For 2 år siden idag kom Emma til verden. Jeg forstår virkelig ikke helt hvor tiden har blitt av, men tenkte det derfor idag passet seg å dele fødselshistorien hennes. Nå har det seg slik at selve fødselen varte 1 time fra start til slutt så her blir det litt forhistorie for å ikke være ferdig på 2 setninger. Mine fødsler har vært helt fantastiske, og for de gravide som vil lese – dette er ingen skrekkhistorie.

Liam kom i uke 38+0 så når jeg bikket 38+1 med Emma følte jeg meg allerede på overtid. Jeg var ekstremt lei, og svangerskapet hadde vært utrolig tøft. Store bekkenplager, ekstrem svangerskapskvalme, innlagt på sykehus 2 omganger for intravenøs og lite kos. Jeg hadde nok en liten forventning på at hun også ville komme like tidlig, når jeg som førstegangsfødende ikke gikk til termin. Dagene var lange med ekstremt mange falske rier. Jeg kunne sitte med telefonen og teller i appen. 10 minutters mellomrom, 1 minutt lengde i 3-4 timer. Men det tok seg aldri opp.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Søndag 10.juni uke 38+2 var riene såpass tette og vonde at vi reiste inn til Ahus etter mange timer hjemme med smerter. Jeg fikk føderom og sjekk. 3 cm åpning og jevne rier som ble registrert, baby hadde det fint og vi fikk beskjed om å tusle litt rundt i gangene for å få fortgang. Etter et par timer var det klart for ny sjekk men ingenting hadde skjedd. Riene var ikke effektive, men det sjokkerte meg ikke for jeg syntes heller ikke de var vonde nok. Som flergangsfødene kan man jo i teorien gå 2-3 cm i mange uker. Jeg reiste hjem i håp om at noe ville ta seg opp, men neida.

Torsdag 14 juni kl 12 på formiddagen var det tid for ny jordmor sjekk. Jeg fortalte henne om søndagen og at alle kvelder i mellom hadde bestått av kynnere/falske rier. Men ingen effektive, det ble aldri VONDT VONDT. Utrolig irriterende. Hun forklarte at det likevel kan sjekke åpning for å se, mulig strippe/tøye meg litt. Jeg ble sååå glad og fikk endelig litt håp tilbake på at noe skulle skje. “Ehm, er du sikker på at dem fikk sjekket åpning?” sa jordmor sjokkert. “Ja, jeg var 3 cm”. Hun så forundret opp på meg og forklarte at her var det så lite modent og lukket, at det ikke var mulighet for å sjekke åpningen engang. Det gikk ikke Ann å strippe/tøye heller, hun hadde ikke sjans nå dit. HADDE JEG VIRKELIG MODNET FEIL VEI?

For første gang på et par uker dro jeg hjem med følelsen av at ingenting kom til å skje. Det var så lite modent, så lite klart. Jeg belaget meg på overtid og innså at denne frøkna hadde god tid. Trodde jeg, da.

Hele dagen gikk bekymringsfritt og jeg sendte Robin ut på kino. Jeg gikk å la meg rundt 23 på kvelden, og Robin kom hjem med midnatt. Jeg nevnte at han bare kunne dra på jobb i morgen(fredag) for her var det ingen tegn. Vi sovnet.

Natt til fredag 15 juni 01:43 etter god søvn våknet jeg med et BRAK. Som et lyn som slo ned i meg og strammet alt av muskler. En voldsom rie. Jeg sto opp og gikk ned trappen for å gå på badet. Innen jeg satt meg ned hadde enda en Rie tatt tak. Det gikk fra god søvn til NÅ SKAL JEG FØDE på under ett minutt. Jeg prøvde å ringe Robin fra underetasjen, men han hadde så klart på lydløs. Hvorfor skulle han ha på lyd, jeg lå jo egentlig ved sidenav han. Trappa har aldri føltes lengre, jeg kunne ikke rope da Liam lå å sov.

Jeg vekte han og sa vi måtte reise inn igjen. Jeg gikk ned og inn på badet igjen mens riene kom tett gang på gang. Jeg husker jeg kastet opp av smertene og syntes det var vanskelig å komme meg til bilen. Heldigvis bor stemoren til Robin 5 hus bortenfor oss og var her på 5 minutter så vi fikk reist.

Klokken 02:04 (21 minutter etter jeg våknet) satt vi i bilen på vei mot Ahus. Vanligvis tar det 35 minutter dit. Heldigvis kjørte Robin raskere i dette tilfelle. Bilturen er litt sånn svakt minne. Jeg husker at Robin på et tidspunkt sa “Husk og pust nå jenta mi” og jeg slang tilbake “Men jeg vil for faen ikke puste jeg vil si AU”. haha! Vi parkerte på Ahus sitt akuttmottak 02:23 (50 minutter etter jeg våknet). Jeg klarte ikke gå selv, så Robin måtte løpe å hente en rullator jeg kunne støtte meg på mens vi gikk. Når vi kom til heisen sto vakten der og ba oss gå rundt, vi fikk ikke lov å bruke direkteheisen opp til føden. Dere kan TRO jeg ropte at han skulle passe seg? Vi kjørte heisen opp, og jeg husker fokuset var på at jeg bare måtte trå over dørterskelen til avdelingen. Jeg måtte bare være PÅ FØDEN, så ordnet alt seg.

En jordmor kom i gangen, og det var det jeg trengte å se. Jeg kjente egentlig at noe var på vei ut, og midt i korridoren til Ahus sank jeg sammen for å legge meg ned på gulvet for fødsel. “Nå kommer hun” sa jeg. Men de tok tak i hver sin arm og fikk meg likevel til en fødeseng. De rakk dra av meg trusen og skulle til å kjenne på åpning. Da gikk vannet med et smell, 10 cm full åpning og første pressrie begynte 2 sekunder etter. To pressrier, og Emma var ute. 11 minutter etter at vi hadde parkert bilen.

På 11 minutter klarte jeg altså å komme oss fra bilen, opp til føden, inn på rommet, og få en baby på brystet. Kan dere forestille dere adrenalinet? 02:33 lå hun oppå på meg, helt perfekt. Ingen komplikasjoner, ingen revning, ingen stor blødning, alt gikk feilfritt.

Jordmor så på meg. “Gratulerer som mamma. Men hva heter du egentlig og har du noen papirer?” Vi lo godt hele gjengen. Det lange fødebrevet mitt, og alle forberedelser, mat i fødebag og planleggingen var bare å legge bort. Vi presenterte oss, og morkaken ble dratt ut, sprøyte i låret ble satt for å stoppe blødning og vi kunne nyte babytiden.

Når jeg ser tilbake på fødselen ser jeg bare positive minner. Det er helt ekstremt intensivt å skulle gå fra 3-10 cm OG presse ut en baby på en time. Men jeg kunne gjort det igjen og igjen og jeg savner å føde. Jeg vet det er mange som ikke sitter med den følelsen, og har en helt annen opplevelse, så jeg føler meg utrolig takknemlig og glad for at alt gikk så fint. Morkaken min var faktisk ikke ute engang før jeg så på Robin og sa “Kan vi plis få en til?”. Det sier sitt!

Hvor lenge var du i aktiv fødsel?