KAMPEN MOT KROPPSPRESS

Hun sto iført undertøy foran speilet mens hun studerte kroppen sin. Klokken hadde slått 22 og det var snart på tide å finne senga. Hun hadde vært overvektig hele livet. Sykelig fedme, ifølge bmikalkulatoren på google. Blant folk latet hun som at det ikke brydde henne så mye. “MER Å TA I, MER Å VÆRE GLAD I” er det ikke det man sier? Men det var ikke det hodet egentlig sa.

“Du er feit. Du er ekkel, Du er stygg. Ingen vil ha deg, tror du virkelig noen vil være kjæresten din så stor som du er?” var tankene hodet påminnet henne om hver eneste dag. Å finne klær i en normal butikk var umulig. Klesstørrelsen hennes fantes ikke i butikkjeder som alle andre handler i. Det var lite utvalg, som regel var det best å bestille på nett. Da slapp hun skuffelsen offentlig.

Det var sjeldent noen påpekte overvekten hennes. Ikke med ord isåfall. Blikkene derimot var det ingenting å si på. Den ansatte bak kassen på matbutikken som pipet inn de usunne varene. Den ukjente personen på kinosalen som fikk den uheldige plassen ved siden av hun. Personen som satt inneklemt i sete sitt på flyet fordi hun tok for stor plass enn hva som var beregnet. Ingen ord. Men nok av blikk, dømmende blikk fra mennesker som studerte kroppen hennes i skuffelse.

Mat hadde alltid vært en stor trøst. Det var det eneste hun hadde igjen i livet sitt som ga en liten glede. En sjokolade på kvelden, litt potetgull. Kanskje middagsrester. Følelsen av å ta kake i munn, det var nesten som man ga fingeren til de tynne idiotene.

Men så kom hun til et punkt der maten ikke smakte noe godt lengre. For hver bit hun tok, kjente hun på hvordan alle vurderte hva hun spiste. Hvorfor hun spiste som hun gjorde. Så hun sluttet, mat fristet ikke mer. Kroppen skrek, magen ropte etter hjelp. Hodepinen hamret og munnen kjentes tørr av for lite væske. Ånden luktet vondt.

Kiloene raste sakte men sikkert av, og blikkene fra mennesker rundt var mer enn noengang. Men denne gangen var det ikke bare blikk. Det var ord. Rosende, støttende ord. “WOW, så bra du ser ut. Herlighet nå har du tatt av deg mye, du er helt rå. Shit se den baben der a, du stråler. Hvor mye har du gått ned nå egentlig, hva er hemmeligheten?”.

Nå var det plutselig akseptabelt. Nå var det helt ok snakke om kroppen hennes, vurdere, studere og rope høyt ut. Skryte. Mest sannsynlig i god intensjon, de var jo bare glad på hennes vegne. Men lite visste de hva som foregikk. Lite visste de at hun aldri hadde vært så usunn som nå.

Så man godt etter, kunne man se det i blikket hennes. Hun var helt utmattet, hun tok seg selv i å hele tiden stoppe og lene seg inntil veggen. Svimmel, rett ved å svime av. Men det gikk bra, hun hadde jo tross alt aldri sett bedre ut i følge verden.

Et år gikk og ifølge bmi kalkulatoren var hun normalvektig. For første gang siden barneskolen, tenk det? Støtten fra alle rundt var ekstrem, aldri hadde hun fått så mye skryt og komplimenter. Hun hadde jo aldri sett bedre ut. Hun hadde aldri følt seg verre.

Et legebesøk skulle til, for å bli oppdaget. Fastlegen så det, fastlegen forsto hva som foregikk. Det var ikke vanskelig å se, men prøvene ga også klart resultat på mangel av alt. Etter en lang prat, forsto hun alvoret. Hun begynte å spise igjen.

Det resulterte i vektoppgang. Langt ifra der hun var, men et par størrelser opp. Og folk? De ble stille. De stoppet å si noe, stoppet å påpeke hvor flink hun var. De stille blikkene var tilbake, blikkene som fortalte at “hun var en av de som bare går opp igjen ja”. Ingen turte å nevne noe, ingen spurte hvordan det gikk. Det ble stillhet. 

Denne historien handler ikke om meg. Den er fiktiv. Men jeg ønsker å få fram et poeng. Burde vi påpeke hverandres kropp hele tiden? Vi roper ut når noen går ned og tier når noen går opp. Jeg er en av de som har gått ned masse i vekt(på riktig måte vel og merke), og jeg vet at alle som står rundt meg å jubler, heier og forteller meg “wow nå har du blitt tynn Sara, ingenting igjen av deg jo” mener det godt. Jeg tar meg selv i å si det til andre også, påpeke en venninnes vektnedgang.

Men i det siste har jeg virkelig tenkt over dette. Komplimenter er alltid hyggelig, og det å si noe positivt til en annen støtter jeg fult ut. Men velg ordene dine med omhu. Jeg håper at “Hva spiste du for å gå ned i vekt” kan byttes ut med “Hva spiste du for å få mer energi/få en så sunn livsstil?” Jeg håper at “Nå er du tynn altså” kan byttes ut med “Man ser på huden din at den får i seg riktig mat”. Så kanskje vi se forbi kroppsstørrelser og gjøre noe med dagens kroppspress.

Hva syntes du? Har du tenkt over det før?

 

15 kommentarer
    1. Viktig tema du tar opp!
      Med dette temaet må man trå forsiktig 😬
      Men det er også viktig å få fram at det er nok mange som trener rett, spiser rett, gjør for så vidt alt rett, men så har de noen gener i kroppen som ødelegger for de og gjør det vanskelig å gå ned i vekt, eller å gå opp i vekt.

      Jeg er 26 år, 164 høy(lav etter øyet som ser), bruker XS i klær. Får ALLTID høre hvor tynn jeg er. Har hørt det siden jeg begynte på barneskolen i 1.klasse. Da var det en av de store guttene på skolen som gikk i 4.-5. klasse som kom bort til meg og sa – Så liten og søt du er, akkurat som en dukke!
      Husker fortsatt hele settingen der, for det var rart å være 6 år gammel og bli sammenlignet med en dukke. Når man er 6 år og begynner på skolen, da er man jo blitt stor! Nesten voksen da!

      På ungdomsskolen fikk jeg rykter på meg at jeg hadde anoreksi, siden jeg var så tynn. Begynte å trene kickboxing når jeg var 14 år, trente hardt. Trente nesten 2 timer 5-6 dager i uken i 2 1/2 år.
      Ble syk og fikk ikke lov til å trene kampsport i 1 år. Så da var det inn på treningssenter å løfte vekter, løpe, trene kickboxing alene på sekk med vekter i hendene mens du slo og sparket. Ble 18 år, begynte på kickboxing igjen. Fortsatt like liten og tynn, bare enda mer muskler, enda mer utholdenhet, enda råere. Trenerene så at selvom jeg hadde hatt ett år friår fra kickboxingen, så hadde jeg trent.
      De begynte å pushe meg, skulle ha meg til å bli best mulig. Tynte meg, hylte og skrek til meg foran alle sammen på treningen.
      Ene treneren ropte navnet mitt hele tiden og skulle pushe meg mer og mer. Han pushet meg hardere enn guttene, hardere enn de som var med på NM laget og alt.
      En dag så klikket det for meg. Pakket sammen og gikk hjem fra treningen.
      Sluttet da på kickboxingen og begynte på Boxing istedet.
      Kjente boxetreneren fra før, og jeg forklarte hva, hvorfor og hvordan.
      Og han trente meg på helt rett måte hele veien. Var med på små stevner han arrangerte i byn her, han fant ingen i min vektklasse, så måtte alltid sparre mot jenter som var 10-20kg tyngre enn meg.
      I 2016 begynte jeg å skulle satse, nå skulle jeg gjøre noe stort!
      Trente Boxing 3-4 ganger i uken, trente styrke 2-3 ganger i uken + kondisjon.
      Desember 2016 ble jeg alvorlig syk igjen. Legene sa da at jeg ikke fikk fortsette med Boxing. Hvis jeg gjør det kan jeg risikere å få indre blødninger…
      Da falt livet mitt helt i grus. Livet mitt var trening, det var der jeg hørte hjemme. Sammen med de andre fantastiske jentene på boxingen, de fantastiske guttene på boxingen. Og ikke minst, verdens BESTE trener. Han så alle, pushet alle på forskjellig måte og visste hvordan han skulle få hver enkelt til å bli best og mestre dette.
      Jeg prøvde å fortsette med å beholde trenings gleden, ha de faste rutinene med jobb, trening, hjem, spise, dusje, sove…sånn var livet mitt.

      Nå er vi i 2020, jeg har ikke trent siden september 2017. Når jeg ikke fikk trene meg opp til å bli noe stort innenfor idretten min, så mast jeg all glede med det. Treneren er fortsatt fantastisk, jeg stilte opp for han på noen arrangementer han hadde. Gjorde mitt beste for at han skulle skjønne at jeg elsket han som trener.

      Idag, 30.april 2020, fortsatt ikke trent siden 2017, er fortsatt like liten som jeg var når jeg begynte på kickboxing som 14 åring.
      Det værste jeg får høre er – Så liten og tynn du er! Du må spise jente!

      Det er like sårt å få sånne kommentarer uansett hvilken side du er på. Ingen ønsker å høre hvor tynn/tjukk man er…

      Vil bare frem til at uansett hva du gjør, så er du god nok uansett form og fasong, uansett hva tallene sier på vekten eller meterstokken. Så lenge man er fornøyd med seg selv, så er du god nok!
      Om du vil gå opp eller ned i vekt, prøv. Prøv så godt du kan, be en god venn eller lege om hjelp eller veiledning. Få en PT til å vise og pushe deg på rett måte.
      Finn en aktivitet som du trives med, det skal være GØY å trene, ikke grue deg.
      Husk – Du er alltid god nok uansett hva du gjør!
      Hilsen lille myggen ✌🏽🤪

    2. Dessverre er det veldig mange som opplever dette, jeg er en av de. Men legen reddet meg fra å bli innlagt pga mangel på alt da jeg svimte av pga null inntak. Bare vann som jeg ga kroppen.. Utrolig glad du skriver om dette så folk tenker litt gjennom dette

    3. Det er så rett å jeg blir så lei meg! Jeg har aldri vært spesielt stor og slitt mye med kronisk sykdom. Hater å bli lagt merke til. Etter at jeg fikk barn gikk jeg ned i vekt, forbi hva jeg var tidligere. Ikke for tynn, men med liten benbygning så ble jeg jo også liten. Og jeg fikk kommentarer HELE tiden!! Hatet det. Hadde aldri vært så frisk både fysisk og psykisk før, men kommentarene jeg fikk hele tiden ang kroppen trakk meg liksom ned. “Nå må du begynne å spise mer, du har blitt så tynn” wow, så tynn du har blitt! Hvordan gjorde du det?” “du som er så tynn kan ta et kakestykke til” “oi, så liten du er” åååh, jeg spyr. Jeg begyynte å spisMASSE dritt for å legge på meg så folk skulle slutte å kommentere kroppen min sånn typ en hel sjokoladekake for meg selv en helg liksom. Og nå sitter jeg her, med masse smerter igjen fordi jeg har lagt på meg og spist feil mat for lenge. føler meg fæl, tjukk og jævlig, men folk holder ihvertfall kjeft..

      Syns ikke vekt skal kommenteres uansett tynn eller tykk. Heller “så flott du er” fks..

    4. Takk❤️Akkurat slik har det vært! Og er! Familie er værst🥵
      Men dine ord ga meg en tankevekker» jeg kan endre min tankegang når jeg kommenterer noe hos de😊! Kanskje det vil få de til å endre seg å? Verdt et forsøk💪🏻❣️

    5. Kan vi ikke alle bare si: så fin du er ❤️ gi fine ord og løfte hverandre? Vi er jo alle unik på hver vår måte, så da er vi jo fin alle sammen om ikke flott! ❤️

    6. Så flott tema å ta opp! Jeg gikk selv ned i vekt etter fødsel. 50 kg! Da var jeg også syk med gallestein i tillegg til at jeg ammet og at jeg måtte gå flere mil hver dag til barnet mitt sovnet i vogn. Jeg var utslitt. Hadde vondt. Spiste lite for å ikke trigge galleanfall. Og folk de jublet. Så bra har du aldri sett ut før. Denne vekten må du holde! Å så fin du har blitt. Det gjorde vondt. For ingen av kiloene jeg gikk ned var frivillig. Selvfølgelig ble jeg glad i starten over vektnedgangen. Men alt var pga sykdom. Og jeg visste jeg kom til å gå opp igjen. Kostholdet jeg hadde var jo ikke levelig på lang sikt , jeg måtte jo slutte å amme en gang og turene i barnevogn ble kortere og kortere. Nå er jeg tilbake der jeg var. 50 kilo opp. Og jeg føler meg så mislykka og stygg for jeg vet hva de sa når jeg var tynn.

    7. Såååå sant Sara. Skulle nesten tro du fortalte deler av min historie😔😔
      TAKK for at du tar opp tema og belyser det så offentlig. Du er tøff ❤️❤️

    8. Helt enig i budskapet ditt. Fedme/overvekt er på ingen måte et problem fordi det «ser stygt ut», men rett og slett fordi det er helseskadelig. Ingenting i veien med å oppmuntre sunn vektnedgang (selv om vektnedgangen du beskrev her var alt annet enn sunn), men synd å begrense kommentarene til utseende når det handler om så mye mer!

      For øvrig må jeg også poengtere at du spiller mye på kropp i dine sosiale medier. Selvfølgelig er det noe du står fritt til, men det svekker litt poenget om «må vi kommentere hverandres kropp hele tiden». Man legger på sett og vis opp til det når kroppen hele tiden skal få så mye fokus og vises frem. Men dette er bare mine tanker 🙂

    9. Dette er helt sant! Vi må endre fokus. I barne og ungdomsårene, ja helt til jeg fikk mitt andre barn har det vært «så tynn du er, spiser du» osv. Med 180 over strømpelesten og 50 kg så forstår jeg at det er tynt. Men så kom andre og tredje mann la på meg tilsammen 30 kg, som jeg ikke har klart å gå ned. «Nå synes jeg du bør skjerpe deg, du bør tenke litt på vekta» osv. Familie er verst, har liksom aldri vært bra nok. Enten for tynn eller for tykk. Ikke lett det med kropp. Nå er min eldste datter 14 år, jeg er redd hun skal oppleve det samme, hun er tynn, og i tillegg selektiv spiser. Får slengt kommentarer etter seg osv. Veldig bra at du setter fokus på det! Skulle ønske det var flere slike mer ærlige bloggere som har et sunt fokus på kropp og helse. Keep up the good work! ❤️ Hilsen en halvfet, men fattet mamma 😅

    10. Helt enig i det du skriver og selv vært begge steder på vekta, veid mye over det enn det som anses som sunt pga bmi’en pga høyden min som er på 165 cm ,og endel under, på det største så veide jeg over 103-105 kg etter en ufrivillig og uplanlagt graviditet, og på det minste så veide jeg i underkant av 60 kg, raste ned i vekt på en usunn måte pga det psykisk å fysiske, dette pga dårlige forhold å en graviditet som førte til en spontanabort pga psykisk å fysisk stress å abusive forhold og sluttet omtrent å spise, fikk en form for spiseforstyrrelse og hadde valget om å spise å få i meg næring eller å bli innlagt, jeg hatet kroppen min, og alt med den, fikk svangerskaps dep, fødselsdepresjon og barsel depresjon når jeg fikk barnet å det ble tatt ifra meg på operasjonsstua på føden med keisersnitt i narkose og fikk kun se sønnen min i 15 min dagen etter og på rommet mitt og da var det 2 fra bv der som hadde ungen min mest , det hele var merkelig å rart å var ikke til å tro alt som skjedde der og jeg fikk ikke amme å være mor/mamma for barnet mitt og heller ikke ha han på brystet mitt. Ungen kom i fosterhjem som nå er blitt adoptivhjem etter 3 år snart 4 års kamp å etter han ble tatt og sendt dit, fikk ikke hjelpetiltak å ikke noe ble gjort for å hjelpe meg av noen med å beholde sønnen min, å gi meg den hjelpen, og det jeg trengte og bv har ødelagt meg og det samme har helsevesenet å systemet gjort. Bv kom inn i bildet etter at legen meldte bekymring og da var jeg 11,5 uker på vei når jeg tok første ultralyden min, og fordi jeg hadde blitt gravid selvom han rådet meg til å ikke bli det, en lege kan ikke bestemme sånt å det var ikke noen grunn til bekymring fra hverken han eller fra sykehus, jordmødre, ifølge legen så ble jeg stemplet som psykisk utviklingshemmet noe jeg ikke er. Og mennesker som sliter psykisk eller som har en diagnose fortjener ikke barn virket det som når helsevesenet å bv og systemet har vært imot mennesker med funksjonshemminger eller en tilstand de må leve med, man blir forhåndsdømt uansett hva man gjør, i bufetat eller bv sine øyne så har man en diagnose pga omsorgssvikt. Har store deler av livet blitt mobbet både psykisk å fysisk, blitt ødelagt psykisk og fysisk av såkalte venner, bekjente, og av klassevenner/venninner. Hadde såkalte venninner på vgs som jeg så på som venninner å som var ålreite, fant ut at de baksnakket hverandre å meg, til meg og bak ryggen min, jeg har adhd (født med det) å sliter med angst å depresjon til dags dato, mange kan kommentere at jeg prater som en foss, å si at jeg har munndiaré, klage på kropp å utseendet mitt, hvordan jeg har levd. Nå tenker jeg at alder og vekt er bare ett tall. Men psykisk å fysisk mobbing og terror bærer jeg fortsatt preg av, endel av dette gjør at jeg sliter med å tro å stole på folk, redd folk skal gå ifra meg, bruke å utnytte meg for sex å penger. Er ikke rik. Har så vidt økonomi til å klare meg selv, nå har jeg fått meg verdens beste å støttende å herlige kjæresten jeg kan tenke meg, fortsatt redd han skal gå ifra meg, jeg har det bra å lykkelig med han, han føler det samme, og vi elsker hverandre. Men denne situasjonen gjør det vanskelig for mange med å uten forhold. Vi bor ikke sammen å vet ikke når det skjer. Kjent hverandre lenge. Han bor i Viken å jeg bor i Viken men i 2 forskjellige kommuner.

    11. Takk for fint innlegg🌸Jeg har ei datter med anoreksi og min erfaring er å ikke snakke om vekt, mat og utseende. Dette gjelder også venner og andre i nær relasjon til ungdommen. Snakk heller om verdier og følelser. Hjelp de til å finne ut av seg selv og si at det å være seg selv er bra nok! Uansett form og fasong. Prøv å være den trygge personen de kan komme til når verden og livet er for jævlig. Jeg prøvde å være motvekten til alt av medier å venner og deres syn på kropp og utseende. Men min innflytelse stoppet naturlig nok et sted på veien, og venner var de som fikk størst betydning i ungdomsårene. Og da skjedde også endringene. Jeg vet det finnes mange gode mennesker der ute, og ikke alle får slike sykdommer. Men kroppspresset er stort, og å stå imot kan være tøft. Sakte men sikkert mistet jeg min datter til spiseforstyrrelsen. Helt umerkelig til å begynne med. Jeg husker jeg tenkte hun hadde fokus på å leve «sunt». Det er jo bra ikkesant? Trening og mat var i fokus. Det ble etterhvert slik at hun veide maten og regnet på kalorier, treningen ble mer og mer intens. Hun ville bare ha flat mage! Det var målet. Det bar helt galt av sted. Og jeg som mamma sto på sidelinjen og hadde null innflytelse!. Alt jeg hadde jobbet for i oppveksten hennes bare forsvant ut vinduet! Uansett hva jeg sa og gjorde så hjalp ingenting. Det var og er helt fortvilende. Nå er det gått så galt at hun er innlagt på sykehus med alvorlig lav kroppsvekt. Kroppen hennes er så påkjent at det er fare for både hjertesvikt og andre varige skader. Kanskje så store skader at hun selv ikke får gleden av å bli mamma en dag. Spiseforstyrrelsen styrer hode hennes på en vanvittig sterk måte. Og helt ærlig så er jeg så utrolig lei meg og redd. Jeg ønsker så sterkt å gi budskapet ut til de unge fine menneskene der ute: Vær varsom med hva du kommenterer og hvordan. En sleivkommentar kan få store følger for andre mennesker du er glad i. Prøv å forstå at medier gir forvrengte bilder og syn på kropp. Du er bra nok som du er, uansett høyde, vekt, klær eller utseende. Det er hvem du er på innsiden som betyr mest. Se menneske der inne. Det er for det meste et godt menneske med mange fine egenskaper. Du er unik vet du. Det finnes bare en av deg❤️Ta vare på hverandre🌸

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg