MIN ME HISTORIE DEL 3

Del 1 består av tiden jeg gikk fra å være frisk til å bli veldig syk, den finner du HER. Del 2 består av hvordan jeg lærte meg å håndtere sykdommen og få et mer stabilt liv, det kan du lese om HER.

Og med det så sier jeg velkommen til del 3, som forteller om min bedring. Det er også siste del i denne historien min, og den jeg gruer meg mest til å dele fordi jeg har så lite svar selv.

I 2015 ble jeg ble jeg gravid. Formen var fortsatt dårlig, men stabilt dårlig. Jeg kjente mine egne grenser og visste når jeg måtte stoppe opp. Jeg har alltid sagt at ME har tatt fra meg mye i livet, men at familie og barn ikke skulle være en av dem. Jeg er selv oppvokst med en mamma som har ME diagnose, og det er klart at det har påvirket min barndom. Men når jeg ser tilbake på det, kjenner jeg ingenting negativ påvirkning.

Mamma ble kanskje ikke med på kino. Men hun lagde hjemmekino og poppet popcorn. Hun tok oss ikke så ofte med på shopping. Men en av mine beste barndomsminner er å sitte å bla gjennom Ellos katalogen hjemmefra. Mamma lå ofte på sofaen og kjørte sjeldent bil. Men jeg som barn, så kun “mamma er alltid hjemme, hun er alltid i nærheten”. Barn tenker ikke som oss voksne, og for meg var det at mamma alltid var hjemme en stor trygghet i oppveksten. Hun var utrolig flink til å tilpasse situasjonen. Pappa sto kanskje for det fysiske, men barn trenger like mye det psykiske og de rolige aktivitetene.

 

Så at vi skulle få barn sammen, var det ingen tvil om. Vi er også veldig heldige som bor i Norge, er mor syk så har far rettigheter på å overta hele permisjonen og Robin har vært hjemme med oss de første 9 mnd etter fødsel. Vi har alltid vært to i den tøffe barselperioden og hadde vi ikke hatt den muligheten, hadde vi mest sannsynlig ikke fått barn. Første tiden med nyfødt baby er tøff, kronisk syk eller ikke. Men for min del ila det første leveåret til Liam merket jeg at jeg var sliten og ikke “ME-sliten”. Det kan være vanskelig for uforstående å forstå, men ME-sliten er annerledes enn vanlig sliten. Enkelt forklart. Sakte men sikkert orket jeg mer og mer, jeg gjorde ting jeg ikke hadde gjort på mange år. Jeg begynte å spørre rundt i ulike ME grupper, og fikk inntrykk av at mange opplevde samme.

 

De opplevde bedring under svangerskap eller amming. Jeg må likevel poengtere at det var også mange som opplevde forverring, svangerskap er på ingen måte løsningen på ME. Men i mitt tilfelle, gjorde det noe med immunforsvaret. Etter å ha lest ulike forskningsartikler, er teorien at immunforsvaret går gjennom en stor prosess når man blir gravid og at dette kan påvirke, enten riktig eller feil vei mtp en ME diagnose. Svangerskap påvirker immunforsvaret til alle, syk eller ikke. Alt dette, er ingenting annet enn teorier. Jeg sitter ikke med noe svar eller har noe fasit. Jeg er ikke helsepersonell, jeg bare forteller hva jeg opplevde.

 

Liam var 1 år og 8 mnd da jeg fikk et tilbakefall. Formen begynte å dale igjen, og min “gode periode” var oppbrukt. Jeg tok det ekstremt tungt, men fokuserte likevel å være takknemlig for de gode dagene jeg fikk. Og selvom jeg ble vesentlig dårligere igjen, var jeg ikke så ille som på mitt værste. Så ble jeg gravid igjen. Svangerskapet med Emma var veldig tøft med svangerskapskvalme hele veien og fler innleggelser pga dehydrering men likevel holdt ME-formen seg oppe. Hun ble født, og formen ble igjen, vesentlig bedre.

 

Nå er det 2 år siden hun kom til verden, og jeg har sakte men sikkert orket mer og mer ting. Jeg gjør ting idag jeg aldri kunne forestilt meg å orke. Til tider har jeg mer energi enn de fleste. Men om jeg er frisk? Nei. Jeg har fortsatt mye smerter i ledd og muskler og benytter meg av en del smertestillende. Men de blir ikke like mye forværret av aktivitet, som tidligere. Jeg KAN gå på en smell fortsatt, men “straffen” er 2-3 timer sliten istedenfor 2-3 uker. Den største fienden min er bilkjøring, der kjenner jeg fortsatt godt på sykdommen. Men om den er bedre, uten tvil. Og jeg har egentlig dessverre ingen forklaring, annet enn at det skjedde litt og litt for hvert svangerskap.

 

Det er tøft, fordi ekstremt mange har en formening på nettopp dette. Mange mener de vet bedre enn dyktige ME-spesialister som har fulgt meg opp i mange år. “Du har ikke ME, du har aldri hatt ME.” Mange tror ikke på at jeg idag, fortsatt er påvirket fordi jeg viser såpass mye energi i sosiale medier. Det var faktisk en følger som satt det veldig i perspektiv, og hun har jeg lyst til å sitere:

Hei Sara. Jeg har fulgt deg lenge, og må innrømme at jeg har stusset mye over din ME diagnose. Du viser jo så og si hele hverdagen din, og jeg syntes energien din er helt utrolig høy. Men så tok jeg meg skikkelig i å reagere og tenke over den dagen du ble innlagt på sykehus i påsken pga akutt blindtarmenbetennelse. Du viste oss hele dagen, blid og fornøyd med høy energi som alltid. Du var på lekeplass med barna dine og alt var normalt. Plutselig på neste snap var du på sykehuset og skulle opereres, og forklarte til oss hvordan du hadde våknet med smerter den dagen. Det satt ting veldig i perspektiv for meg, hvor lett du kan skjule en side hvis du ønsker. Regner med at det er litt samme med ME.

 

Denne meldingen syntes jeg var veldig fin og en god forklaring. ME er en sykdom som er vanskelig å forstå. Og enda vanskeligere når jeg har tatt et bevisst valg om å ikke fortelle dere om de dagene jeg våkner med store smerter, men late som ingenting. Jeg gjør det av 2 grunner. Den første er at jeg rett og slett ikke orker kritikk, veldig mange har mye meninger om ME, og jeg blir lett påvirket rundt tema fordi det er sårt for meg. Den andre grunnen er rett og slett fordi jeg har vokst opp med “SYK” i pannen og nyter tiden uten. Jeg kan på mange måter forklare dagens situasjon, som et lite adrenalin kick. Jeg kjenner veldig på at jeg vil ta igjen tapt tid, gjøre alt jeg har gått glipp av og nyte hver dag til max.

 

Fordi jeg i bakhodet vet at jeg kanskje er på lånt tid. Det er det som er med ME, man vet ikke. Det er mye ubesvart rundt diagosen, og jeg er fult klar over at denne energien ikke trenger å vare evig selvom jeg håper. Så jeg unngår fokuset i hverdagen, samtidig som at jeg syntes det er viktig tema å nevne i blant. Hovedsakelig fordi dere spør meg, daglig om å fortelle. Men også fordi det hagler inn så mange ufine kommentarer, og for hver ufine kommentar som kommer inn – er det bevis på hvor behov denne sykdommen har å bli snakket høyt om. Det finnes så mange uvitende mennesker der ute, som har meninger de syntes overgår nyere forskning og helsevesen.

 

Idag så jobber jeg 100% og min uføre hos NAV er satt helt på pause. Jeg håper den aldri trenger å starte opp igjen, og ser for meg en framtid der jeg kan jobbe 100% fram til pensjonistlivet i en alder av 67 år. Det er ingenting jeg ønsker mer.

 

Jeg vil avslutte min ME historie med å gjenta mitt livsmotto. “DET ER IKKE ALT DU TRENGER Å FORSTÅ, MEN DU KAN RESPEKTERE DET”. Kjenner du noen med ME? Det største du kan gjøre for dem, er å ikke sette kritiske spørsmål rundt diagnosen deres. Det er ikke DIN jobb å vurdere om noen er syk eller ikke. La legen ta seg av det, og stol på deres vurdering. Du ser ikke alt, selvom du kanskje tror det. Kunnskap og forståelse hører ofte sammen. Er du en av de som tror du har ME – så be fastlegen henvise deg til en ME-spesialist. Kom igang, for prosessen er lang og mye utelukkes langs veien, ME er siste løsningen i en slik utredning og ofte finner de andre ting isteden <3

 

Det å bli 100% frisk fra ME, det tror jeg ikke at jeg har hørt om noen som har opplevd. Å bli bedre, det opplever et lite nåløye, og jeg har vært en av de heldige. Mange tusen barn, ungdom og voksne opplever hele tiden å plutselig se hverdagen fra sengekanten uten forklaring. Fedre og mødre som plutselig ikke orker å se sine egne barn, fordi alt dem orker er et mørkt rom. Barneskole elever som plutselig forsvinner fra klassen og mister hele barndommen sin. Jeg sender dere alle en stor klem, og drømmer med dere om at framtiden vil gi mer svar til oss alle.

 

20 kommentarer
    1. Du e så tøff Sara! Og det e så utrolig viktig å poengtere at ME ikke e en sykdom man kan se fra utsida, og at mange fort kan bli misforstått fordi dem skjule sykdommen sin for godt, eller e på «topp» de dagan som faktisk e god. Hårfin balanse for at hverdagen skal fungere. Takk for at du invitere mæ inn i din ME verden 🙂 klem

    2. Flott skrevet 😊du er tøff som deler og jeg kjenner meg så igjen . Takk for din åpenhet 🥰 håper jeg en dag kan slippe å gå på smell etter smell som varer i 2-3 uker
      Jeg heier på deg og digger å følge deg 😍
      Hilsen to Barnsmor som har levd med ME i 14 år

    3. Får helt vondt av å lese din historie, fordi man merker så godt at du har behøvd å forsvare deg! Det skal man slippe når man allerede har hatt så uflaks at man har blitt kronisk syk.

      Foreslår at de som leser dette innlegget med meninger utover å tro på det Sara skriver, leser «Men du ser ikke syk ut».

      Jeg hadde også håpet på «the pregnancy-effect», men fikk den dessverre ikke. Men er så fint å høre at du fikk en opptur 🙂

      Håper du får være på grad 1 leeeenge, Sara <3

    4. Heier på deg Sara! Har selv ME og det er ikke enkelt å bli forstått. Og folk blir følsomme av ting de hører/leser og tar alt som et angrep. Dette er vel din blogg og ditt liv, så du tråkker forsåvidt ikke på noen andres tær enn dine egne. Blir oppgitt av folk og hvordan de skal bli fornærmet av hver minst ting.
      Uansett, bra du føler deg bedre. Hver dag er en gave og er det noe ME gir deg så er det en ekte takknemlighet for hver dag bare du kommer deg opp av sengen. Er selv blitt bedre. Men vet om både unge og voksne som ikke kommer seg ut av sengen , og spesielt disse barna wow det knuser hjerte mitt. Alt i sin tid. Alle fortjener å føle på livet <3 Jeg ønsker deg alt vel og såå glad på dine vegne at du er bedre og ikke ligger i mørke og mister hvert sekund av dagen. Selvom jeg forstår noen dager er ekstra tunge og batteriet føles tomt… Stå på og husk du er bedre enn anonyme som ikke har bedre å gjøre enn å hakke på andres liv;) Håper du får en fantastisk sommer 🙂

    5. Flotte innlegg! Takk for at du deler. Tipper det er mange med andre kroniske og usynlige diagnoser kjenner seg igjen i mye.
      Anbefaler _alle_ , syk eller ei, å lese «Men du ser ikke syk ut» av Ragnhild Holmås. Hun har selv ME, og skriver med snert og humor om alle utfordringer hun har møtt i løpet av årene. Du kan jo tipse alle skeptikerne du møter på din vei om den boka, Sara! Mange vil nok få seg noen aha-opplevelser!

    6. Hei.
      Vil starte med att du er den første bloggeren jeg følger, og jeg er snart 40 år ( det hørtes gammelt ut når jeg nå leser det slik) 😅
      Jeg synest historien din er sterk og att du er det og, den er din og den eies kun av deg. Att noen desverre ikke eier empati eller evnen til og sette seg inni andres problemer får vel virkelig være dems problem, jeg synest du er råtøff som velger og dele den til tross for att du vet du vil få en del dårlig feedback 🙌

      Vil og si jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver ang det og ikke vill nevne så mye om dårlige dager/tider pga kritikken, merkelig att noen skal henge seg opp i det, kan man ikke bare tolerere att noen har det ille innimellom? Må man kaste seg over alle muligheter til drittslenging og trykke andre ned? Jeg sliter med og skjønne dette.
      Jeg heier på framsnakking, positiv/konstruktiv kritikk, kunnskap og medmenneskelighet 🥰

      Jeg følger deg på some kanalene dine og synest du er en stor inspirasjon som menneske i hverdagen. Liker dere som byr på dere selv på godt og vondt ☺️

      Håper dagene dine fortsetter og være gode, og att du får flere gode enn dårlige.
      🤞 og fingrene for den tredje lille jeg da 🙈🥰
      Keep up the good work 🙌🙌

    7. Jeg har ME, og jeg ville bare si tusen takk. Du forteller og beskriver det så fint, og på en måte jeg aldri har klart selv. Skulle ønske flere tok seg tiden til å forstå, og faktisk innse at det er en sykdom.

    8. Det er så flott at du deler. 🙌 Og er det én ting isåfall jeg selv som ME syk har lært, så er det at alle har sitt eget sykdomsforløp. Føler ME er en individuell sykdom og det er nok flere som ikke skjønner at det er flere grader av ME og at noen klarer mer enn andre og at går veldig i perioder. Noen blir mye bedre med tiden mens andre kommer seg aldri helt på beina igjen uansett hvor mye de hviler. I tillegg er det innmari mange forskjellige symptomer, dine symptomer på overanstrengelse idag trenger ikke være like mine, mens kanskje imorgen er dine like mine idag og at mine er like dine igår..🙈😅 Om det gir mening..? Ingen dag eller si periode, er lik.. Det er jo som en evig Berg og dalbane🥴
      Min ME spesialist fortalte at sjangsen for at jeg ble bedre av et svangerskap var like mye til stede som at jeg skulle bli dårligere. Vet ikke om det har noe med hormoner å gjøre eller ikke.. Men jeg merket at jeg ble dårligere selv når jeg sluttet å amme, så bare tenkt at hormoner er mest logisk i mine øyne, fordi jeg kan så lite om det 🙈 Det er så mye de ikke vet ennå også fordi sykdommen er så individuell fra person til Person. Jeg håper du kan Nyte dine bedre dager, du fortjener det like mye som en hver annen ME sykt menneske🙌 Og takk for at du deler ❤️

    9. Du får sagt det så bra, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver!!
      Jeg og har slitt med ME plager siden videregående, men har klart å kave/ presse meg gjennom skolegang. For så å ha stort behov for hvile. Det var vanskelig å mestre jobb med lite energi, smerter, stadige forkjølelser som slo meg helt ut, hodepine, hjernetåke (som jeg alltid har følt meg dum med fordi jeg ikke husker, sier feil ting, ikke klarer å se rekkefølgen på ting. Ting som er en selvfølge for andre, og også for meg og på såkalte gode dager.)
      Fikk ikke diagnose før jeg hadde gått på trynet i de jobbene jeg selv følte jeg burde kunne mestre, ulike arbeidstider, mulig kveldsjobb var bedre, hvor jeg kunne hvile formiddag. Turnus med flere fridager imellom, hvor jeg kunne få hente meg inn igjen..
      Det gikk jo som det måtte, tilslutt klarte jeg ikke sjonglere symptomer og jobb. Men og forståelsen fra andre, hvorfor jeg ikke klarte så mye fysisk, hvorfor jeg rotet med tider, dager, arbeidsoppgaver. Det er som du sier ikke lett å finne en arbeidsplass som en kan fungere.
      Etter det sykemeldt og tilslutt uføre.
      Men jeg har heldigvis som deg (for hadde jeg tenkt med hodet, så ville det ikke være fornuftig), fått bli mor opptil flere ganger. Jeg er så glad jeg ikke har latt sykdommen begrense meg med akkurat det, som du sier den begrenser så mye hver eneste dag!
      Og samme erfaring som deg, er at i hvert svangerskap har jeg fått mindre sykdom og symptomer. Mulig har jeg vært heldig og, men for meg virker hormonene til å gjøre noe positivt. Mindre smerter, mindre ME-sliten (kan godt være sliten, med det er på en annen måte, mer normalt sliten.) Og faktisk noe mer energi og mindre syk!
      Det er sikkert vanskelig for andre å forstå at en kan være syk, når de ser at en klarer noe. Jeg føler iblant at det er som når man har influensa, man klarer kanskje opp å gjøre noe, men så må en ligge igjen fordi kroppen ikke orker. En sier jo ikke til noen med feber at de bare må skjerpe seg, ut å trene så blir det bedre, du er bare litt lat.. Nei man sier, du må ta det med ro til du føler deg bedre, «hvil deg nå.» ME kjennes litt ut som en kronisk influensa, selv om en kanskje ikke kjenner seg syk hele tiden, så kan det at en overanstrengter seg (det er så relativt ut fra formen) gjøre at kroppen føles syk.
      Takk for at du skriver så fint, det er så bra du tar det opp! Det er og noe med at ME har ulike grader, folk kan kanskje forstå at de med alvorlig grad ikke klarer så mye. Mens de med mild/moderat grad også har store plager, men er såpass heldige å ikke være så hardt rammet. Og dermed og klarer å bevege seg litt, og prøve å holde noe normalt. Glad på dine vegne at du har en så god periode nå, og forhåpentlig varig bedring!! Det er så viktig det du sier med å akseptere sykdommen, det er så vanskelig spesielt når en tenker på hva andre synes en bør klare. Men det er et steg på veien for kontroll, for det er så lite en kan kontrollere med ME. Men det at en kan stoppe før en blir «for sliten», og slippe å komme så langt ned, gjør at formen kan være mer stabil. Det er kjempevanskelig, en vil jo alltid mer.
      Takk for at du er den du er, og deler så mye ærlig og fint med oss❤️

    10. Jeg har levd med ME siden 1998 (tror egentlig det har ligget latent siden jeg ble født) Da hadde jeg to barn på 1 og 3 år og var aleine med dem. Det var tøft! Men jeg har klart å oppdra to barn som nå er blitt voksne flotte mennesker med litt mer forståelse om at alle sliter med sitt. De siste 20 årene har jeg vært sammen med en flott mann som aldri har dømt min sykdom 😊 Det mange har vanskelig å forstå er at når de ser oss med kroniske sykdommer så ser de oss på gode dager med sminke og smilet på. Man har jo ikke så lyst til å vise fram de dårlige dagene 😅

    11. Tusen takk for at du løfte ME fram i lyset.
      Tusen takk for at du snakke så åpent og godt om det.
      Tusen takk for at du normalisere både gode og harde dager.
      Tusen takk for at du vise at å akseptera og bli kjent med diagnosen e viktig for å i det heila tatt bli bedre.
      Tusen takk for at du vise at ikkje adle kan eller trenge å forstå, sånn at fleire med ME diagnosen kan bruka energien sin på viktigere ting enn prøva å overbevisa omverden at diagnosen e ekte og drit tøff.
      Tusen takk for at du belyse det å ha gode dager som det det e, og ikkje som någe me ska ha dårlig samvittighet eller måtte skjule i frykt om å ikkje ble tatt seriøst ein aen gang.
      Tusen takk for at du jer mange håp om ein friskere kverdag på ein så edruelig måte som du gjer.
      Tusen takk for at du har vært med å gi meg motivasjon og håp om at eg ein dag ska på rypejakt i fjellet💪🏻

      Tusen takk for dette innlegget🙌🏻
      Hvis det tråkke på någen tær vil eg anbefala dei om å ikkje stå i oppkjørselen neste gong «bilen» komme😬 Du e god❤️

    12. Hei.

      Dette var hyklersk, Sara. Du skriver “Kjenner du noen med ME? Det største du kan gjøre for dem, er å ikke sette kritiske spørsmål rundt diagnosen deres. Det er ikke DIN jobb å vurdere om noen er syk eller ikke.” og deretter “Det å bli 100% frisk fra ME, det tror jeg ikke at jeg har hørt om noen som har opplevd”

      Jeg har hatt ME diagnosen mye lenger enn deg. Og jeg ble FRISK. Dette vet du! Hvem er du til å dømme andre om de har hatt ME eller ikke hvis de blir frisk? Du som ikke fullførte VGs har plutselig mer kompetanse om dette emnet enn fagfolk som ikke har to streker under svaret selv. . ME gruppa på face er faktisk ingen troverdig kilde. Samtidig skriver du andre skal respektere deg og ikke tvile på din sykdom? Kun på dine premisser, eller? Og btw, ditt energinivå hadde jeg aldri når jeg var syk, så stusser litt over hvor din pekefinger peker….. Du vet ME er et sårt tema, så skjønner ikke hva du tenker med når du skriver sånt

      1. Jeg skjønner at dette er et sårt tema for mange, men kan vi allikevel prøve å skrive pent om og til hverandre?? Vi har alle ulike erfaringer og oppfatninger og det er greit, men prøv allikevel å respekter hverandre. Om du mener noe er direkte feil, kom heller med informasjonen du mener er riktig på en saklig måte. Alle sykdommer og skader er og utspiller seg forskjellig, derfor er det flott at Sara forteller sin historie,men påpeker at dette ikke nødvendigvis gjelder andre.Til slutt så vil jeg bare si; så utrolig flott at du er blitt frisk! Jeg håper det blir snakket mye mer om denne diagnosen slik at mange flere får muligheten til å oppleve å blir frisk! Og til deg Sara; takk for at du er med på å sette fokus på en av de «usynlige» sykdommene. Fortsett med den gode jobben du gjør!

      2. Nå skriver vel Sara om SIN erfaring! Hun deler sin historie. For ME er ett sårt tema.
        For å sitere første setning i siste avsnitt « Det å bli 100% frisk fra ME, det tror jeg ikke at jeg har hørt om noen som har opplevd. Å bli bedre, det opplever et lite nåløye, og jeg har vært en av de heldige» du skriver jo selv at du ble frisk!
        Kanskje du heller skal være glad på Sara sine vegne for at hun har såpass mye energi, istede for å hive deg over tastaturet og gyve løs med kritikk.

      3. «Og btw, ditt energinivå hadde jeg aldri når jeg var syk».
        Ehm, hallo? Regner du ikke gikk fra sengeliggende til frisk på en dag.
        Ignorant å kommentere slik når du av alle mennesker burde vite at veien til bedring og å bli frisk er en prosess, en lang prosess for mange!
        Imens noen ikke opplever dette i det hele tatt.
        Utrolig kjekt å høre at du har opplevd å bli symptomfri fra ME, men denne kommentaren syns jeg er merkelig at kommer fra en som tidligere har fått kjent på kroppen hva det vil si å ha ME og utfordringene vi møter i hverdagen.
        Hun har også skrevet veldig forsiktig, så hvordan du klarer å få ut av innlegget at hun sitter med alle svarene, forstår ikke jeg!

    13. Mange positive tilbakemeldinger og en krass. Jeg vet at de krasse ofte setter dypest spor, at dette er et sårt tema for deg og at dette var grunnen til at du gruet deg til å legge det ut.
      Bare husk på hvor mange det hjelper!
      En føler seg ofte alene når en er midt oppi denne sykdommen, en vet ikke hvordan livet blir og føler ingen kan forstå helt hvordan en har det. Alle tilfeller er forskjellige, men det er godt å lese og se at en ikke er helt alene om disse plagene og å se hvordan livet med ME kan være. ❤

    14. Så bra at du skriver så åpent og ærlig. Jeg kjenner ei som har ME og vet hvor mye folk har snakket stygt om henne fordi hun sjeldent orker jentekvelder osv. Viser jo hvor lite forståelse som er blant mange folk. Har bedt henne lese din blogg da den både er inspirerende og ærlig. Du er virkelig en dyktig blogger og jeg er innom daglig. Stå på, jeg heier på deg!😊

      Slenger med et par spørsmål til neste spørsmålsrunde;
      – Er det dere bloggere som ber om spons eller tar firmaene kontakt med dere? Hvordan tror du blogger generelt hadde vært hvis det ikke fantes noe som het spons? (Spør fordi jeg er nysgjerrig, ikke fordi jeg syns det er feil å blogge om sånt. Jeg personlig har kjøpt flere ting jeg har blitt tipset om som jeg aldri i verden hadde funnet frem til på egenhånd).

      – Når du blir kjent med nye mennesker, føler du at de ofte allerede vet en del om deg og ditt liv?

      – Er du åpen om ME ovenfor barna dine? Eventuelt hadde du vært åpen med de om du hadde hatt en dårlig periode?

    15. Er selv alvorlig med ME, har barn og er ufør. Drømmer om å en dag bli frisk nok til å ha min egen inntekt. Lurer derfor på hva pause fra ufør betyr? Kan vi uføre forsøke oss på full inntekt, men får ufør automatisk igjen om det failer?

      Hvilken ME tegn kjenner du fortsatt?

      Takk for at du deler historien din! Ingen har fortsatt klart å fortelle med ord hvor ufattelig grusom og vond denne sykdommen kan være. Et familiemedlem av meg i 20 årene har Ikke en gang kunne se kjernefamilien sin, kun moren. Hun ligger i stillhet på et mørkt rom døgnet rundt. Denne sykdommen burde ikke være tabu, men kunne forskes på og bli møtt med forståelse.

    16. Hei,
      Jeg skriver for å informere deg om at vi tilbyr personlige lån med 2% rente. Vi kan gi deg lån slik at du kan gjennomføre prosjektene dine eller andre ting du vil gjøre. Kontakt oss direkte via e-post: [email protected]
      Beste hilsener

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg