FJERN DEN JÆVLA RØYKEN DIN!

Solen sto høyt på himmelen, endelig sommer. Lunsjen skal nytes ute, slike dager får man så sjeldent her i Norge – tenkte jeg. Vi satt oss midt i solsteika på Egon og bestilte mat. Smittevern var tatt godt hensyn til, og jeg gledet meg til en time med skravling og kos. Men det ble ikke så veldig kos allikevel.

I det maten ble servert rakk jeg kjenne 30 sekunder på lukten av BLT sandwichen før en ny lukt tok over. En forferdelig lukt. Røyklukten. På bordet ved siden av oss ble lighteren tent og røyken svampet inn.

Ikke bare luktet jeg røyken, jeg smakte den i munn. For meg som ikke røyker kjennes det veldig godt. Måltidet som skulle nytes i solen ble spist med en “tett nese” i håp om å dempe hodepinen. Hos meg utløser røyklukt hodepine og i mange tilfeller migreneanfall. Den corona meteren gjorde dessverre ingen under her. Og hva med babyen andre siden? Eller damen bak som kanskje har astma? Plutselig satt vi fler mennesker rundt å var passiv røykere fordi en fyrte opp den ene etter den andre røyken med kaffen sin.

Virkelig? Er dette ok? Er hele uteområdet på spisesteder forbehold røykere i 2020? Må jeg sitte inne fordi jeg ikke ønsker å spise i røyklukt? Jeg kjenner jeg blir så forbanna provosert, bare av å skrive det. HVORFOR er ikke dette forbudt? Dere vet at passiv røyk skader like mye, om ikke mer? Informasjon tatt fra NHI: Den røyken som kommer direkte ut i rommet, er mer giftig og skadelig enn den røyken som blir filtrert i lungene til røykeren og pustet ut. Ved passiv røyking kan du få i deg like mange helseskadelige stoff som om du hadde røykt selv. 

Det påpekes hele tiden “hva med de som dynker seg i parfyme”? Forstår ikke folk forskjellen på at å tenne en røyk er helseskadelig for absolutt alle rundt? Man kan ikke sammenligne parfyme med røyk, selvom også parfyme er skadelig for mange. Det går ikke kun på lukten, det går på at lungene til en ikke røyker skades helsemessig for gjennomgå fordi en røyker skal kose seg. Barn utsettes for passivrøyking på utesteder hele tiden. Barna spør ikke om å få et nytt bord.

Jeg angrer på at jeg ikke sa ifra. Men etter en rask gjennomlesning på NHO og røykeloven ser jeg at det er tilltatt å røyke på uteservering. Så hvordan nytte ville det egentlig gjort i det store bilde? Hadde jeg bestemt, så hadde det vært total forbud. Men kunne ikke det minste uteservering hatt reserverte bord i et område til røyk? Jeg fatter ikke at utestedet kan la en person  sitte å fyre opp en røyk ved noen som sitter å spiser. For meg er det så logisk folkeskikk. Du utsetter faktisk helsen min.

Jeg er skikkelig lei. Jeg kom hjem og måtte skifte klær. Ja for selv kjolen min fikk røyklukt festet i seg selvom vi satt ute. Og Paracet er inntatt i håp om at hodepinen forsvinner. Så jeg spør dere, kjære lesere. Hva mener dere? Er dette noe man burde jobbet for å gjort noe med? Er dere med meg? I dette tilfelle så gjaldt situasjonen Egon Byporten i Oslo. Jeg aner ikke hvordan andre steder løser dette, er det like ille? Isåfall så kjenner jeg en stor trang på å utgjøre en forskjell….. Dette er kritikk mot utesteder som ikke ønsker å løse dette på en bedre måte.

EDIT: ETTER HJELP FRA DERE, ER JEG I GANG MED EN UNDERSKRIFTSKAMPANJE JEG HÅPER DERE VIL BLI MED PÅ. SKRIV UNDER HER.

MIN ME HISTORIE DEL 1

Dette vil bli delt inn i 3 deler. Del 1 vil bestå av perioden jeg ble syk. Del 2 vil bestå av perioden jeg ble stabilt syk. Og del 3 vil bestå av perioden med bedring. ME er for meg, det mest sårbare tema jeg kan skrive om å dele. Jeg er ikke frisk den dag idag, men jeg er heller ikke sengeliggende som jeg en gang var. Jeg er først og fremst livredd for at andre med samme diagnose føler jeg går fram feil, eller setter ting i feil lys. Samtidig så vet jeg at så mange “friske” mennesker har gjort opp sin mening, og uansett hva man sier klarer de ikke forstå. Det er enormt mye fordommer ute å går, uansett hvor mye man prøver å forklare. ME er nemlig en utrolig vanskelig sykdom å forstå, og det er mange svar ingen enda har. Men jeg ønsker å dele min historie, og belyse diagnosen da forespørselen har vært helt enorm. Jeg har drøyd og drøyd men idag er jeg klar.

Først og fremst vil jeg bare forklare raskt hva ME er. Hentet fra ME foreningen:

Myalgisk encefalopati er en nevrologisk sykdom med mange symptomer. Hovedkjennetegnene er rask trettbarhet i muskulatur og sentralnervesystem etter minimal fysisk og mental anstrengelse, samt unormal, lang restitusjonstid for gjenvinning av muskelstyrke og intellektuell kapasitet.

  • Oppstår akutt i ca. 80 % av tilfellene
  • Utløsende årsak er vanligvis en infeksjon
  • ME kan også utløses av vaksiner, miljøgifter, og debutere etter operasjoner og fysiske skader
  • Opptrer både epidemisk, enkelttilfeller og i små grupper
  • Forekommer i alle etniske grupper og sosiale lag
  • Rammer voksne og barn av begge kjønn

ME er altså en fysisk sykdom, nyere forskning viser immunologiske forandringer, inflammasjon og celler som er aktiverte. I lang tid har dette vært en debatt og blitt satt mye spørsmål rundt, men man ser nå tydelig fokus i USA og andre land som satser på ME forskning at de jobber med det fysiske. Det er ikke noe mer feil å ha en psykisk sykdom, men for meg og mange andre som har fått høre “det sitter i hodet ditt” når alt man ønsker er å få ting til, har det vært veldig tøft. Som foreldrerådet sin podcast og ME lege så pent sa “Man ser klar forskjell fra en som sliter psykisk og en ME pasient. Spør du om framtid, vil en depressiv person slite med å se den for seg, mens en ME pasient gjerne har store drømmer og et mål om å ta igjen tapt tid”. Nå som dette er poengtert, går vi tilbake til start. Når ble jeg syk?

Som liten har jeg alltid hatt et dårlig immunforsvar. Min sykdomshistorie begynte som baby, og hele barneskolen besto av mye sykehus. Mye “folkesykdom” som forkjølelse, streptokokker, migreneanfall, lengre restitusjon enn normalt. Jeg var alltid “hun syke”, isåfall så lenge som jeg kan huske selv.

Men den store forskjellen for meg begynte på ungdomsskolen. Tiltross for sykdom her og der var jeg aktiv. Jeg spilte fotball, håndball, danset 3 ganger i uken. Jeg hadde min egen hest, elsket å jogge i skogen og skulle helst delta på alt sosialt. Jeg var en 6`er elev og gråt av å se en 4`er på en prøve. Ingenting under 5 var bra nok. Jeg satt høye krav til meg selv, og hadde klar tankegang på hvordan framtiden skulle bli.

Jeg var hun som tok mye plass. Hun høylytte med mye energi som skulle være overalt. Jeg skulle ta på meg mest mulig ansvar, og fullføre hver eneste ting jeg bestemte meg for å gjøre. Jeg var en evig optimist.

Så falt alt sammen. Det skjedde ikke over natten, men gradevis i løpet av ungdomsskolen. Det startet med å sove på ettermiddagene. Jeg dro på skolen, men herregud så trøtt jeg var etterpå. Kroppen verket, fingrene stivnet. Som 15 åring var det jo verdens undergang. Hva skjer? Jeg gråt over å ikke orke noe. I starten tenkte foreldrene mine det gjaldt mobbing eller andre grunnlag. De typiske ungdomsproblemene. Jeg var evt tross alt ikke første tenåringen som prøvde å “skulke”. Men det tok ikke lang tid før de forsto det var noe som ikke stemte.

På denne tiden ar allerede mine foreldre kjent med diagnosen da fler i familien har den. Jeg visste ikke hva ME var, min oppfattelse var bare at jeg visste om noen i familien som var syke, men ikke hvorfor eller hva de var syke med. Så de så nok tegnene og tenkte tanken lenge før jeg fikk ordene fra legen. De ønsket likevel ikke å påvirke meg eller skremme meg på noe vis, og sa aldri noe om det til meg direkte. Vi startet utredning hos ME spesialist Dr Mette Johnsgaard ved Lillestrøm helseklinikk.

Det var ekstremt tøft. Jeg sluttet å danse. Være aktiv. Jeg fikk ikke deltatt på alle prøver, jeg fikk ikke de gode karakterene. Jeg mistet matlysten, fordi jeg konstant var kvalm og uvel. Jeg tok smertestillende pga smerter i muskler og ledd. Helt utmattet. Jeg dro på et smil de gangene jeg var på skolen, og passet godt på å se frisk ut. Selv min aller beste venninne så meg vel egentlig aldri så dårlig som jeg var på den tiden. Ingen 15/16 åring vil vise seg syk. Det var godt å reise ut med venner og ikke ha syk i pannen, tenke litt på andre ting. Så dro jeg hjem og la meg på et mørkt rom der ingen så meg. Ryktene spredde deg. Jeg skulket, jeg var jo ikke syk. Det var jo ingen som så det. Ingen krykker, ingen bandasje eller sår. Ingenting for øyet å se. Hvordan kunne jeg orke å dra på kino men ikke skolen? Hvordan kunne jeg orke å dra på shopping hvis jeg ikke klarte å ta matteprøven?

Jeg forstår det jo. At andre 15 åringer slet med å forstå. Men den dag idag er jeg så glad for at mamma tok de valgene hun gjorde. Når jeg som tenåring gikk fra å klare alt til omtrent ingenting. Når jeg som tenåring hadde LITT energi en sjelden gang, skulle den da bli brukt opp til å dra meg inn for en matteprøve? Da tror jeg hvem som helst hadde mistet livsgleden sin. Mamma passet på at de få timene jeg hadde til å orke noe, skulle gå til det sosiale. Det skulle gå til noe som gjorde at jeg følte meg bare LITT normal igjen. Om det så var for noen timer.

Vi prøvde alt. Det har seg slik at det ikke finnes noe kur for ME. Men det er likevel mange erfaringer ute å går. Og mange firmaer som tjener penger på mennesker i desperat situasjon. Kosthold, en spesiell type sjokolade. Antibiotika, piller, det å “tappe” på punkter for å stimulere energi. Mestringsteknikker, naturmedisiner. Man blir desperat, både som foreldre der man ser barnet sitt miste hverdagen sin. Og som person selv. Det siste forsøket vi gjorde var det mye omtalte LP-kurset. Over 10.000 kroner betalte foreldrene mine for 48 timer med “ME-KUR” som det så fint ble kalt på den tiden. Hele kurset går ut på å tenke seg frisk. Tenk om noen hadde sagt til en kreftpasient at de skulle tenkt seg friske? Man hører om ME pasienter som har blitt friske av LP. Min oppfatning er at de kanskje har hatt bedring rundt ME, men vært påvirket psykisk. Kropp og hode henger sammen. Selvom ME er en fysisk sykdom så er det klart at mange år med sykdom kan påvirke en psykisk og sette brems. Kanskje har du blitt bedre fysisk men psyken holder deg tilbake. Da kan sikkert LP fungere. Men i mitt tilfelle gjorde LP meg mye mye verre fordi jeg presset kroppen min, jeg lærte å tenke “dette skal jeg få til, jeg må bare pushe meg selv”. Og det er det værste man gjør med ME. Og det er en god grunn til at det jobbes hardt med underskriftskampanjer ++ for å få slutt på det som en godkjent behandling for ME.

10.klasse ungdomsskole var jeg fritatt for karakterer. Det viktigste var å møte opp de dagene jeg orket, delta på det sosiale jeg klarte. Jeg kunne møte opp på skolen og se frisk ut, så kunne jeg dra hjem og måtte få hjelp til å kle av meg. Det er både det positive og det negative med denne sykdommen.

Fortsettelse følger……

UKENS SPØRSMÅLSRUNDE

God søndag fine. Her har det vært men langsom helg helt ærlig. Jeg husker hvordan jeg elsket regnfulle helger før barn kom i livet. Det var liksom den beste unnskyldingen til å legge seg under pleddet på sofaen å bestille take away. De siste årene har regnfulle helger gått til aktiviteter som lekeland, kino, bondegård besøk, trampoline land +++ noe jeg for all del trives bedre med enn sofa og serie. Men nå med Corona er jo det begrenset, og selvom vi koser oss hjemme kjenner man litt på de langsomme dagene. Regner med at jeg ikke er den eneste? Men over til poenget. Søndag betyr spørsmålsrunde her på bloggen, so here we go.

Hvis du blir gravid med p-ring, blir det abort da?

Jeg har begynt på p-ring pga smerter under mens og eggløsning og ikke pga prevensjon. Robin er veldig bestemt på at han ikke ønsker et 3 barn og kommer derfor til å bruke kondom i tillegg fordi han ønsker å være sikker. Sannsynligheten er liten, med andre ord. Men om situasjonen hadde oppstått hadde en abort vært helt uaktuell.

Hvorfor skal du gifte deg humanistisk? Du var jo leder på kristenleir i mange år?

Jeg konfirmerte meg borgelig, og har ikke vokst opp i noe kristen tro. Jeg deltok på kristen leir og hadde en periode i livet der jeg satt mye spørsmål rundt Gud. Men i voksen alder anser jeg meg som ateist. Jeg er likevel utrolig glad for å ha lært mye fra kristendommen jeg har tatt med meg videre i livet. Utrolig takknemlig for å ha opplevd leir.

Hvordan ble du så kjent i utlandet?

Mange av bildene mine på instagram gikk viralt i 2018 og jeg ble delt av ulike Hollywood kjendiser osv. Utrolig gøy! Som tidligere sagt har både Daily mail og the Guardian intervjuet meg, og mye av mitt innhold gikk internationalt. Nå kjenner jeg likevel på at jeg trives bedre med norsk og tenker mye over om jeg burde gå over til 100% norsk også på Instagram. Veldig vanskelig!

Har dere hushjelp?

Haha, dette er 3 runden dette blir spurt om så nå må jeg jo bare ta det med. Vi har ikke hushjelp, og så rotete som det stadig er her forstår jeg ikke helt hvor det kommer fra. Hvor ofte jeg vasker varierer men robotstøvsugeren går daglig.

Hvorfor drøyer du sånn å skrive om ME?

Rett og slett fordi det er et sårt tema MANGE har ekstremt mange meninger om. Jeg kan stå i mye kritikk, men mitt svake punkt er definitivt all dømmingen rundt denne diagnosen. Jeg har lovt dere et utfyllende innlegg, og jeg svarer derfor ikke på noen av ME spørsmålene som kom inn. Alt skal bli svart på snart. Jeg bare må sette av nok tid, det er såpass mye at det vil bli delt inn i ulike deler og de burde jo komme ganske tett.

Hvorfor har du silikon?

Jeg tok silikon før jeg ble mor, av grunner som var utseende basert. Den dag idag angrer jeg og syntes det er synd jeg ikke klarte å akseptere kroppen min som den var. Jeg liker ikke tanken på å ha et fremmed legme i kroppen og den dagen protesene må byttes, kommer de heller til å bli fjernet. Uten å plassere inn nye.

Har du søsken?

Ja, jeg er dritten i midten haha! Storesøster flink som er 3 år eldre enn meg, og lillebror søt som er 7 år yngre. Vi har et veldig godt forhold alle sammen, egentlig hele familien min.

Skal du farge håret mørkt? Skal du klippe deg kort?

Jeg vil egentlig bare ha min naturlige hårfarge. Nå har jeg striper, men bunn er min hårfarge. Jeg har ikke lyst til å stripe det noe ny runde, og håper det kan vokse seg til med tid så jeg kun kan ha min egen. Utrolig digg å slippe å tenke på ettervekst. Så får vi se når de grå hårene kommer haha. Kort har jeg utrolig lyst på, men jeg har mye krøller og jo kortere hår jeg har jo mer brusete er de. Lenger hår = tyngde. Så det har jeg gått bort ifra.

Hvordan føler Robin det når du gråter over baby nr 3 på sosiale medier?

Vi har jo snakket masse om dette og kommuniserer godt. Så han vet hva jeg føler. Han syntes det er helt ok at jeg deler min sorg så lenge jeg ikke setter han i dårlig lys. Jeg mener jo oppriktig at hans valg er riktig, og hans mening skal respekteres. Selvom det er kjipt så er det viktig å være to om en slik avgjørelse.

Hva er det dere har på vinduene og hjelper det mot varme?

Det heter screens og vi valgte å få det pga varme ja. De er på utsiden og reduserer varmen enormt. Stuen var kokvarm om sommeren før vi investerte i det. Det koster litt men har virkelig vært verdt det. På soverommene hjelper de også mye, men siden det er i 2 etasje kommer også mye av varmen fra taket og vi har derfor i tillegg aircondition. Til alle som spør om det, så slenger vi bare ut det røret gjennom vinduet som står på gløtt og det får rommet ned til de gradene vi ønsker på 123.

Hva tjener du i mnd som influenser?

Jeg tenkte at jeg for en gang skyld skulle svare på det. Så langt har jeg tjent gjennomsnittlig 100.000 brutto i mnd på min jobb etter at alle avgifter er trekt ifra. Det skal sies at jeg jobber langt mer enn en normal arbeidsuke på 37,5 timer og at hver mnd varierer veldig.

Hvorfor never du ikke antall kilo og resultatet på vekten i 30 dagers Challenge?

Fordi jeg syntes ikke tallene skal ha noe betydning på hva jeg ønsker å framme når det kommer til helse lengre. Det er så utrolig individuelt og for meg handler det ikke om vekt, men hvordan kroppen kjennes og hvordan helsen bedres på å ha et sunt kosthold.

Fikk du mye hets når du tok opp tema rasisme?

Ikke mye, men noe. Jeg syntes likevel det er viktig tema å ta opp, og engasjere seg i. Uavhengig om jeg er etnisk norsk eller ikke. Det at noen sier seg uenig ser jeg på som en positiv ting, vi kan ikke alle tenke likt. Uansett så er debatt viktig og resulterer i at det blir gode samtaler rundt emne. Når jeg velger å ta opp en debatt, så ønsker jeg å stå i andre sine meninger og høre andre sine argumenter. Jeg står ikke på bakbeina og tenker at kun det jeg mener er det som er riktig. Mange gode innspill blir delt, og jeg selv kan være med på å utvikle meg. Jeg trives med å bli utfordret på hva jeg mener, og syntes derfor at fler burde stå opp for sine synspunkter så vi kan fortsette å lære av hverandre.

Hva skulle du jobbet med om du ikke var influenser? Og ser du en framtid i et annet yrke?

Jeg var på vei til å utdanne meg innenfor medier og kommunikasjon før jeg ble syk. Og planen var å gå filmvitenskap videre. Jeg håper at jeg kan fortsette innenfor markedsføring når jeg føler meg ferdig med mine sosiale medier, jeg føler jeg sitter med mye kunnskap. Og at formen fortsetter holde seg såpass bra så jeg kan jobbe. Ingenting som er bedre enn det, men per idag måtte det fortsatt vært en ganske tilpasningsdyktig jobb der mye kan bli gjort hjemmefra.

Ellers så går mye spørsmål igjen, og det kan dere finne svar på ved å gå under kategorien her på bloggen. Takk til alle som sendte inn, og kommenter gjerne under her om det er noe du ønsker at jeg skal svare på til neste søndag.

VAR DET RIKTIG?

Igår sto mange tusen mennesker samlet i Oslo sentrum sammen for å demonstrere mot rasisme. Mennesker sto sammen i kampen mot en ekstremt viktig sak. Et ekstremt viktig budskap, som trengs å bli hørt. Det har aldri vært mer aktuelt. Også her i lille trygge Norge. Hverdagsrasisme oppleves daglig, det har jeg allerede skrevet mye om og brukt mine kanaler til.

Jeg har til og med oppfordret mine følgere til å reise å demonstrere. Jeg hadde et ønske om å dra dit selv. Men hadde jeg stått der igår, så hadde jeg snudd. For igår sto 15.000 mennesker samlet i Oslo sentrum, og brøt smitteverns reglene. Det ble gjort tiltak, men det var ikke vanskelig å se at mange sto uten munnbind og ikke hadde 1 meter i mellom seg. Glemte de at Covid 19 også har drept, og fortsatt dreper?

Siden mars har verden stått sammen om en felles dugnad. Barnehager, skoler og arbeidsplasser har vært stengt. Bedrifter har gått konkurs, mennesker har mistet jobben. Konsekvensene har vært store. Og det viktigste, enormt mange mennesker har mistet livet sitt verden over.

Hva med den gravide kvinnen som døde av Covid 19, hvor var respekten for hennes liv under disse demonstrasjonene? Hva skjedde med rettighetene til de i risikogruppen? Helsepersonell som daglig har risikert livet sitt for å redde Covid 19 pasienter? Helsepersonell som døde i kampen om å redde de? På verdensbasis har Covid 19 idag drept 395 460 mennesker siden 25.februar. 

Dette er en upopulær mening. Igår så jeg mange andre store influensene i mengden, som fremmet og oppfordret fler til å komme, selv når de sto der midt i situasjonen og så hvordan smittevern ble brutt. Samme mennesker som tidligere har brukt sine kanaler til å oppfordre alle til å bli hjemme. Jeg støtter saken og budskapet om rasisme 100%, men trenger andre liv å bli risikert under prosessen?

Ja. Hver eneste dag blir livet til de som opplever rasisme risikert. Hver dag oppleves rasisme, og det har pågått i langt lengre tid enn siden mars. Men i 2020, har vi muligheten til å støtte og stille opp så mye mer digitalt enn det som ble gjort igår. At vi skal demonstrere er jeg helt for. Hvis ikke nå, når? Men det kunne blitt gjort på en annen måte. Det er mange måter å støtte saken på, uten å risikere andre sine liv. Vi kunne fortsatt å digitalisert kampen, myndighetene kunne satt opp møtested i hver kommune for å dele opp mengden. De kunne innført regel på munnbind i forkant. Menneskerettigheter kan ikke vente. Men i tiden og verden står i, så kan det jobbes med å bekjempes uten å risikere andres liv.

Rasisme handler blandt annet om den vonde følelsen mennesker får av å bli behandlet som om de er verdt mindre. Er du imot rasisme og menneskerettigheter, så burde også Covid 19 og risikogruppen som allerede har mistet snart 400.000 liv på 3 mnd blitt tatt hensyn til verden over under disse demonstrasjonene.

Dette er et eksempel på hvordan en demonstrasjon ble holdt i Kosovo. Et fantastisk eksempel på hvordan det kunne vært gjennomført. Skal noen virkelig argumentere på at dette ikke hadde vært mer riktig? Her har mange land mye å lære. Tenk hvis det hadde gått ann å fått det så organisert, hadde ikke det vært bedre? Jeg håper myndighetene og folket kan ta lærdom av dette og spre den kunnskapen til neste gang.

 

Hva tenker du om demostrasjonene som skjer verden over med Covid 19 tatt i betrakning? Del gjerne

Velkommen nye diagnoser!

Jeg håper dere ser ironien i overskriften. Men jeg satt der litt paff, i sykesengen for en mnd tid tilbake. Jeg hadde akkurat operert ut blindtarmen og kirurgen som hadde utført jobben skulle komme med en oppdatering. “Operasjonen gikk bra, blindtarmen så betent ut og er fjernet”. Puh, sukket jeg lettet. Den forbanna blindtarmen som kom som et lyn dagen før, med helt intense smerter. Endelig borte.

 

MEN. Livmoren din var hard, så du burde bestille deg time hos gynekolog. Tankene begynte svirre. “Okei, jeg har det siste året hatt ganske intense smerter rundt eggløsning og menstrasjon, kan dette ha en sammenheng?” Joda, det kunne det og vipps så var jeg på prevensjon for å prøve se om det kan hjelpe. Om ikke, skal jeg videre utredes for adenomyose. Etter å ha snakket med legen og lest meg masse opp, fått innspill fra dere ++ virker det veldig logisk. Men jeg har et lite håp om at prevensjon hjelper såpass mye at jeg ikke nødvendigvis må svaret.

 

Også lurer jeg på om du noengang har hørt om “Ehlers Danlos syndrom”? Jeg så på hun med et veldig forvirrende blikk. NEI? Hva for noe?

Ehlers Danlos syndrom er en arvelig bindevevssykdom som kommer til uttrykk gjennom økt bevegelighet (hypermobilitet) i ledd, hyperelastisitet i huden, vevsskjørhet, blødningstendens og plutselig død ved sprekkdannelser i hovedpulsåren eller andre kar. Jeg la merke til at huden din blant annet er ekstremt elastisk.

Jeg lo litt. “Jomen altså jeg har født 2 barn og gått ned 45 kilo skjønner du, så det er nok bare det”. Kirurgen forklarte deretter dypere at det ikke hadde noe sammenheng og ba meg bestille time hos fastlegen.

Der var jeg for et par uker tilbake, og han sto med målebånd for å sjekke. Steder som oppå håndflaten, og andre områder der huden skal være stram ble nøye målt og han konkluderte med samme. “Dette må videreutredes, det stemmer godt med beskrivelsen. Jeg sender inn henvisning”. Så den timen venter jeg på enda, fortsatt med et litt forvirrende blikk.

 

Også har du en bilyd på hjertet ditt. Det kan ha sammenheng med blindtarmen, men det burde sjekkes ut. Vi har allerede henvist til hjerte/lunge men det kan ta litt tid da de har nok å tenke på i disse Corona tider. Idag var jeg der, og bilyden eksisterte enda. Men heldigvis så hjertet veldig bra ut og det var ingen grunn til bekymring. Da kan vi stryke den bekymringen!

 

Men dere kan kanskje forestille dere tanken, gå inn der med blindtarmen og gå ut igjen med å måtte ringe hjertelege, fastlege og gynekolog? Følte meg litt sånn, ja. Nå gjenstår det bare å få svar på Ehlers Danlos syndrom – jeg har fortsatt ikke fått dato for time. Er det noen som er kjent med sykdommen kanskje? For meg var dette helt nytt.

 

  • Sara

Ditt liv, dine valg.

Reklame | junkyard

Short fra junkyard finner dere HER – SARAT20 gir 20% på alle kjøp over 500kr. / topp fra HM

Jeg sitter her litt sånn stirrende i veggen. Med et stort smil. Idag gikk det litt ekstra opp for meg hva jeg egentlig har klart. Og jeg ønsker å dele litt av reisen med dere, ikke for å oppnå selvskryt. Men for å inspirere dere til å hoppe ut i drømmene deres. Hvis noen hadde spurt meg i 2015: Hvor ser du deg selv om 5 år? så hadde ikke svaret mitt vært i nærheten av hverdagen jeg nå har.

Jeg skulle bare lage meg en instagram for å vise familien den nye eneboligen vi hadde kjøpt jeg, og hvordan vi skulle pusse opp. Syk med diagnosen ME og forberedt på å være uføre resten av livet, tuslende hjemme. Så satt jeg der, i 2018 gravid og hormonell med nr 2 i magen som alle andre og surfet gjennom sosiale medier. Jeg satt der å irriterte meg over alle sine perfekte liv, alle kafebesøk med nyfødt baby som var så harmonisk. Alle de høygravide kvinnene som glødet. Min glød besto av svette det, fordi det var forbanna varmt. Så jeg bestemte meg for at det var på tide og dele bakfasaden, jeg bestemte meg for å dele det mange andre skjulte.

Midt oppi det hele opplevde jeg også at formen min gradevis ble bedre. Jeg hadde allerede kjent på en endring etter første svangerskap, og etter andre steg formen enda mer. 2 år etterpå driver jeg min egen bedrift. Jeg har ansatt en regnskapsfører. Jeg har trippelet lønnen min. Jeg trenger ikke en krone av NAV lengre. Jeg har opplevd ting, reist rundt og møtt nye mennesker jeg har blitt ekstremt glad i, pga sosiale medier. Jeg har så mye spennende i vente for 2021, det er så mye som skjer nå som jeg gleder meg til å dele med dere. Kan noen klype meg i armen?

Joda, så tusler jeg fortsatt mye hjemme. Men dagene er fylt med ting å gjøre, jeg får lov til å jobbe fra egen stue. Min ME diagnose er underliggende og kjennes hver dag, men ikke i nærheten som før. Ikke tro jeg tar en eneste dag forgitt, og tenker daglig på om jeg faktisk kanskje bare har lånt tid. Men her er jeg, utrolig takknemlig. Som får lov til å påvirke dere i riktig retning.

Så nå skal du høre på meg. I framtiden så kommer du til å angre på de tingene du IKKE gjorde aller mest. Tingene du tenkte på, du drømte om. Men ikke ga en sjans fordi du var bekymret for hva alle andre mente. Ikke vent på at noen rundt deg skal bekrefte. Ikke la deg stoppe av hva andre mener, for det er du som bestemmer over ditt eget liv. Det er du som skal leve det hver eneste dag, du må ta avgjørelser basert på hva du selv mener og ikke andre. Jeg lot meg selv påvirke i så mange år, av hva andre mente var rett. Hva samfunnet sa var normalt. Men hva hvis man ikke trives med det da? Hva om du vil gå din egen vei?

Stol på deg selv. Stol på magefølelsen. Gjør det som gjør deg glad. Det er ditt liv.

Dagens visdomsord, ta det til deg og NYT dagen.

EDIT: Det ble litt missforståelser her. Jeg VALGTE ikke å bli friskere, det var en tilfeldighet oppi alt. Overskriften refererer til siste avsnitt og det at jeg turte begynne med some. Det har ingen sammenheng på sykdom, det er ingen valg. Da hadde jeg ikke mistet 10 år av livet mitt.

Se riktig vei, OLA NORDMANN!

Som nordmenn er vi privilegerte. Vi vokser opp i et trygt land, om du sammenligner med resten av verden. Som “Ola Nordmann” er mange så heldige, at de største problemene man møter i livet er til å le av i det store bilde. Trygge lille Norge.

Men igår belyste jeg, som mange andre – rasisme i vårt trygge lille land. Jeg ba snapchat følgere sende inn historier og erfaringer på eksempler. Rasistiske hendelser som har foregått her, i Norge. Ikke en time engang og jeg måtte slette snap storyen. Det raste inn med meldinger, på 50 minutter hadde jeg minst 100 historier jeg kunne dele.

Det var to ting som gikk igjen i mange av historiene jeg reagerte kraftig på. Den første var at mange av de rasistiske hendelsene omhandlet barn. Barn som mobber andre barn pga hudfarge. Et barn er aldri født rasistisk. Et norskt barn som har vokst opp i trygge Norge, har ikke fått for seg alene at mørk hud er mindre verdt. Et barn som slenger rasistiske kommentarer, har plukket opp holdningen sin hos en voksen. Kanskje var det en kommentar fra oldefar, eller på matbutikken. Det trenger ikke komme fra hjemmet, men det kommer fra et sted. Så her er kanskje det første og viktigste punktet – SNAKK MED BARNA. Gi dem kunnskap, fortell om historien, lær dem om slaveri. Gi dem verdier de kan forstå.

En annen ting som gikk igjen, var at ingen brydde seg. Rasisme på buss, i butikken, blandt kunder, trikken. Mange offentlige steder overfylt av andre mennesker. Men ingen sa noe. Ola Nordmann så feil vei. Det var jo bare så voldsomt ubehagelig, stakkars Ola Nordmann som måtte vitne noe slikt. Jeg forstår at ikke alle er typen til å rope ut og sette ned foten. Vi er alle forskjellige. Men jeg håper at kanskje ved å belyse dette og disse historiene vil fler tørre. Tørre og si ifra at noe ikke er greit.

Idag har det vært stor forespørsel på snap om jeg kunne legge historiene som ble delt igår, i et blogginnlegg. Så det kan spres videre, til Ola Nordmann som trodde rasisme ikke eksisterte i trygge lille Norge. Jeg takker til alle som bidro og sendte inn igår. Jeg takker til alle som engasjerer seg i dette innlegget. Sammen gjør vi en forskjell.

{“source_sid”:”733EF8FE-D715-472D-9A59-B953248FCBB1_1591178191066″,”subsource”:”done_button”,”uid”:”733EF8FE-D715-472D-9A59-B953248FCBB1_1591178138400″,”source”:”other”,”origin”:”unknown”}
{“source_sid”:”733EF8FE-D715-472D-9A59-B953248FCBB1_1591177997767″,”subsource”:”done_button”,”uid”:”733EF8FE-D715-472D-9A59-B953248FCBB1_1591177958694″,”source”:”other”,”origin”:”unknown”}

  • @saraaemiliee

BLACK LIVES MATTER

 

Idag skal jeg legge meg helt flat og innrømme at jeg ikke har tatt meg tid. Jeg skal innrømme at jeg har vært en av de som har vært i min egen boble, i full fart med meg og mitt. Jeg er vanligvis en av dem som alltid leser nyheter, fordi jeg liker å holde meg oppdatert. Jeg hadde fått med meg hva som foregår i USA, men kun sånn svakt i bakgrunn. Men jeg hadde ikke sett noe video, jeg hadde ikke lest meg opp. Jeg var en av de som i formiddag, fortsatt ikke kunne hele historien. Men ikke fordi jeg ikke bryr meg. 

I ettermiddag satt jeg meg ned og begynte å lese. Tårene triller, og jeg sitter i dette øyeblikk så ekstremt påvirket. Dagens jobb og innlegg er utsatt. Jeg er noen dager for sent ute, men jeg ville likevel både innrømme at jeg var det – og fortelle at det aldri er for sent å ta ansvar rundt det som skjer. Det virker så uvirkelig at slike ting skjer. Hvordan kan slike ting fortsatt skje? Det grusomme drapet på George Floyd av politi er en av mange hendelser opp igjennom.Jeg blir så tom og frustrert. Jeg har hengt meg på #blackouttuesday på Instagram men føler et ansvar på å ville gjøre mer. Jeg når ut til mange og tenkte derfor å dele med dere hva vi kan gjøre, utenom å dele et svart bilde.

  • Amnesty Norge har en underskriftskampanje du kan signere HER som omhandler at den ansvarlige for dødsfallet på George Floyd må bli stilt til ansvar. Det tar under 1 minutt!
  • På fredag holdes det en fredfull demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden mellom 16-18. Har du mulighet, still opp og gi støtte.
  • Informasjon. Les deg opp. Jeg har allerede sittet et par timer og lest, lært og blitt klokere på problematikken. Rasisme skjer overalt, også i Norge. Sjekk bla ut kontoer som @blklivesmatter og @colorofchange
  • Bruk tid på å lære barna gode verdier rundt at vi har ulik hudfarge. Lær dem at vi alle er like på innsiden.
  • Påvirk. Du trenger ikke være en influenser for å gjøre en forskjell. Snakk høyt ved middagsbordet, i familieselskaper, på vennekveld. Har du kunnskap, har du argumenter. Overbevisende argumenter som kan endre synet til en annen og gjøre en forskjell.

La oss stå sammen.

HELT UPERFEKT

Så var tiden her igjen. Det norske folk får endelig smaken på sommeren igjen etter en lang vinter. Vi har siden september pakket oss inn i plagg på plagg, kosedresser og ull. Men nå er det bikinisettet og shortsen som skal fram. Det tar ikke mange timene før sosiale medier kryr av årets første sommerminner. Kanskje forbildet ditt står der i sin beste vinkel? Vi ser bilder med fokus på kropp, masse kropp. Både fra private og fra kleskjeder. Cubus, Bikbok ++ reposter alle bikinibilder på Instagram av veltrente flotte damer. Mens du selv står der foran speilet og tar på fjorårets bikini. Det knyter seg i magen. Du er ikke veltrent. Du ser ikke ut som noe reklameplakat. Du er definitivt ikke en av de som kunne postet et bikinibilde. Tvert imot, du er typen som helst vil unngå vise deg selv blant nær familie.

Men vet du hva? Du er ikke alene. Og jeg skal love deg, at selv hun som nettopp la ut bilde av seg selv og så ut som en reklameplakat, har sine ting hun føler seg usikker på. Hun har sine ting hun skjulte. Et stillbilde, er nettopp det. Kun et sekund, som regel tatt fra beste vinkel. Men det handler egentlig ikke om hvordan andre ser ut, det handler om hvordan du føler du ser ut. Hva så om du har litt ekstra fett? Litt løshud, strekkmerker, åreknuter, om du er blek? Hva så om du ikke ser ut som en reklameplakat? Ytterst få gjør jo egentlig det. Ikke de på reklameplakaten engang. Og hvem bestemte egentlig at det var slik man skulle se ut for å være pen og akseptert? Hva er definisjonen av vakker?

Alle burde jo være akseptert. Du er like fin som reklameplakaten. Mangfold er fint. Det er fint å være seg selv, som man er. Du har to bein og stå på. Du kan smile. Så gjør heller det da, for det er defintivt DET de rundt deg syntes at gjør deg fin. Et smil, en hyggelig kommentar. En klem. Det er jo lov å føle seg usikker, og det er lov å føle seg dritt. Men så er livet alt for kort da, til å begrense seg selv i hverdagen pga noe så urelevant som utseende. Ta tilbake makten. Ta tilbake livet ditt, og dra på deg den bikinien med stolthet. For din kropp, den løfter deg hver eneste dag. Dere skal være et team. Og du er fin, uansett hvilken form størrelse og farge du har. Så må du huske på oppi alt, at det er lett for mange å skjule sine usikkerheter på sosiale medier. Mye lettere enn å vise de.

Del gjerne hvis du er enig. Klem <3