Jeg vet du elsker henne, men…….

Enkelte mennesker bare fanger oppmerksomheten din. Setter skikkelig spor, markerer seg i livet ditt uten at de prøvde. Du vet når du møter noen for første gang, og etter få sekunder blir skikkelig fascinert? Du bare står å tar inn hvert ord, mens du tenker inni deg “hvem er dette fantastiske vesenet? Jeg må vite mer”. Connie Lilleengen er en slik person. Hun møtte jeg som 17 åring, gjennom en felles bekjent. Hun hadde en hjemmefest jeg dro på, og jeg husker jeg ble sittende hele kvelden å beundre kvinnfolket. Livshistorien hennes fortjener en egen bok, og væremåten fortjener en pris.

Etter en samtale vi hadde sammen forrige uke, spurte jeg om hun ønsket å gjesteblogge her inne. Connie kan ikke få barn. Og hun kjemper en kamp som fortjener et lys. En kamp veldig mange kjemper, men få respekterer eller forstår. “Når skal du bli mamma da? Når er det din tur? Du vet mennesker uten barn ikke veldig egoistiske?” kommentarene hører jeg hele tiden, blant de jeg vet kanskje er midt i en prøving over fler år, eller de som ikke kan få av medisinske grunner. Eller de som bare har bestemt seg for at foreldrerollen ikke er for dem. Jeg håper dere vil ta dere tid til å lese Connie sine ord. Fordi de er så forbanna viktige og beskriver hvordan vi som kvinner kan støtte hverandre. Bidra til en bedre hverdag for nettopp denne situasjonen. Som venninner, kvinner og mødre til kommende ektemenn.

Tenk tilbake på første gangen du fikk beskjed om at du skulle bli mor. Du har mest sannsynlig mistenkt det en stund allerede, skapt deg tanker om hvordan dette skal bli– ut ifra egne erfaringer eller andres. Det er en lang vei å gå– som oppleves både fysisk og psykisk. Tanker om første skritt, første skoledag, første barnekjæresten, første ungdomskjæresten, konfirmasjonen, utdannelse, giftemål og en dag, om verden vil, egne barn. 

Har du noensinne sett på din sønn og tenkt over hvordan han vil bli som en ektemann? Som far? Fantaserer du om hvordan din datter en dag vil ta over morsrollen, i sitt eget liv, når hun duller med dukker og leker «hjem»– med selvskrevne roller som mamma og pappa? 

Om du ikke har gjort det enda, vil du en dag– tenke tanken. Det er noe eget ved å se dine øyne i noen andres, enn dine egne. Arven fra din mor, fra deg, til ditt barn, til neste. En selvskreven regel, som ofte medfører stor sorg om den veien blir problematisk. Hva om den blir helt umulig? 

Jeg har vært venninne med Sara i snart ett tiår. Vi møttes, via hennes ekskjæreste, på en fest jeg hadde arrangert. Vi ler ofte over hvordan vi møttes, spesielt siden den beskriver den livsgleden jeg holder fast ved. Jeg løp henne i møte, spent over å møte ei jente jeg hadde hørt så mye om. Hun var kreativ, glad, en blogger og utrolig vakker. Jeg hilste på henne og ønsket henne velkommen til min bursdagsfest. Mens jeg hilste, datt en av mine falske puppeinnlegg på gulvet. Allerede der, var standarden satt. Ærlighet ved første hilsning. Med jevne mellomrom, har hun vært med på min reise. 

Jeg er en ung jente, i en alder av 32. Jeg klarer ikke å skrive kvinne, siden jeg føler jeg er i en evig sirkel av «startfasen» i livet. Mine erfaringer skriker kvinne, men min livssituasjon sier noe annet. Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg har gått igjennom etableringsfasen– og blitt revet vekk fra den. 

Jeg står nå midt i et samlivsbrudd. Mitt tredje, i ei tidslinje som strekker seg fra da jeg var 18 år til i dag. Iløpet av disse årene har jeg tilbakelagt meg et ekteskap på ti år, og to samboerskap som varte i overkant av to år. Hver gang, har de samme problemstillingene blitt brukt mot meg, til tross for alle forsøk på å unngå dem. 

Et samlivsbrudd er traumatisk nok for de partnerne som er involvert. Mine samlivsbrudd er ofte sammensveiset av en følelse av skam, og ikke minst gjentakelse. Min historie som en «defekt kvinne» er komplisert, og jeg skal prøve så godt jeg kan å forklare det til uforstående. For det er akkurat dét dere er. For mange som er forelsket, holder det å tilby det som allerede forventes av deg– mens jeg, prøver desperat å elske hardt nok– for å bli elsket til tross for alt jeg ikke klarer å innfri.

I mitt siste forhold (som nå nylig er avsluttet), var jeg veldig tydelig på at da han innledet et forhold med meg, måtte det være med åpne øyne. Å elske meg, ville bety mangelen på barn. Et liv hvor alle andre møtes i barnebursdager, klasseforestillinger og familiegrillinger, ville være utelukket- om ikke ytterst sjeldent. Barnløse par blir ikke invitert på den måten. Vi vil være det paret som blir påtenkt ved barnefri, den ene gangen. Når alle kompiser snakker om pappalivet, ville du stå der utenforstående. Jeg skrek til han: – om du velger meg, vil du aldri oppleve far-og-sønn-øyeblikk. Sørg for at du elsker meg hardt nok til å akseptere det. jeg er villig til å ofre alt jeg klarer for deg, men jeg ofrer ikke livet mitt. Ikke utsett meg for dette her, om du ikke er sikker. Snakk med dine nærmeste. Snakk med dine venner, brødre, familie og ikke minst mamma.

Jeg har blitt hatet, spyttet på, kaldt defekt, gitt en kald skulder. Jeg har mottatt høylytte erklæringer offentlig om at svigermødre skal «sørge for at jeg forsvinner». Jeg har opplevd brødre som synes jeg er pen og snill, men kan anses som et tidsfordriv. Et vandrende eventyr. En kvinne som skal lære menn hvordan det er å starte livet, men som skal ofres når det biologiske ønsket vil komme. En kvinne som alle mine menn får høre at det er greit å ofre. «Jeg veit du elsker henne, men …»  er en setning som hyppig blir brukt. 

