mamma er fantastisk. Jeg tror de fleste vil påstå at det er det beste de noengang har opplevd. Og man er ekstremt heldig som har muligheten, det har tross alt ikke alle. Men så er det også jævlig tøft. Det er en epoke i livet ingen kan forberede deg på.

Jeg husker når jeg gikk gravid med første, hvordan alle skulle fortelle meg hvor dritt alt var. “Sov mens du kan”, “Er du sliten nå, bare vent”. Slike kommentarer er forferdelig å høre, uansett hvordan man føler det når barnet er i armene. De kommentarene gjorde ingenting nyttig, de forberedte meg ingenting. Det eneste de gjorde var at jeg nå gruet meg isteden. Å bli mamma er det ingen som kan forberede deg 100% på. Det er noe du skal lære deg på egenhånd, du og din baby fordi det er så utrolig individuelt.

Men den prosessen kan være tøff. Det blir nytt søvnmønster, det blir plutselig en til å tenke på. Kanskje du håpet at noen kunne avlaste litt, men så fikk du en baby som KUN skal på mammen sin? Slik er det for mange. Følelsene du kjenner på er normale, og det er lov å føle på at dagene er tunge. Det betyr ikke at du er en mislykket mamma, eller at du ikke gjør en god jobb.

Tvert imot, det at du bryr deg så mye og ovetenker hver minste ting? Det gjør deg til nettopp det du har blitt, en MOR. Så kjære førstegangsmamma. Jeg vet det kan være skikkelig tungt. Timene der babyen gråter og du føler du ikke klarer trøste. Men stol på at du gjør det riktige. Hvert eneste valg du tar om dagen, gjør du for familien din. Ikke føl nederlag hvis du feks måtte begynne med flaske. Ikke føl nederlag for klesvasken som står. Den står jo fordi du ga babyen din kjærlighet, du gjør det riktig. Jobben du gjør nå, er ekstremt viktig OG det er lov å si det er tøft uten at det betyr du angrer.

I starten så er det de små gledes øyeblikkene i den tøffe perioden du må holde fast på. Så blir de fine øyeblikkene oftere til de tilslutt tar over mesteparten av hverdagen. Be om avlastning, på tingene som går ann. Og snakk med andre! Snakk med venner om hva du føler, uten å kjenne på dårlig samvittighet. Snakk med andre mammaer som også har fått baby. For det er overraskende mange som føler på det du gjør selvom det ikke syntes utad.

Å bli mamma betyr å måtte prioritere annerledes. Men husk å prioriter deg selv midt oppi alt også. En mamma som har det bra = en baby som har det bra <3

KAMPEN MOT KROPPSPRESS

Hun sto iført undertøy foran speilet mens hun studerte kroppen sin. Klokken hadde slått 22 og det var snart på tide å finne senga. Hun hadde vært overvektig hele livet. Sykelig fedme, ifølge bmikalkulatoren på google. Blant folk latet hun som at det ikke brydde henne så mye. “MER Å TA I, MER Å VÆRE GLAD I” er det ikke det man sier? Men det var ikke det hodet egentlig sa.

“Du er feit. Du er ekkel, Du er stygg. Ingen vil ha deg, tror du virkelig noen vil være kjæresten din så stor som du er?” var tankene hodet påminnet henne om hver eneste dag. Å finne klær i en normal butikk var umulig. Klesstørrelsen hennes fantes ikke i butikkjeder som alle andre handler i. Det var lite utvalg, som regel var det best å bestille på nett. Da slapp hun skuffelsen offentlig.

Det var sjeldent noen påpekte overvekten hennes. Ikke med ord isåfall. Blikkene derimot var det ingenting å si på. Den ansatte bak kassen på matbutikken som pipet inn de usunne varene. Den ukjente personen på kinosalen som fikk den uheldige plassen ved siden av hun. Personen som satt inneklemt i sete sitt på flyet fordi hun tok for stor plass enn hva som var beregnet. Ingen ord. Men nok av blikk, dømmende blikk fra mennesker som studerte kroppen hennes i skuffelse.

Mat hadde alltid vært en stor trøst. Det var det eneste hun hadde igjen i livet sitt som ga en liten glede. En sjokolade på kvelden, litt potetgull. Kanskje middagsrester. Følelsen av å ta kake i munn, det var nesten som man ga fingeren til de tynne idiotene.

Men så kom hun til et punkt der maten ikke smakte noe godt lengre. For hver bit hun tok, kjente hun på hvordan alle vurderte hva hun spiste. Hvorfor hun spiste som hun gjorde. Så hun sluttet, mat fristet ikke mer. Kroppen skrek, magen ropte etter hjelp. Hodepinen hamret og munnen kjentes tørr av for lite væske. Ånden luktet vondt.

Kiloene raste sakte men sikkert av, og blikkene fra mennesker rundt var mer enn noengang. Men denne gangen var det ikke bare blikk. Det var ord. Rosende, støttende ord. “WOW, så bra du ser ut. Herlighet nå har du tatt av deg mye, du er helt rå. Shit se den baben der a, du stråler. Hvor mye har du gått ned nå egentlig, hva er hemmeligheten?”.

Nå var det plutselig akseptabelt. Nå var det helt ok snakke om kroppen hennes, vurdere, studere og rope høyt ut. Skryte. Mest sannsynlig i god intensjon, de var jo bare glad på hennes vegne. Men lite visste de hva som foregikk. Lite visste de at hun aldri hadde vært så usunn som nå.

Så man godt etter, kunne man se det i blikket hennes. Hun var helt utmattet, hun tok seg selv i å hele tiden stoppe og lene seg inntil veggen. Svimmel, rett ved å svime av. Men det gikk bra, hun hadde jo tross alt aldri sett bedre ut i følge verden.

Et år gikk og ifølge bmi kalkulatoren var hun normalvektig. For første gang siden barneskolen, tenk det? Støtten fra alle rundt var ekstrem, aldri hadde hun fått så mye skryt og komplimenter. Hun hadde jo aldri sett bedre ut. Hun hadde aldri følt seg verre.

Et legebesøk skulle til, for å bli oppdaget. Fastlegen så det, fastlegen forsto hva som foregikk. Det var ikke vanskelig å se, men prøvene ga også klart resultat på mangel av alt. Etter en lang prat, forsto hun alvoret. Hun begynte å spise igjen.

Det resulterte i vektoppgang. Langt ifra der hun var, men et par størrelser opp. Og folk? De ble stille. De stoppet å si noe, stoppet å påpeke hvor flink hun var. De stille blikkene var tilbake, blikkene som fortalte at “hun var en av de som bare går opp igjen ja”. Ingen turte å nevne noe, ingen spurte hvordan det gikk. Det ble stillhet. 

Denne historien handler ikke om meg. Den er fiktiv. Men jeg ønsker å få fram et poeng. Burde vi påpeke hverandres kropp hele tiden? Vi roper ut når noen går ned og tier når noen går opp. Jeg er en av de som har gått ned masse i vekt(på riktig måte vel og merke), og jeg vet at alle som står rundt meg å jubler, heier og forteller meg “wow nå har du blitt tynn Sara, ingenting igjen av deg jo” mener det godt. Jeg tar meg selv i å si det til andre også, påpeke en venninnes vektnedgang.

Men i det siste har jeg virkelig tenkt over dette. Komplimenter er alltid hyggelig, og det å si noe positivt til en annen støtter jeg fult ut. Men velg ordene dine med omhu. Jeg håper at “Hva spiste du for å gå ned i vekt” kan byttes ut med “Hva spiste du for å få mer energi/få en så sunn livsstil?” Jeg håper at “Nå er du tynn altså” kan byttes ut med “Man ser på huden din at den får i seg riktig mat”. Så kanskje vi se forbi kroppsstørrelser og gjøre noe med dagens kroppspress.

Hva syntes du? Har du tenkt over det før?