Flott innlegg. Kjenner meg igjen i utrolig mye, kropp er ikke lett!

Takk ❤️

Deler denne jeg

Takk❤️Akkurat slik har det vært! Og er! Familie er værst🥵
Men dine ord ga meg en tankevekker» jeg kan endre min tankegang når jeg kommenterer noe hos de😊! Kanskje det vil få de til å endre seg å? Verdt et forsøk💪🏻❣️

Så flott tema å ta opp! Jeg gikk selv ned i vekt etter fødsel. 50 kg! Da var jeg også syk med gallestein i tillegg til at jeg ammet og at jeg måtte gå flere mil hver dag til barnet mitt sovnet i vogn. Jeg var utslitt. Hadde vondt. Spiste lite for å ikke trigge galleanfall. Og folk de jublet. Så bra har du aldri sett ut før. Denne vekten må du holde! Å så fin du har blitt. Det gjorde vondt. For ingen av kiloene jeg gikk ned var frivillig. Selvfølgelig ble jeg glad i starten over vektnedgangen. Men alt var pga sykdom. Og jeg visste jeg kom til å gå opp igjen. Kostholdet jeg hadde var jo ikke levelig på lang sikt , jeg måtte jo slutte å amme en gang og turene i barnevogn ble kortere og kortere. Nå er jeg tilbake der jeg var. 50 kilo opp. Og jeg føler meg så mislykka og stygg for jeg vet hva de sa når jeg var tynn.

Helt enig i budskapet ditt. Fedme/overvekt er på ingen måte et problem fordi det «ser stygt ut», men rett og slett fordi det er helseskadelig. Ingenting i veien med å oppmuntre sunn vektnedgang (selv om vektnedgangen du beskrev her var alt annet enn sunn), men synd å begrense kommentarene til utseende når det handler om så mye mer!

For øvrig må jeg også poengtere at du spiller mye på kropp i dine sosiale medier. Selvfølgelig er det noe du står fritt til, men det svekker litt poenget om «må vi kommentere hverandres kropp hele tiden». Man legger på sett og vis opp til det når kroppen hele tiden skal få så mye fokus og vises frem. Men dette er bare mine tanker 🙂

Helt enig i det du skriver og selv vært begge steder på vekta, veid mye over det enn det som anses som sunt pga bmi’en pga høyden min som er på 165 cm ,og endel under, på det største så veide jeg over 103-105 kg etter en ufrivillig og uplanlagt graviditet, og på det minste så veide jeg i underkant av 60 kg, raste ned i vekt på en usunn måte pga det psykisk å fysiske, dette pga dårlige forhold å en graviditet som førte til en spontanabort pga psykisk å fysisk stress å abusive forhold og sluttet omtrent å spise, fikk en form for spiseforstyrrelse og hadde valget om å spise å få i meg næring eller å bli innlagt, jeg hatet kroppen min, og alt med den, fikk svangerskaps dep, fødselsdepresjon og barsel depresjon når jeg fikk barnet å det ble tatt ifra meg på operasjonsstua på føden med keisersnitt i narkose og fikk kun se sønnen min i 15 min dagen etter og på rommet mitt og da var det 2 fra bv der som hadde ungen min mest , det hele var merkelig å rart å var ikke til å tro alt som skjedde der og jeg fikk ikke amme å være mor/mamma for barnet mitt og heller ikke ha han på brystet mitt. Ungen kom i fosterhjem som nå er blitt adoptivhjem etter 3 år snart 4 års kamp å etter han ble tatt og sendt dit, fikk ikke hjelpetiltak å ikke noe ble gjort for å hjelpe meg av noen med å beholde sønnen min, å gi meg den hjelpen, og det jeg trengte og bv har ødelagt meg og det samme har helsevesenet å systemet gjort. Bv kom inn i bildet etter at legen meldte bekymring og da var jeg 11,5 uker på vei når jeg tok første ultralyden min, og fordi jeg hadde blitt gravid selvom han rådet meg til å ikke bli det, en lege kan ikke bestemme sånt å det var ikke noen grunn til bekymring fra hverken han eller fra sykehus, jordmødre, ifølge legen så ble jeg stemplet som psykisk utviklingshemmet noe jeg ikke er. Og mennesker som sliter psykisk eller som har en diagnose fortjener ikke barn virket det som når helsevesenet å bv og systemet har vært imot mennesker med funksjonshemminger eller en tilstand de må leve med, man blir forhåndsdømt uansett hva man gjør, i bufetat eller bv sine øyne så har man en diagnose pga omsorgssvikt. Har store deler av livet blitt mobbet både psykisk å fysisk, blitt ødelagt psykisk og fysisk av såkalte venner, bekjente, og av klassevenner/venninner. Hadde såkalte venninner på vgs som jeg så på som venninner å som var ålreite, fant ut at de baksnakket hverandre å meg, til meg og bak ryggen min, jeg har adhd (født med det) å sliter med angst å depresjon til dags dato, mange kan kommentere at jeg prater som en foss, å si at jeg har munndiaré, klage på kropp å utseendet mitt, hvordan jeg har levd. Nå tenker jeg at alder og vekt er bare ett tall. Men psykisk å fysisk mobbing og terror bærer jeg fortsatt preg av, endel av dette gjør at jeg sliter med å tro å stole på folk, redd folk skal gå ifra meg, bruke å utnytte meg for sex å penger. Er ikke rik. Har så vidt økonomi til å klare meg selv, nå har jeg fått meg verdens beste å støttende å herlige kjæresten jeg kan tenke meg, fortsatt redd han skal gå ifra meg, jeg har det bra å lykkelig med han, han føler det samme, og vi elsker hverandre. Men denne situasjonen gjør det vanskelig for mange med å uten forhold. Vi bor ikke sammen å vet ikke når det skjer. Kjent hverandre lenge. Han bor i Viken å jeg bor i Viken men i 2 forskjellige kommuner.