Som en jente i min beste alder, blir jeg ofte spurt om hvorfor jeg er barnløs. Særlig når jeg er i tilsynelatende stabile forhold. I min situasjon er den begrunnelsen ganske komplisert, fordi den består av tre deler. Jeg skulle inderlig ønske at jeg kunne gi en fast grunn– som var sosialt akseptabel for alle. Jeg har prøvd meg fram, brent meg, funnet løsninger– og til tider tilpasset den til hvem som er «publikumet mitt» den kvelden. Alle mine svar– provoserer kvinner i alle aldre. 

Jeg har forklart at jeg ikke ønsker barn. Dette var noe jeg testet ut, for å unngå å gå inn i en hel samtale om min medisinske historie. Dette svaret blir ofte møtt med mistenkeliggjøring, vantro og direkte kommentarer på at jeg ikke veit hva jeg sier. Kommentarer om at jeg vil oppleve ønsket snart, at jeg ikke har møtt den riktige mannen, eller at jeg er senere i utviklingen enn andre mennesker, er ofte svar på denne uttalelsen. Denne setningen provoserer også mange til å kalle meg egoistisk, selvopptatt, at jeg mangler medfølelse og omsorg for andre. Det utrolig presset om «herregud, du kan jo bare adoptere, når du innser hva du har gjort» er ofte en ekstra kommentar etter selve forestillingen. Hvorfor provoserer mitt ønske om å ikke ha barn deg så mye? Jeg har levd med den umuligheten om at jeg ikke kan få barn så lenge, at jeg ikke har klart å skape et barneønske. Det er urovekkende at kvinner tror jeg er deprimert, fordi jeg har akseptert dette og har det godt. Det er visstnok en «fasade», jeg ikke trenger å ha foran dem. De aksepterer meg og min depresjon. Bare vær ærlig for faen. 

Jeg har også forklart at jeg ikke er villig til å satse livet mitt for å oppnå et barn. Jeg har aldri utviklet mensen pga store ubalanser i hormonnivået i kroppen. Denne ubalansen gjør at jeg har en hjernesvulst i hypofysen, som igjen skaper større ubalanse. Denne runddansen i hormonene, gjør at jeg ikke modner egg, ikke har en livmor som egg kan feste seg ved, i tillegg er det store muligheter for misdannelser hos barnet. Ved eventuell hormonell behandling på fertilitetsklinikk, er sjansene mine gode, men det frarådes sterkt. Forskning viser at jeg kan utvikle flere og større svulster ved store hormonelle forandringer. En graviditet kan, i teorien, drepe meg. Allikevel, har denne historien provosert mange. «Hvor stor sjans er det for at du får hjernesvulster?» til: «Når eller om du får hjernesvulster, må du igjennom cellegift da?». En annen slager er: «Det er ikke 100% sikkert at du dør». Min absolutte favoritt er: «Da elsker du ikke mannen din nok, siden du ikke er villig til å i det minste prøve». 

Den siste varianten jeg har testet, er faktisk den som har gitt mest forståelse. Min kroniske sykdom. Denne hormonubalansen skaper mye forandringer i kroppen. Jeg er mye sliten, mye søvnig, mye problemer i forbindelse med energimestring, mye ubalanse i muskler/melkesyre og ikke minst mye usikkerhet med tanke på min egen helse. Jeg veit aldri hvordan kroppen håndterer hverdagen. Hvordan kan jeg bringe et annet liv inn i noe så usikkert? Jeg som har blitt stemplet som et egoistisk menneske, burde ikke tenke tanken på at jeg ikke vil ha et barn som jeg ikke klarer å være best mulig mamma for? Jeg orker ikke tanken på å skape et liv, på statens regning, gi over nesten alt ansvar på mannen, fordi jeg ikke klarer å ta vare på mitt eget barn i perioder. Jeg vil ikke gå inn i et ansvar, jeg er 100 % klar over at jeg ikke klarer å mestre. Å være mamma skal være en magisk gave i en verden man har skaffet stabilitet. De kortene jeg har blitt utdelt, er en hånd man ikke satser på, og jeg nekter å bløffe meg fram til tittelen. 

Jeg vil bare si, jeg har elsket mine menn høyere enn dere aner. Jeg har elsket hver og en av dem, ofte om ikke mer enn hva jeg trodde var fysisk mulig. I svake perioder har jeg vært villig til å ofre mitt liv for å ikke miste alt jeg følte var trygt. I de mørkeste stunder, har jeg akseptert hver eneste svigermor som har hatet meg for alle andre grunner enn de jeg ikke kan noe fysisk for. Jeg gleder meg til den dagen jeg blir hatet for den jeg er, og ikke hva som har skjedd meg. Deres sønner forelsket seg i meg, til tross for alle mine advarsler, alle mine ønsker om at de skulle velge noen andre, at jeg ville ta ifra dem alt livet har å tilby, at jeg ikke var verdt problematikken. Jeg ser min verdi som enkeltmenneske, jeg elsker hva jeg står for. Likevel, i forhold til andre – er mitt menneskeverd utslått. 

Overraskende nok, har det ingenting med mine menn å gjøre. Alle tre har følt enorm skam over å ha ombestemt seg i barneønsket, alle tre har sørget kraftig over tapet av meg og vår kjærlighet. Alle tre har følt bitterhet over at de ikke har klart å være mindre egoistiske i sine valg. Alle tre klarte å bruke de samme ordene på å beskrive hva de har gjennomgått: «Jeg var så utrolig forelsket i deg … at jeg klarte ikke å se lengre frem i tid. Jeg skammer meg 

Mitt sinne ligger ikke hos dem jeg har elsket, mitt sinne ligger hos svigermødre som har fryst meg ut, snakket stygt om meg til sine sønner, nektet å ha samtaler om deres sorg rundt situasjonen, nysgjerrige kollegaer som har spurt og gravd, venninner som skal ta opp temaet på enhver fest «på hvor mye de ofrer på mine vegne, og skjønner ikke at de gidder». Kvinner som har tilbudt seg å være mer for dem. Kamerater som roser dem for at jeg er en «fin knulledukke» til de finner seg noe mer permanent. Snapfølgere som «skjønner at jeg er lei meg, men hva annet kan jeg forvente, når jeg stjeler en mann i hans beste barneår». 

Ingen av dere vil noensinne innrømme oppførselen deres. Fordi det var ikke sånn ment. 

Kjære mammaer, kvinner og jenter. Jeg forstår at du tenker tilbake på første gangen du skulle bli mor. Jeg forstår alt du har drømt om. Jeg forstår sorgen og sjokket over alt jeg kan ta ifra dere. Dere har min dypeste medfølelse, allerede før jeg kommer inn døra di første gangen. Første gangen deres sønn fortalte at de elsket meg, brast jeg i gråt. Ikke av glede – men av sorg over hva du må gå igjennom, bare ved min ankomst i ditt liv. Jeg sitter her med en skam over alle tårene jeg har delt over kvinner som har fått meg til å føle meg mindreverdig, alle kvinner som har fått meg til å føle meg defekt, alle håndsutrekninger jeg har tatt for å bli akseptert. Alle unnskyldningene jeg har måtte gi når du ser din sønn i 200-meters avstand av et barn. 

Jeg beklager dypt over at de har elsket meg. Det var virkelig ikke meningen. Men jeg nekter å føle på skammen lenger. 

Jeg skriver meg ut av den.  Connie Lilleengen.

63 kommentarer
    1. Dette var vanvittig sterkt å lese. Takk til venninnen din som deler, vi har lenge slitt med å få barn selv og jeg kjenner meg godt igjen i mye.

    2. Får bare lyst til å holde rundt ❤️ Utrolig sterk historie ❤️ Håper venninnen din en dag får respekten hun fortjener ❤️

    3. Takk for at du deler!

      Selv er jeg veldig usikker på hva jeg vil, samboeren og jeg vet ikke hva vi vil og jeg har vel landet på at blir jeg gravid så beholder jeg, hvis ikke så vet jeg ikke om jeg orker å planlegge barn.

      Å skulle ha barn for enhver pris er for mange en storoppofrelse som koster manges helse og kanskje faktisk muligheten til å beholde noenlunde OK helse gjennom livet.

      Takk for at du, tross mørke stunder, velger å stå i dine valg. Tar vare på deg selv og gjør det som er riktig for DEG. dette gjelder alle, i alle situasjoner og kanskje aller mest de som ikke følger folkemengdens forventning til hvordan ett liv skal være.

    4. Det var vanskelig å lese, sterk historie. Jeg skjønner ikke hvorfor er det så mye hat og så lite empati i mennesker 😔 sitter her å griner som et barn. Forstår ikke alt haten du får og uansett årsak kan folk akseptere, det er mer enn nok vanskelig uten de kommentarer og jeg har vondt av tanken hvor mye d*itt du må ta. Stor klem ❤️

    5. Så fint skrevet Connie. Og nei du trenger ikke å baere denne skammen. Du har så mye annet å gi enn barn. Det er helt ok, noen menn trenger faktisk ikke mer enn deg. Og du trenger ikke mer enn deg selv, du må ikke skamme deg.

    6. For en sterk historie og tusen takk for at du deler med meg💝 jeg lover å ta godt i mot deg🥰
      Hilsen fremtidig svigermor og mamma til to gutter

      1. Fineste kommentaren jeg NOEN sinne har lest i et kommentarfelt! 😭 Måtte min sønn ende opp med en svigermor som deg i fremtiden. ♥️ Dine ord skal være mitt mantra!

    7. Jeg lover deg, at jeg skal aldri drømme, fryse ut eller ikke lytte til mine barn eller deres partnere, om barn ikke ligger i kortene. Jeg lover å lære barna mine, at å få barn, det er er helt personlig valg og absolutt alle valg er gode nok.

      Det er ikke barn som er livets gave. Livet er GAVEN!
      ❤️❤️❤️

    8. Sykt bra skrevet! Har ei venninde jeg også som heller ikke kan få barn på grunn av helse/ sykdom!

      Syntes dette er et veldig viktig tema å snakke om!

      Tusen takk for at du deler dette❤️🥰

    9. Så trist og uforståelig at folk får seg til å oppføre seg sånn. Det burde være mer enn godt nok å si at man ikke vil ha (eller kan få) barn. Kan skjønne at folk spør videre av nysgjerrighet, det kunne jeg selv også gjort på en fin måte, men det burde være unødvendig å bli nødt til å på noen som helst måte måtte forsvare valget sitt.

    10. Takk til Connie for at du skrev dette! Skremmende hvor lite forståelse man møter på, og hvordan folk prater om og forventer barn fra oss kvinner. Jeg er 24 år og ferdig utdannet, og har vært sammen med kjæresten min i 6 år (samboere i 2 år). Allerede i flere år har jeg fått spørsmål og kommentarer om at «nå er det bare et tidsspørsmål før dere skal ha barn» og «du er litt verpesjuk??» dersom jeg leker med barna til venninnene mine. Noen uker er barn det eneste jeg tenker på og jeg gleder meg enormt til å skulle sette et nytt liv til verden – andre uker blir jeg superstressa for om et barn kanskje «ødelegger» eller tar over livet mitt og at jeg ikke ønsker barn. Jeg er 24 år for søren, og jeg tror nok ikke jeg kommer til å føle det noe annerledes i en alder av 32. Begge deler må være greit! Det er så altfor mange som ser på unge kvinner som fødemaskiner og forventer at vi skal sette hele livet til side for å få og ta vare på barn, mens gutta slipper overraskende billig unna – som alltid.

    11. Tusen takk for at du ville dele din historie. Du er utrolig strek, modig OG DU ER EN FULLVERDIG KVINNE ♥ og du vil finne en mann som ikke ønsker barn og som har ben i nesa til å irettesette mamma 😉

      Svigermødre som reagerer slikt burde skamme seg og hører til (håper jeg) en generasjon som ikke vokste opp med forståelse og aksept i fokus.

      Som mamma til en helt fersk gutt (5 mnd) håper jeg han finner seg en så sterk og livsglad person som deg. Mann, kvinne, baby eller ikke, så lenge han er elsket og har et fint liv! Og ja, noen vil si “du sier det nå, bare vent”. Men jeg kommer til å jobbe med meg selv hele live for å holde på denne tanken!

      Mitt barn skal føle seg elsket, baby eller ikke! ♥

    12. Så sterk og fin historie. Selv har jeg et barn, men velger å ikke få flere av forskjellige grunner. Og ja, det føles ikke «akseptert». Og jeg skal huske dine ord hvis min sønn finner seg ei som ikke kan få/ønsker barn. Dette temaet burde absolutt belyses mer. Takk for at du deler og takk for at du er du ❤️

    13. Tårene bare triller…Sliter med å forstå hvordan enkelte mennesker har 100% mangel på forståelse, empati, respekt og bare generell folkeskikk!
      Håper du en dag får den respekten og kjærligheten du fortjener, Connie♥️
      Stor, varm, lang klem sendes til deg.

    14. Jeg innrømmer jeg hadde blitt veldig trist hvis jeg ikke hatt fått barnebarn. Gleder meg enormt til å bli bestemor, og har oppfordret eldstemann og kjæresten til å bli unge foreldre (Altså sånn rundt 25 er fint) da jeg selv fått barn både ung og gammel, og definitivt skulle jeg gjort alt om igjen, hadde jeg fått alle barna i tyveårene. Jeg har også en kronisk sykdom som har gjort at jeg har gått veldig i tenkeboksen på om jeg skulle få barn. For meg har barna reddet meg. Jeg har blitt bedre etter hvert svangerskap, har virkelig hatt angst for at hormonene skal gjøre alt verre, men jeg tror det skjer en slags Instinktiv survival modus i oss kvinner som gjør at vi overlever det vi trodde ikke var mulig. Overlegen som fulgte meg opp sa han hadde oppplevd veldig mange bedringer hos «umulige» tilfeller. Jeg respekterer ditt valg, men jeg mener også det er viktig å respektere de som synes det er vanskelig å forstå deg. Det er noe iboende, meningen med livet, hele grunnen til at jorda eksisterer, ønsket om å forplante seg.. Som er så sterkt at kvinner som får kreft utsetter behandling for å gjennomføre graviditet. Man er villig til å ofre seg selv for det største. (Selv om det jo som regel går bra).. Å dømme noen, mislike noen osv fordi de tar «naturstridig» valg, eller se ned på de som overhodet ikke kan få barn, er likevel ekstremt slemt. Jeg reagerer mer på dine menn, helt ærlig, enn svigermødre. Har de valgt å stå i dette med deg for så å bukke under for bestemor-press, ja da må de være svake sjeler. Jeg tror muligens deres eget ønske om å forplante seg etterhvert har trumfet kjærligheten til deg, og at det blir enkelt å skylde på alle andre. Jeg har dyp forståelse for de som lar dette ønsket gå foran, men ikke skyld på svigers tenker jeg. Man må være mann til å innrømme at det ikke var så lett likevel. Man lever én gang.

      1. Mener du virkelig at din kommentar er passende under et slikt innlegg?

        «Man er villig til å ofre seg for det større». Altså.. virkelig? Jeg har vanskelig for å tro at de fleste som får barn i dag gjør det for fellesskapet! Valget om barn er som hovedregel av personlige grunner, behov og ønsker.

        At folk skal bry seg med om noen velger å få barn eller ikke, er for meg helt utrolig! Så klart kan nær familie osv. sørge over et opplevd tap, men at slike som det skal være moralens vokter og selvoppnevnt helgen?

        Du skriver at du respekterer hennes valg, men den kommentaren din er alt annet enn respektfullt.. Og må virkelig Connie respekterer at ANDRE mennesker har vanskelig for å forstå HENNES valg for sitt liv?

        Du bør gå i deg selv.

      2. Du har OPPFORDRET barnet ditt til å få barn tidlig?? Jeg blir stum! Du har da absolutt ingenting med når dine egne barn velger å få barn, eller velger å ikke få barn til og med!
        For en fullstendig uakseptabel innvadering av dine barns privatliv! Stakkars svigerbarn som må forholde seg til sånt, ikke minst!

        Og til Connie❤️ Jeg har bare gutter, og jeg lover deg, kommer en av dem hjem med en kjæreste like god som deg, skal jeg elske henne for akkurat den hun er, og akkurat som hun er❤️ Du er fantastisk og mer enn god nok!!❤️
        Tusen takk for at du delte, respekt👏🏼

        1. De har spurt meg hva jeg tenker og jeg har sagt at hvis jeg hadde valgt om igjen hadde jeg blitt ferdig med barn i 20 årene isteden for å få barn helt oppi i 40 årene 🙂 så forbaska «invanderende» er jeg altså haha.. de får selvsagt gjøre nøyaktig som de vil. Hadde de valgt å ikke få barn er det helt fint og. Man kan ikke dømme andres valg, men det kan jo være vanskelig å forstå. Jeg ser mange fordeler med å være ung forelder (ikke at 25 er så veldig ungt egentlig), er vel ikke en spesialist i verden i fødselshjelp og kvinnesykdom som ikke vil råde folk til å få barn i i tyveårene så sant forholdene ligger til rette for det ellers. (Selv om man er uenig eller synes andre mennesker er vanskelig å forstå, og er ærlig på det, så trenger man ikke være slem)

          1. Skjønner ikke at det skal være så jævlig viktig å få barn? Syns det du skrev er trangsynt. Å jeg er evig gla for at du ikke er mor mi for å si det sånn. Livet handler om så mye annet enn å få barn. Det er ikke noe som helst som er vanskelig å forstå med at noen IKKE KAN få barn eller velger å IKKE få det. Nå er vi i 2020 å enda så skal et være så jævla viktig at man må produsere å sprute ut avkom, hvorfor det? Kvinner/damer/jenter er da mye mer å fortjener å være mye mer enn bare en fødemaskin! Kjenner jeg blir oppriktig forbanna på folk som tenker sånn som deg, SKJERP DEG

            Jeg syns du er helt fantastisk Connie, å jeg er evig glad for at du er min venn, å jeg setter pris på de samtalene vi har om akkurat detta her! Jeg er glad for at du forstår at jeg ikke har et stort behov for å få et eget barn.

            (Er i forhold der ho jeg sammen med har et barn med en annen)

      3. Melinda L:
        Det sitter noe i oss fra steinalderen av, det å få barn. Det å videreføre en generasjon.

        Noen kan ikke få barn. Noen ønsker ikke barn.

        Jeg kan virkelig se og føle neandertaleren i teksten din.

        1. Siri, Line og Marie: jeg er helt enig med dere! Stakk i hjertet av og lese denne kommentaren, dette er jo noe av det innlegget handler om! Fysj av meg, at det er mulig.

    15. Takk for at du deler og opplyser Connie!
      Jeg er mor til 4 og bonusmor til 2. Har alltid vært åpen for at barna kanskje var homofile, lesbiske, osv. og for om de ville være enslige evnt. frivillig eller ufrivillig barnløse.
      Som fremtidig svigermor var dette en alvorlig vekker. Hittil har jeg vært heldig å få to biologiske og ett bonusbarnebarn…- og da har fokuset vært å ikke gjøre forskjell❤️
      Nå lærte jeg at en svigerdatter ikke nødvendigvis betyr barnebarn, egne eller adopterte. Hun er en skatt i seg selv!
      Akkurat som du❣️
      Lykke til med fremtiden Connie,
      – klem fra Magrit

    16. Wow, for en dame du er! Jeg tar av meg hatten for at du klarer å snakke høyt om sånt.. Virkelig.. Heier på deg..

    17. Hei, Connie! ❤

      Det her var sterk lesing. Først og fremst vil jeg si at jeg har stor respekt for at du har satt deg ned for å skrive et innlegg om det her, og tusen takk for at du belyser et så vanskelig tema for mange jenter her ute.
      For det andre må jeg si at jeg ikke fatter at voksne folk kan være så ekle. At de klarer å trøkke tor seg sånne kommentarer som det du har fått er jo helt horribelt. At folk ikke har mer mellom øra enn som så er for meg et eventyr.
      Jeg er selv mamma til to voksne jenter på henholdsvis 26 og 22. Jeg har i tillegg til de to, en sønn på 9. Jeg ville aldri i verden ha kunnet sagt noe sånt til de. Enten det var mine jenter som kom å sa at de ikke ønsket seg barn, eller om sønnen får seg en kjærest som ikke kan få, så har jeg da ingen rett til å dømme. Min jobb er å støtte mine barn og fremtidige svigerbarn i de valgene de tar for sin fremtid. De skal leve sitt liv som de vil for å være lykkelige.
      Du skal overhode ikke bære på noen skam. Er det noen som skulle skamme seg her så er det disse svigermødrene fra hel***e. Unnskyld språket, men jeg blir så provosert av at folk kan behandle andre på den måten her. Og her har det ikke bare vært svigermor som har vært stygg synes jeg. Det er venner også.
      Nei, gå med hodet høyt hevet du. Du er god nok og helt unik, akkurat som du er. Du er overhodet ikke “defekt” ❤
      Sender deg mange varme klemmer, og håper du finner en mann og svigerfamilie som vil respektere deg og elske deg for akkurat den personen du er.

      Mvh Gro Iren❤❤

    18. Jeg er mamma til to gutter. Den ene samboer og jeg mistenker de har vansker med å få barn. Har aldri spurt, og kommer ikke til å gjøre det heller. Det er ikke min sak. Den andre dater en kvinne som er noen år eldre og som har barn fra sist ekteskap. Har ikke spurt de heller. Klart jeg ønsker å bli bestemor, men det blir en bonus❤️

    19. fantastisk bra skrevet Connie!👏🏼 er sykt hvor ekle noen mennesker er og hvor lite kvinner står opp for andre kvinner når det kommer til personlige valg som ikke følger samfunnets «fasit». har opplevd mange kommentarer selv om at å ikke ønske barn er bare en «fase i livet». hvorfor tar mammaer og kvinner det så personlig at ikke alle vil ha barn?

    20. Det var utrolig sterk lesning❤️. Jeg er selv 33 år og har VALGT å ikke få barn. Jeg har aldri følt det behovet eller ønsket det. Jeg vil ikke sette et barn tilverden som ikke er ønsket. Jeg synes ikke det er egoistisk. Men jeg får mye hat for at jeg tilsynelatende er frisk og har valgt å ikke få barn.

    21. Kjære vene, så mye kjipt du har måttet gå gjennom på grunn av dette. Håper virkelig du finner en mann som kan forstå det at man kan ha et fullkomment liv uten barn. De finnes. Det er bare så synd at du ikke har truffet noen av dem ennå.

    22. Takk for at du deler Connie💕
      Sterkt å lese, og ufattelig at det kan bli sånn.
      Håper MANNEN i ditt liv dukker opp og respekterer deg🌸

    23. Wow, TUSEN takk for at du deler!! ❤️ jeg og samboer sliter med å få barn, og jeg har tidligere egentlig vært usikker på om jeg har lyst på. Vi har nå valgt å gi det et forsøk, men det har ikke vært lett å stå i verken valget om å vente med barn eller det at det er vanskelig å bli gravid – Føler meg SÅ alene! Jeg har heldigvis aldri opplevd det så ille som det du har, men jeg endte en gang opp med å rope frustrert: «jorden er overbefolket! Det er ikke nok mat eller vann til alle, og har du hørt om klimakrise? Regnskogen kuttes ned, og dyrearter dør ut.Og du kaller MEG egoist fordi jeg setter jorda og resten av jordas befolkning foran mine egne behov og ønsker?!» Til ei venninne 🙈 Huff, jeg har fortsatt dårlig samvittighet for det, men det fikk folk i rommet til å tenke seg om i det minste 😅 Ønsket om barn kom etter hvert for meg, men det er ikke lett å si «ja, nå vil vi ha, men vi får det ikke til» til alle rundt som forventer at ungen burde vært her for lenge siden – Feen så mye mas det er!
      Uansett, tusen tusen tusen takk for at du deler ❤️ du er sykt at du må stå i dette, og jeg Håper og tror du når en haug med hjerter og hjerner med innlegget ditt!

    24. Så sterk lesing ❤️😥
      Så flott av deg å dele, og forhåpentligvis dele bevisstheten rundt dette, for det er så viktig!
      Jeg spør aldri om folk (venner eller kjente) ikke snart skal ha barn, for jeg aner ikke om de er ønsket barnløse, problemer med og få, mistet osv. Det er et sårt tema, og det skal respekteres! Heier på deg, og håper du finnes deg kjærligheten du fortjener.

    25. Så trist å lese om erfaringene du har hatt gjennom livet. Får lyst å sende deg en go klem og må si jeg krysser fingrene for at du møter en skikkelig MANN som er trygg i seg selv og sine valg – så du slipper å bli skuffet igjen. ( er selv skilt og gift på nytt i slutten av 30 årene og desse mennene trenger ofte noen år mer enn oss damer…)
      At du har den erfaringen med svigermødre, syns jeg rett og slett er utrolig vondt å høre – de bør jo vere vell voksne damer som vet at livet ikke er en dans på roser….hva om deres egne sønner ikke kunne fått barn ? At de ikke tenker den tanken, eller tenker at kjærlighet og det at sitt barn har det fint sammen med den man er samboer/gift med er virkelig nr 1. Har selv en sønn på 19 år og tenker at det viktigste i livet mitt er han skal være lykkelig – om det er med en som ikke kan få barn, eller om han for den del skulle funnet en mann . Samme for meg – det er hans liv og hans lykke. Håper så INDERLIG du har lagt bak deg dårlige opplevelser og kan gå inn i en mye finere fremtid. Der du respekteres for den du er. Ingen kjenner morgendagen og hva som venter en…det burde både menn og svigermødre kjenne litt på. Elsk hverandre for den man er. Lykke til fremover.

    26. Amen 🙏🏼 Har egentlig ikke ord, men er helt sikker på en ting. De som har oppført seg slik mot deg ol. de fortjener ikke DEG i livet sitt. Hvorfor skal det være slik att du ville opplevd ett mindre press hvis du hadde vært singel og barneløs, eller om att du får dele livet med en mann – bare dere to . Bank i bordet, noen kommentarer har jeg også fått. Den vanligste er att du er for ung til å bestemme deg, for alle andre vet jo bedre 🙄 Men ingenting i nærheten av hva du har opplevd.
      Ønsker og unner deg en mann som elsker deg for den du er, og att han har vokst opp, kan ta sine egene valg og står opp mot andres meninger osv.

      Stå på ! Sier det igjen, det er dems tap. De fortjener ikke ei jente som deg i familien/livet sitt.

      Hilsen frivillig barneløs, 28 med mann med samme valg.

    27. Skjønner deg og støtter deg fult!!!❤️
      Selv har jeg siden 2012 (etter første operasjon) tenkt på at denne kroppen kommer ikke til å få barn. Jeg har både endometriose og adenomyose, sistnevnte bekreftet i fjor ved operasjon nr to for dette smertehel*ette som følger med tante rød og hele måneden ellers også😳 begge egglederne mine er potte tette i svingene. Og pluss mye plager/smerter i hofte(betennelse og slitasje), rygg, nakke(prolaps), armer, migrene osv så har jeg selv valgt min livskvalitet og helse fremfor å sette ett barn til verden!!! For våres liv må vi kunne velge selv, og gjøre hva som er best for oss❤️ jeg blir 34 i år og ser ingen poeng i å skaffe egne barn på noen vis🙊 håper på en hysterektomi og mindre smerter i kvinnelige deler i fremtiden🤞 ingen kan presse oss til å ødelegge helsen for å få barn fordi andre syns det skal være sånn. Jeg er tante til ei på 10 og en på 1 (og blir vel flere med årene, da det er fler søsken i flokken) og det er jammen meg slitsomt til tider med mye dårlig form🙈 man gir alt den dagen/tiden man er med dem, også får vi jo svi litt for det på formen i etterkant (for oss som sliter med fatigue og mye annet). Tøft av deg å dele din historie❤️

    28. Fint innlegg – må være greit å ikke få barn – uansett årsak!

      Jeg har diabetes – og syns jo ikke jeg er god nok til å avles på uansett (jada – jeg driver med hund)

      Men nå over 40 – spesielt i jobbsammenheng var det mange som ikke forstod – alle må både ønske og ville ha barn – og man har jo bare ikke forstått om man ikke ønsker/ser seg bra nok en gang. Hvem skal se etter deg når du blir eldre osv. Og å få slengt i ansiktet – hva syns foreldrene dine om at de ikke får barnebarn?

    29. Så sterkt å lese! Jeg er veldig lei meg over alt du har måttet gå gjennom og at du har blitt behandlet slik! Folk kan være så utrolig ufølsomme 😔 tusen takk for at du deler ❤️

    30. Hei Connie. Helt utrolig å høre hvor fæle folk kan være. Jeg kunne nok ha opplevd det samme selv, og deler av det har jeg opplevd, om enn i litt mindre skala. Det var mye mas en periode da jeg var i 20-årene, om jeg ikke skulle ha barn. Jeg hadde ikke kjæreste så synes selv det var en dårlig ide. Ventet og tenkte det skulle eventuelt skje når jeg fikk kjæreste. Så fikk jeg det, men jeg ventet litt til for jeg ville vite at forholdet ville fungere før vi prøvde. Plutselig var det for sent. Jeg var 39, tenkte det ikke var noe problem.Mange som får barn sent. Men jeg var i tidlig overgangsalder. Har møtt lite “slemme” kommentarer. Og når jeg fortalte rett på sak at jeg ikke kunne få, så holdt folk som regel kjeft. Jeg har hatt en kjæreste som sa at for han spilte det ingen rolle, fra eller til, selv om jeg vet han er glad i barn. Man er NOK i seg selv, man er ingen rugemaskin, noe som MÅ bringe fram barn. Det burde holde å bli glad i personen, for mannen, og derfor i alle fall familien. Merkelige folk med alle disse meningene. Det sier mest om DEM!

    31. Eg blir 34 år til hausten, eg har ein diger utvida familie med eit lass med søskenbarn, og etterkvart som dei har fått barn har eg nytt kvart sekund. Eg jobber med barn kvar dag, men ønsker ikkje egne barn. Min nærmaste familie veit dette, og til og med mi mor har sagt at det er mitt valg om eg vil ha barn eller ei. Ho kan ikkje tvinge meg fordi ho ønsker barnebarn. Eg liker barn og syns sjølv eg er flink med barn, men når ferien kjem eller kvelden kjem er eg så glad for at eg ikkje har.

      Kjære Connie! Eg håper at du ein dag finner den mannen som respekterer deg for den du er, og ein svigerfamilie som ser hvilken skatt dei har fått til svigerdatter. Det unner eg deg!

    32. Helt utrolig hva folk kan finne på å lire av seg. Hvem i huleste har bestemt at ALLE skal prøve å få barn, UANSETT grunn? Når ble det et absolutt krav? Det er faktisk helt uakseptabelt. Jeg ser på det som noe helt uproblematisk, sier noen at de ikke har barn eller ikke vil ha barn, så ok. Graver ikke noe mer om det, og prater videre om noe annet. Spiller ingen rolle hva grunnen er, om den er medisinsk eller bare ikke et ønske om å bli mor. Det er ingenting å skamme seg over, det er du som eier din egen kropp. Ikke svigermor, ikke venninner, ikke kollegaer. Det som hadde vært noe å skamme seg over er om du misledet kjæresten din til å tro at det å få barn ville være en mulighet en gang i fremtiden. Men så lenge du er åpen om det helt fra starten har du ditt på det rene og kan holde hodet hevet. Føler med deg i alt det vonde du opplever helt uten skyld. Håper du holder deg frisk og lykkelig. Mine beste ønsker til deg i framtiden. ❤

    33. Sterkt livshistorie du har å fortelle her 😢
      Synes synd i deg som har gjennomgått og opplevd alt dette her!
      Du er sterk som står oppreist og forteller din historie. Du har gjort alt riktig, du har fortalt situasjonen din fra dag en, også har mannfolkene forandret mening med tiden…
      Det er sånt som dessverre skjer.
      Jeg skjønner godt hvordan du har det med tanke på alle spørsmålene om barn, når skal du ha barn, det er vel på tide nå, bare vent å se du forandrer mening snart.

      Jeg er en jente på 26 år. Var 16 år og begynte på P-piller. 5 mnd seinere samme året, så ble jeg innlagt på sykehuset med blodpropp. Var tett i hovedpulsåren i høyre fot og videre opp i magen, hadde vandret videre til begge lungene. Hadde jeg ikke blitt innlagt den dagen jeg ble så hadde jeg vært død nå.
      Jeg har det genet som gjør at det er lettere å få blodpropp. Måtte slutte på P-piller som var årsaken til at jeg fikk blodpropp.
      Wohoo, tilbake til livet med mensen 1 gang i mnd 🙁 (var liksom den jeg ville slippe så da begynte jeg på P-piller.)
      Var sammen med en skjønn gutt, men vi gjorde det slutt og var enige om det. For han ønsket seg barn, og ikke jeg. Det var jeg klinkende klar på før vi ble kjærester.
      Var 22 år, fikk blodpropp igjen, årsak – ukjent…
      Måtte begynte på blodfortynnende for resten av mitt liv.
      Snakket mye sammen med kjekkeste rørleggeren jeg hadde sett (møtte han på jobb). Vi snakket mye sammen, ble bestevenner. Han sa at han aldri skulle ha noen ny kjæreste siden det var bare rot og krangling og tull med det, og jeg sa nøyaktig det samme. Han har to flotte unger fra et tidligere forhold.
      3 mnd seinere ble vi kjærester 😅
      Vi er like på alle måter, tenker likt, yrkesstolthet, ingen av oss ønsker barn (han siden han har fra tidligere.)
      Jeg ble 24 år gammel. Vi hadde endelig etterlengtet sommerferie etter å ha jobbet ræven av oss i 6 mnd med å gjøre jobber ferdig før ferie og overlevering av leiligheter og alt. (Jeg er tømrer og han er rørlegger, så vi MÅ bli ferdig med ting når det skal være ferdig – ellers dagsbøter 🙄💸).
      Men den sommerferien ble ikke som forventet…jeg var dårlig. Dritt dårlig. Deprimert, selvmordstanker, alt var rett og slett drit ( for å si det fint…)
      Mensen kom aldri, vi snakket sammen om det. Kjørte til apoteket og kjøpte graviditetstest.
      Tok testen dagen etter om morningen med første morgen urinen (som de alltid maser om).
      Testen lyste POSITIV nesten før første dråpen av urin traff pinnen…
      Vekket typen, ta testen fra meg på kjøkkenbordet og gikk ut med hunden.
      Når jeg kom inn igjen så snakket vi om det.
      Det var egentlig ingenting å snakke om for min del, jeg var klinkende klar på hva jeg ville.
      Han sa – Du bestemmer hva du vil gjøre. Jeg er her for deg uansett hva du velger siden jeg elsker deg.
      Jeg sprute han – Elsker du meg like mye selvom jeg tar abort? At jeg tar vekk det vi har skapt sammen?
      Han – Ja. Jeg har to friske og fine unger, jeg føler meg egentlig ferdig med barn. Men dette er ditt, så du tar avgjørelsen for jeg er her ved din side uansett hva du velger.
      Etter samtalen vår ringte jeg til kvinne klinikken, fikk time til abort og alt var på stell.
      Møtte opp til timen min, men siden jeg går på blodfortynnende så må jeg opplyse alle om det 🙄
      Måtte vente noen dager før jeg kunne fullføre aborten.
      Kom opp igjen noen dager seinere kl.09.00 for å gjennomføre aborten. Jeg var dritt dårlig, deprimert, selvmordstanker og var elendig.
      Kjørte i meg pillene som sykepleieren ga meg, hun satt inne å snakket med meg en stund, så gikk hun videre til neste pasient.
      Klokken ble 12.00, sykepleieren kom tilbake, ingenting skjedde.
      Kjørte i meg nye piller, snakket litt til med sykepleieren, gikk å spiste lunsj og inn igjen på rommet.
      Klokken ble 15.00 og vaktskifte. Ny sykepleier kom inn og spurte om noe hadde skjedd. Ingenting enda. Kjørte i meg enda flere piller.
      Klokken 16.00 – ENDELIG kom blodet. Det fosset nesten. Var mer enn en vanlig normal mensen blødning.
      Sykepleieren kom inn igjen 17.00 og spurte om det hadde skjedd noe.
      Jeg satt i sengen og gliste og sa – Endelig skjedde det noe! Nå blør jeg!
      Forklarte hvordan og alt sånt, pga bruk av blodfortynnende. Snakket med sykepleieren og hun merket tydelig at humøret mitt var på vei opp igjen. Jeg ble sosial igjen, fleipet og fortalte og forklarte.
      Skiftet sikkert bind 1 gang i timen 🤢
      spiste middag og slappet av. Sykepleieren kom inn igjen 20.15, og spurte hvordan det gikk med meg og jeg svarte – Aldri hatt det bedre! Humøret er på vei riktig vei, tankene forsvinner, depresjonen avtar og jeg føler meg bedre.
      Hun spurte om noen kunne hente meg, og jeg sa at typen min kan hente meg.
      Hun skrev ut papirer og sa lykketil videre.

      Et tydelig tegn på at jeg gjorde det som var riktig for MEG.
      Er ikke noe kult å si at man har tatt abort og sånt, men noen må faktisk gjøre det. Pga psyken, fysiske plager, helsen, livsstil, livssituasjon, det er så mange grunner for at man gjør valg som andre ikke forstår.
      Jeg vet selv at jeg hadde fått en propell unge herfra til månen, siden alle i min familie har vært det og niesen og nevøen min er det også.
      Jeg vet selv at jeg ikke hadde vært noen god mor. Jeg hadde vært streng, ungen hadde ikke fått lov til å gjøre noe som helst, jeg hadde følt meg ødelagt pga et barn.

      Det å velge å få seg barn et en stor omstilling av livet sitt, man må tenke annerledes, må ta ansvar, planlegge på en annen måte, tilpasses og alt mulig.
      Det å velge å ikke få seg barn, er fortsatt et stort valg man må ta. Det er gjerne egoistisk, selvopptatt, og ingen forstår hvorfor du velger som du gjør.
      De som ikke kan velge om de vil ha barn pga helsen. Som er ufrivillig barnløs. Det må være utrolig tøft å møte alle de 1000 spørsmålene de får, og svare hele tiden og synes det er kjempe ubehagelig å svare på. Jeg har full forståelse for det!!
      De som «må» være barnløse pga helse. Det kan rett og slett være farlig for mor og barn å fullføre graviditeten…det er ingen som ønsker den nyheten. Å få slengt det i tryne at hvis du får barn så kan du dø.

      Jeg går under den siste kategorien…jeg kan rett og slett dø hvis jeg fullfører en graviditet. For kroppen min tåler ikke hormoner. Jeg kan ikke bruke prevensjon med hormoner i. Når man er gravid så snur hele kroppen opp ned på seg, masse hormoner som styrer på. Det tåler ikke kroppen min.
      De sa til meg når jeg var 16 år – Hvis du blir gravid så må du snakke med legen, spesialister og alt. Du blir overvåket på en helt annen måte, det kan være farlig for deg.

      Men jeg har aldri hatt morsinstinkt. Ikke når jeg var 4 år å lekte med dukker.
      Ikke når jeg var 14 år og ble tante.
      Ikke når jeg var 23 år og ble stemor/bonusmor til to stk.
      Eneste jeg har morsinstinkt for, det er hundene mine..
      Og når folk spør meg nå om jeg snart skal ha barn så svarer jeg – Nei! Han har 2 stk fra før, og jeg har 2 hunder. Det får holde!

      Vil bare at folk skal skjønne at det er ikke alle som kan få barn. Slutt å spør om det. Det er et privat sak. Noen velger å få barn, noen velger å ikke få barn. Noen er ufrivillig barnløs, andre må faktisk tenke på sitt eget.
      Helse, psyke, fysisk…
      Det er faktisk lov til å tenke seg om og slutte å stille spørsmål om alt, for man har faktisk ikke noe med hva andre folk gjør og ikke gjør!

      Tenk deg om 2-3 ganger før du spør om personlige spørsmål, for svaret du får kan faktisk sjokkere en hel verden…♥️

    34. All respekt til deg conni ❤ Du fortjener å bli elsket akkurat slik du er, og en dag håper jeg at du finner både mannen og svigermora som klarer nettop det ❤ Jeg har valgt å få mange barn, venter barn nr 7 til vinteren, men dette er MITT valg, ingen andres! Jeg har fått enormt mye hat for at jeg har valgt å få mamgr barn, blitt bedt om å sterilisere med, ta abort, fått høre at jeg må være tilbakestående og dum som faktisk ønsker meg flere barn osv osv. Har en søster som har valgt å IKKE få barn pga helse, og jeg elsker min søster like høyt av den grunn! Min elste sønn har sagt at han vil vente med barn til han selv er 100% sikker på at han ønsker seg barn og selvfølgelig ønsker jeg jo en dag å bli bestemor, men ikke for en hver pris! Får jeg en svigerdatter, svigersønn i fremtiden blir de mine bonus barn og blir behandlet på lik linje som mine egne barn, og en hver svigermor med et snev av respekt for seg selv, burde elske personen sønnen eller datteren deres har valgt å elske ubetinget ❤

    35. D her va sykt sterkt å lese 💔 Kall mæ gjerne naiv, men æ e helt sjokkert over at det i 2020 e så mange som mener at en kvinne kun har verdi om hun kan få barn. 😩😱

    36. Utrolig vondt å lese!💔 Men så bra skrevet, å så sant… Men, hvem sin baby er det du koser deg med nå da?🙂 Jeg trodde det var Connie sin🙂

    37. Jeg tror ikke jeg virkelig ordentlig har forstått før nå hvorfor man ikke skal spørre folk om barn. Siste årene har jeg stoppa meg selv når jeg har tenkt på å spørre, og da har det slått meg at jeg i grunn spør fordi jeg ikke har noe annet å si og at barn er en generell vanlig ting å snakke om- desverre.
      Uansett…
      En venninne sa en gang (helt utav det blå) at hun og samboeren hadde bestemt seg for å ikke få barn pga verden er ett grusomt sted. «Ja okei, ser den😊» svarer jeg og spør ikke mer. Venninna mi så litt rar ut og noen år senere slo det meg at hun kanskje forventa å måtte snakke om det. Kanskje hun Forsåvidt ville snakke om det. Men jeg aksepterte det. Genuint. Jeg lot ikke være å spørre, jeg stoppa ikke meg selv, jeg bare lurte ikke på noe, og hadde ikke behov for å overtale henne til noe annet🤷‍♀️ For meg bare stoppa det der. Helt naturlig. -om alle kunne oppføre seg sånn, genuint eller ikke, så hadde det kanskje blitt bitte litt lettere å bli spurt om barn også, Om folk bare kunne akseptert svaret. En ting er å spørre og å akseptere svaret. En annen ting er å spørre og så begynne å diskutere på svaret.

    38. For en historie.
      Dessverre kjenner jeg så alt for godt til holdningene, ordene… Forstår overhodet ikke hvorfor noen mener de har noe med det heller!?
      Som om jeg går til nabokona å sier “nei faen, skarr’u ha ENDA en unge!? åssen orker du det?”
      Nei vettu hva, folk må slutte å blande seg i folks ytterst private ting altså…

      Jeg var 32 før jeg ble mor første gang selv, å du kan tro folk spurte å lurte de siste årene! Spesielt etter vi kjøpte eget hus, det var jo det siste magiske steget (visstnok) da måtte vi trå til med en ungeflokk!
      Huttetu…
      Men jeg var ærlig, å folk ble faktisk ofte både skamfulle å tause…. “Det er ikke bare opp til oss om vi får barn, vi gjør det andre gjør i senga, men mer enn det får vi ikke gjort” svarte jeg…
      Det var jo sannheten.
      Jeg har hatt ett aktivt sexliv uten prevensjon i maaange år, allikevel ble jeg aldri gravid.
      Første gang i 16, endte i MA, så én gang i 17 som endte i MA, skjedde ikke noe mer før sent i 18, men da kom det ett lite nurk ut av det ❤️
      Å selvom det er tragisk at man må brette ut hele forløpet, så frydet jeg meg nesten når folk endte opp med å se i golvet!

      Frivillig eller ufrivillig, man er like mye verdt uten barn. Man er like menneskelig.
      Folk må roe seg ned!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg