Som foreldre befinner vi oss stadig i situasjoner som før barn hørtes helt unaturlig ut. Situasjoner som du aldri hadde sett for deg at du skulle stå i. At foreldrelivet er en egen sjanger er det ingen tvil om. Og jeg syntes slike ting er viktig å dele, nettopp fordi det kan være slitsomt, vanskelig og tanken på at det “bare er deg” kan være leit. For en stund tilbake befant jeg meg midt i en slik situasjon hvor jeg bare sukket høyt og tenkte “mammalivet ass”.

Klokken slo 17, og siste tallerken var ryddet av bordet etter middag. Barna hadde allerede dratt lekene utover stuegulvet (for gang nr 100) og mannen var plassert i pappastolen sin som vakt. Jeg tuslet mot dem, for å informere om at jeg forsvant litt for å gjøre nr 2. (Ja, her informerer vi hverandre om slikt, så den andre vet den må ha koll på barna. Bare det i seg selv er kanskje merkelig for de uten barn). I det jeg ankommer stuen for å dele min viktige informasjon så rekker jeg ikke engang å starte på setningen før mannen kommer i forkjøpet. “Jeg må drite jeg, ser du etter barna?”. 

Man kunne se fortvilelsen i øynene mine. Jeg vet nå hva som kom til å skje. Vi har to toalett i huset, så ingen problem å gå samtidig. Men siden mannen er…. mann og bruker x4 min tid får han førsterett på doen i 2 etasje. Men viktigst av alt, doen i 2 etasje = doen uten barn rundt seg. “Åja, men det må jeg nå også egentlig” sukker det fra meg. Mannen går derfor automatisk opp trappen, slik gjør vi det jo alltid.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg går mot doen i hovedetasjen og i det jeg åpner døren roper eldstemann uvitende ut om min situasjon  “Mamma, jeg må bæsjeee”. “Ja, så klart må du det, gå først du gutten min” sukker jeg oppgitt. Heldigvis er småtrollene slik at den omtrent er halvveis ute før de treffer do, så det pleier jo tross alt å gå relativt fort. Mens jeg sto der og ventet, så ser jeg ansiktet til minstejenta. Et ansikt jeg er VEL kjent med. Et ansikt jeg IKKE ønsket å se akkurat der og da. Bæsje-ansiktet. Så klart!

“Du får faktisk gå med den dritten noen minutter så jeg får gjort mitt” bestemte jeg inni hodet mitt. Begge barna løp til stuen igjen, ENDELIG MIN TUR.

Så satt jeg der da, med døren åpen for å ha en viss kontroll. Barn har en merkelig egenskap på å ALLTID vite når mamma må bæsje. De er som en magnet, og det tok ikke mange sekundene før 1 av 2 var dratt mot badet igjen. Det er jeg heldigvis vandt med innen nå. Før jeg så vidt rakk dra ned buksen ferdig roper eldstemann igjen.

“ÆSJ MAMMA, valpen har bæsja på teppet” denne tiden hadde vi valpekull og en av dem gikk løs. Det teppe jeg nettopp har renset etter melkesøl forrige uke ja? Ingen tid å miste, fort ut og plukke opp før noe rekker å trekke seg inn.

Så satt jeg der på gulvet med Jif sprayen og tørket opp/fjernet hundebæsj, mens jeg innså at NÅ hadde det gått lang tid siden minstejenta hadde hatt bæsje-ansiktet sitt. Med andre ord, bleien måtte skiftes før det ble sår rumpe. Inn på stellerommet, på med nytt og ut igjen.

Mannen, eldstemann, minstejenta – ja til og med HUNDEN fikk drite før meg. Skal jeg få applaus for at vi er sykt samkjørte eller klapp på skulderen for Max uflaks?

En oppgitt (merk: dritetrengt) mamma sto i gangen og sa nok en gang “Men dere, nå skal mamma gå på do ok?”. Barna nikket. Samtidig som det ble sagt, hørte jeg mannen komme ned trappen igjen etter sine 20 minutter alene. Ordene hans lød  “Herregud har du ikke vært på do enda, skjer med at du er så treig?”

Jeg ble ordløs. Og det slo meg. MAMMALIVET.

Noen som kjenner seg igjen?