SARAAEMILIEE #BAKFASADEN

Enkelte mennesker bare fanger oppmerksomheten din. Setter skikkelig spor, markerer seg i livet ditt uten at de prøvde. Du vet når du møter noen for første gang, og etter få sekunder blir skikkelig fascinert? Du bare står å tar inn hvert ord, mens du tenker inni deg “hvem er dette fantastiske vesenet? Jeg må vite mer”. Connie Lilleengen er en slik person. Hun møtte jeg som 17 åring, gjennom en felles bekjent. Hun hadde en hjemmefest jeg dro på, og jeg husker jeg ble sittende hele kvelden å beundre kvinnfolket. Livshistorien hennes fortjener en egen bok, og væremåten fortjener en pris.

Etter en samtale vi hadde sammen forrige uke, spurte jeg om hun ønsket å gjesteblogge her inne. Connie kan ikke få barn. Og hun kjemper en kamp som fortjener et lys. En kamp veldig mange kjemper, men få respekterer eller forstår. “Når skal du bli mamma da? Når er det din tur? Du vet mennesker uten barn ikke veldig egoistiske?” kommentarene hører jeg hele tiden, blant de jeg vet kanskje er midt i en prøving over fler år, eller de som ikke kan få av medisinske grunner. Eller de som bare har bestemt seg for at foreldrerollen ikke er for dem. Jeg håper dere vil ta dere tid til å lese Connie sine ord. Fordi de er så forbanna viktige og beskriver hvordan vi som kvinner kan støtte hverandre. Bidra til en bedre hverdag for nettopp denne situasjonen. Som venninner, kvinner og mødre til kommende ektemenn.

Tenk tilbake på første gangen du fikk beskjed om at du skulle bli mor. Du har mest sannsynlig mistenkt det en stund allerede, skapt deg tanker om hvordan dette skal bli– ut ifra egne erfaringer eller andres. Det er en lang vei å gå– som oppleves både fysisk og psykisk. Tanker om første skritt, første skoledag, første barnekjæresten, første ungdomskjæresten, konfirmasjonen, utdannelse, giftemål og en dag, om verden vil, egne barn. 

Har du noensinne sett på din sønn og tenkt over hvordan han vil bli som en ektemann? Som far? Fantaserer du om hvordan din datter en dag vil ta over morsrollen, i sitt eget liv, når hun duller med dukker og leker «hjem»– med selvskrevne roller som mamma og pappa? 

Om du ikke har gjort det enda, vil du en dag– tenke tanken. Det er noe eget ved å se dine øyne i noen andres, enn dine egne. Arven fra din mor, fra deg, til ditt barn, til neste. En selvskreven regel, som ofte medfører stor sorg om den veien blir problematisk. Hva om den blir helt umulig? 

Jeg har vært venninne med Sara i snart ett tiår. Vi møttes, via hennes ekskjæreste, på en fest jeg hadde arrangert. Vi ler ofte over hvordan vi møttes, spesielt siden den beskriver den livsgleden jeg holder fast ved. Jeg løp henne i møte, spent over å møte ei jente jeg hadde hørt så mye om. Hun var kreativ, glad, en blogger og utrolig vakker. Jeg hilste på henne og ønsket henne velkommen til min bursdagsfest. Mens jeg hilste, datt en av mine falske puppeinnlegg på gulvet. Allerede der, var standarden satt. Ærlighet ved første hilsning. Med jevne mellomrom, har hun vært med på min reise. 

Jeg er en ung jente, i en alder av 32. Jeg klarer ikke å skrive kvinne, siden jeg føler jeg er i en evig sirkel av «startfasen» i livet. Mine erfaringer skriker kvinne, men min livssituasjon sier noe annet. Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg har gått igjennom etableringsfasen– og blitt revet vekk fra den. 

Jeg står nå midt i et samlivsbrudd. Mitt tredje, i ei tidslinje som strekker seg fra da jeg var 18 år til i dag. Iløpet av disse årene har jeg tilbakelagt meg et ekteskap på ti år, og to samboerskap som varte i overkant av to år. Hver gang, har de samme problemstillingene blitt brukt mot meg, til tross for alle forsøk på å unngå dem. 

Et samlivsbrudd er traumatisk nok for de partnerne som er involvert. Mine samlivsbrudd er ofte sammensveiset av en følelse av skam, og ikke minst gjentakelse. Min historie som en «defekt kvinne» er komplisert, og jeg skal prøve så godt jeg kan å forklare det til uforstående. For det er akkurat dét dere er. For mange som er forelsket, holder det å tilby det som allerede forventes av deg– mens jeg, prøver desperat å elske hardt nok– for å bli elsket til tross for alt jeg ikke klarer å innfri.

I mitt siste forhold (som nå nylig er avsluttet), var jeg veldig tydelig på at da han innledet et forhold med meg, måtte det være med åpne øyne. Å elske meg, ville bety mangelen på barn. Et liv hvor alle andre møtes i barnebursdager, klasseforestillinger og familiegrillinger, ville være utelukket- om ikke ytterst sjeldent. Barnløse par blir ikke invitert på den måten. Vi vil være det paret som blir påtenkt ved barnefri, den ene gangen. Når alle kompiser snakker om pappalivet, ville du stå der utenforstående. Jeg skrek til han: – om du velger meg, vil du aldri oppleve far-og-sønn-øyeblikk. Sørg for at du elsker meg hardt nok til å akseptere det. jeg er villig til å ofre alt jeg klarer for deg, men jeg ofrer ikke livet mitt. Ikke utsett meg for dette her, om du ikke er sikker. Snakk med dine nærmeste. Snakk med dine venner, brødre, familie og ikke minst mamma.

Jeg har blitt hatet, spyttet på, kaldt defekt, gitt en kald skulder. Jeg har mottatt høylytte erklæringer offentlig om at svigermødre skal «sørge for at jeg forsvinner». Jeg har opplevd brødre som synes jeg er pen og snill, men kan anses som et tidsfordriv. Et vandrende eventyr. En kvinne som skal lære menn hvordan det er å starte livet, men som skal ofres når det biologiske ønsket vil komme. En kvinne som alle mine menn får høre at det er greit å ofre. «Jeg veit du elsker henne, men …»  er en setning som hyppig blir brukt. 

Som en jente i min beste alder, blir jeg ofte spurt om hvorfor jeg er barnløs. Særlig når jeg er i tilsynelatende stabile forhold. I min situasjon er den begrunnelsen ganske komplisert, fordi den består av tre deler. Jeg skulle inderlig ønske at jeg kunne gi en fast grunn– som var sosialt akseptabel for alle. Jeg har prøvd meg fram, brent meg, funnet løsninger– og til tider tilpasset den til hvem som er «publikumet mitt» den kvelden. Alle mine svar– provoserer kvinner i alle aldre. 

Jeg har forklart at jeg ikke ønsker barn. Dette var noe jeg testet ut, for å unngå å gå inn i en hel samtale om min medisinske historie. Dette svaret blir ofte møtt med mistenkeliggjøring, vantro og direkte kommentarer på at jeg ikke veit hva jeg sier. Kommentarer om at jeg vil oppleve ønsket snart, at jeg ikke har møtt den riktige mannen, eller at jeg er senere i utviklingen enn andre mennesker, er ofte svar på denne uttalelsen. Denne setningen provoserer også mange til å kalle meg egoistisk, selvopptatt, at jeg mangler medfølelse og omsorg for andre. Det utrolig presset om «herregud, du kan jo bare adoptere, når du innser hva du har gjort» er ofte en ekstra kommentar etter selve forestillingen. Hvorfor provoserer mitt ønske om å ikke ha barn deg så mye? Jeg har levd med den umuligheten om at jeg ikke kan få barn så lenge, at jeg ikke har klart å skape et barneønske. Det er urovekkende at kvinner tror jeg er deprimert, fordi jeg har akseptert dette og har det godt. Det er visstnok en «fasade», jeg ikke trenger å ha foran dem. De aksepterer meg og min depresjon. Bare vær ærlig for faen. 

Jeg har også forklart at jeg ikke er villig til å satse livet mitt for å oppnå et barn. Jeg har aldri utviklet mensen pga store ubalanser i hormonnivået i kroppen. Denne ubalansen gjør at jeg har en hjernesvulst i hypofysen, som igjen skaper større ubalanse. Denne runddansen i hormonene, gjør at jeg ikke modner egg, ikke har en livmor som egg kan feste seg ved, i tillegg er det store muligheter for misdannelser hos barnet. Ved eventuell hormonell behandling på fertilitetsklinikk, er sjansene mine gode, men det frarådes sterkt. Forskning viser at jeg kan utvikle flere og større svulster ved store hormonelle forandringer. En graviditet kan, i teorien, drepe meg. Allikevel, har denne historien provosert mange. «Hvor stor sjans er det for at du får hjernesvulster?» til: «Når eller om du får hjernesvulster, må du igjennom cellegift da?». En annen slager er: «Det er ikke 100% sikkert at du dør». Min absolutte favoritt er: «Da elsker du ikke mannen din nok, siden du ikke er villig til å i det minste prøve». 

Den siste varianten jeg har testet, er faktisk den som har gitt mest forståelse. Min kroniske sykdom. Denne hormonubalansen skaper mye forandringer i kroppen. Jeg er mye sliten, mye søvnig, mye problemer i forbindelse med energimestring, mye ubalanse i muskler/melkesyre og ikke minst mye usikkerhet med tanke på min egen helse. Jeg veit aldri hvordan kroppen håndterer hverdagen. Hvordan kan jeg bringe et annet liv inn i noe så usikkert? Jeg som har blitt stemplet som et egoistisk menneske, burde ikke tenke tanken på at jeg ikke vil ha et barn som jeg ikke klarer å være best mulig mamma for? Jeg orker ikke tanken på å skape et liv, på statens regning, gi over nesten alt ansvar på mannen, fordi jeg ikke klarer å ta vare på mitt eget barn i perioder. Jeg vil ikke gå inn i et ansvar, jeg er 100 % klar over at jeg ikke klarer å mestre. Å være mamma skal være en magisk gave i en verden man har skaffet stabilitet. De kortene jeg har blitt utdelt, er en hånd man ikke satser på, og jeg nekter å bløffe meg fram til tittelen. 

Jeg vil bare si, jeg har elsket mine menn høyere enn dere aner. Jeg har elsket hver og en av dem, ofte om ikke mer enn hva jeg trodde var fysisk mulig. I svake perioder har jeg vært villig til å ofre mitt liv for å ikke miste alt jeg følte var trygt. I de mørkeste stunder, har jeg akseptert hver eneste svigermor som har hatet meg for alle andre grunner enn de jeg ikke kan noe fysisk for. Jeg gleder meg til den dagen jeg blir hatet for den jeg er, og ikke hva som har skjedd meg. Deres sønner forelsket seg i meg, til tross for alle mine advarsler, alle mine ønsker om at de skulle velge noen andre, at jeg ville ta ifra dem alt livet har å tilby, at jeg ikke var verdt problematikken. Jeg ser min verdi som enkeltmenneske, jeg elsker hva jeg står for. Likevel, i forhold til andre – er mitt menneskeverd utslått. 

Overraskende nok, har det ingenting med mine menn å gjøre. Alle tre har følt enorm skam over å ha ombestemt seg i barneønsket, alle tre har sørget kraftig over tapet av meg og vår kjærlighet. Alle tre har følt bitterhet over at de ikke har klart å være mindre egoistiske i sine valg. Alle tre klarte å bruke de samme ordene på å beskrive hva de har gjennomgått: «Jeg var så utrolig forelsket i deg … at jeg klarte ikke å se lengre frem i tid. Jeg skammer meg.» 

Mitt sinne ligger ikke hos dem jeg har elsket, mitt sinne ligger hos svigermødre som har fryst meg ut, snakket stygt om meg til sine sønner, nektet å ha samtaler om deres sorg rundt situasjonen, nysgjerrige kollegaer som har spurt og gravd, venninner som skal ta opp temaet på enhver fest «på hvor mye de ofrer på mine vegne, og skjønner ikke at de gidder». Kvinner som har tilbudt seg å være mer for dem. Kamerater som roser dem for at jeg er en «fin knulledukke» til de finner seg noe mer permanent. Snapfølgere som «skjønner at jeg er lei meg, men hva annet kan jeg forvente, når jeg stjeler en mann i hans beste barneår». 

Ingen av dere vil noensinne innrømme oppførselen deres. Fordi det var ikke sånn ment. 

Kjære mammaer, kvinner og jenter. Jeg forstår at du tenker tilbake på første gangen du skulle bli mor. Jeg forstår alt du har drømt om. Jeg forstår sorgen og sjokket over alt jeg kan ta ifra dere. Dere har min dypeste medfølelse, allerede før jeg kommer inn døra di første gangen. Første gangen deres sønn fortalte at de elsket meg, brast jeg i gråt. Ikke av glede – men av sorg over hva du må gå igjennom, bare ved min ankomst i ditt liv. Jeg sitter her med en skam over alle tårene jeg har delt over kvinner som har fått meg til å føle meg mindreverdig, alle kvinner som har fått meg til å føle meg defekt, alle håndsutrekninger jeg har tatt for å bli akseptert. Alle unnskyldningene jeg har måtte gi når du ser din sønn i 200-meters avstand av et barn. 

Jeg beklager dypt over at de har elsket meg. Det var virkelig ikke meningen. Men jeg nekter å føle på skammen lenger. 

Jeg skriver meg ut av den.  Connie Lilleengen.

For 2 år siden idag kom Emma til verden. Jeg forstår virkelig ikke helt hvor tiden har blitt av, men tenkte det derfor idag passet seg å dele fødselshistorien hennes. Nå har det seg slik at selve fødselen varte 1 time fra start til slutt så her blir det litt forhistorie for å ikke være ferdig på 2 setninger. Mine fødsler har vært helt fantastiske, og for de gravide som vil lese – dette er ingen skrekkhistorie.

Liam kom i uke 38+0 så når jeg bikket 38+1 med Emma følte jeg meg allerede på overtid. Jeg var ekstremt lei, og svangerskapet hadde vært utrolig tøft. Store bekkenplager, ekstrem svangerskapskvalme, innlagt på sykehus 2 omganger for intravenøs og lite kos. Jeg hadde nok en liten forventning på at hun også ville komme like tidlig, når jeg som førstegangsfødende ikke gikk til termin. Dagene var lange med ekstremt mange falske rier. Jeg kunne sitte med telefonen og teller i appen. 10 minutters mellomrom, 1 minutt lengde i 3-4 timer. Men det tok seg aldri opp.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Søndag 10.juni uke 38+2 var riene såpass tette og vonde at vi reiste inn til Ahus etter mange timer hjemme med smerter. Jeg fikk føderom og sjekk. 3 cm åpning og jevne rier som ble registrert, baby hadde det fint og vi fikk beskjed om å tusle litt rundt i gangene for å få fortgang. Etter et par timer var det klart for ny sjekk men ingenting hadde skjedd. Riene var ikke effektive, men det sjokkerte meg ikke for jeg syntes heller ikke de var vonde nok. Som flergangsfødene kan man jo i teorien gå 2-3 cm i mange uker. Jeg reiste hjem i håp om at noe ville ta seg opp, men neida.

Torsdag 14 juni kl 12 på formiddagen var det tid for ny jordmor sjekk. Jeg fortalte henne om søndagen og at alle kvelder i mellom hadde bestått av kynnere/falske rier. Men ingen effektive, det ble aldri VONDT VONDT. Utrolig irriterende. Hun forklarte at det likevel kan sjekke åpning for å se, mulig strippe/tøye meg litt. Jeg ble sååå glad og fikk endelig litt håp tilbake på at noe skulle skje. “Ehm, er du sikker på at dem fikk sjekket åpning?” sa jordmor sjokkert. “Ja, jeg var 3 cm”. Hun så forundret opp på meg og forklarte at her var det så lite modent og lukket, at det ikke var mulighet for å sjekke åpningen engang. Det gikk ikke Ann å strippe/tøye heller, hun hadde ikke sjans nå dit. HADDE JEG VIRKELIG MODNET FEIL VEI?

For første gang på et par uker dro jeg hjem med følelsen av at ingenting kom til å skje. Det var så lite modent, så lite klart. Jeg belaget meg på overtid og innså at denne frøkna hadde god tid. Trodde jeg, da.

Hele dagen gikk bekymringsfritt og jeg sendte Robin ut på kino. Jeg gikk å la meg rundt 23 på kvelden, og Robin kom hjem med midnatt. Jeg nevnte at han bare kunne dra på jobb i morgen(fredag) for her var det ingen tegn. Vi sovnet.

Natt til fredag 15 juni 01:43 etter god søvn våknet jeg med et BRAK. Som et lyn som slo ned i meg og strammet alt av muskler. En voldsom rie. Jeg sto opp og gikk ned trappen for å gå på badet. Innen jeg satt meg ned hadde enda en Rie tatt tak. Det gikk fra god søvn til NÅ SKAL JEG FØDE på under ett minutt. Jeg prøvde å ringe Robin fra underetasjen, men han hadde så klart på lydløs. Hvorfor skulle han ha på lyd, jeg lå jo egentlig ved sidenav han. Trappa har aldri føltes lengre, jeg kunne ikke rope da Liam lå å sov.

Jeg vekte han og sa vi måtte reise inn igjen. Jeg gikk ned og inn på badet igjen mens riene kom tett gang på gang. Jeg husker jeg kastet opp av smertene og syntes det var vanskelig å komme meg til bilen. Heldigvis bor stemoren til Robin 5 hus bortenfor oss og var her på 5 minutter så vi fikk reist.

Klokken 02:04 (21 minutter etter jeg våknet) satt vi i bilen på vei mot Ahus. Vanligvis tar det 35 minutter dit. Heldigvis kjørte Robin raskere i dette tilfelle. Bilturen er litt sånn svakt minne. Jeg husker at Robin på et tidspunkt sa “Husk og pust nå jenta mi” og jeg slang tilbake “Men jeg vil for faen ikke puste jeg vil si AU”. haha! Vi parkerte på Ahus sitt akuttmottak 02:23 (50 minutter etter jeg våknet). Jeg klarte ikke gå selv, så Robin måtte løpe å hente en rullator jeg kunne støtte meg på mens vi gikk. Når vi kom til heisen sto vakten der og ba oss gå rundt, vi fikk ikke lov å bruke direkteheisen opp til føden. Dere kan TRO jeg ropte at han skulle passe seg? Vi kjørte heisen opp, og jeg husker fokuset var på at jeg bare måtte trå over dørterskelen til avdelingen. Jeg måtte bare være PÅ FØDEN, så ordnet alt seg.

En jordmor kom i gangen, og det var det jeg trengte å se. Jeg kjente egentlig at noe var på vei ut, og midt i korridoren til Ahus sank jeg sammen for å legge meg ned på gulvet for fødsel. “Nå kommer hun” sa jeg. Men de tok tak i hver sin arm og fikk meg likevel til en fødeseng. De rakk dra av meg trusen og skulle til å kjenne på åpning. Da gikk vannet med et smell, 10 cm full åpning og første pressrie begynte 2 sekunder etter. To pressrier, og Emma var ute. 11 minutter etter at vi hadde parkert bilen.

På 11 minutter klarte jeg altså å komme oss fra bilen, opp til føden, inn på rommet, og få en baby på brystet. Kan dere forestille dere adrenalinet? 02:33 lå hun oppå på meg, helt perfekt. Ingen komplikasjoner, ingen revning, ingen stor blødning, alt gikk feilfritt.

Jordmor så på meg. “Gratulerer som mamma. Men hva heter du egentlig og har du noen papirer?” Vi lo godt hele gjengen. Det lange fødebrevet mitt, og alle forberedelser, mat i fødebag og planleggingen var bare å legge bort. Vi presenterte oss, og morkaken ble dratt ut, sprøyte i låret ble satt for å stoppe blødning og vi kunne nyte babytiden.

Når jeg ser tilbake på fødselen ser jeg bare positive minner. Det er helt ekstremt intensivt å skulle gå fra 3-10 cm OG presse ut en baby på en time. Men jeg kunne gjort det igjen og igjen og jeg savner å føde. Jeg vet det er mange som ikke sitter med den følelsen, og har en helt annen opplevelse, så jeg føler meg utrolig takknemlig og glad for at alt gikk så fint. Morkaken min var faktisk ikke ute engang før jeg så på Robin og sa “Kan vi plis få en til?”. Det sier sitt!

Hvor lenge var du i aktiv fødsel?

Ny søndag og nye spørsmål! Takk til alle som sender inn, jeg elsker at vi kan oppklare i ting og lære kjenne bedre hver uke slik som dette. Denne helgen har flydd avgårde i nydelig vær og skikkelig sommerfølelse. Jeg håper dere har kost dere like mye som meg <3

Hvordan fordeler dere økonomien?

Vi har ikke felles økonomi, da jeg har tjent under halvparten av Robin de førte 8 årene vi bodde sammen og hadde et stort behov for å føle at jeg IKKE levde på han. Vi har delt alle faste betalinger 50/50 utenom at Robin har stått 100% for bil utgifter. Og har en felles konto vi setter inn på hver mnd som betaler alt, det vi har til overs etter det har ikke den andre noe med. Jeg hadde aldri klart felles økonomi, jeg vil bruke mine penger uten å føle at jeg må ta hensyn, eller føle at jeg bruker pengene han jobber for. Jeg har et så kontroll behov på økonomi, og er den som har ansvar på alle regninger og kostnader her.

Får du mange spørsmål du ikke ønsker å svare på?

Usanne rykter, personlig informasjon (spesielt på barna) og ting som gjentar seg er de jeg unngår hovedsakelig. Ellers så er jeg åpen og syntes mange spørsmål, selv de krasse er ålreite å svare på så jeg kan forklare dypere. Ofte er det misforståelser.

Hva tenker Robin om at “abort ikke er et alternativ hvis du blir gravid”?

Han tenker at han kommer til å fortsette å bruke kondom selvom jeg har begynt på p-ring. Enkelt og greit, haha. Og at han vil ta strengen, helst igår. Men han har lovt å drøye en stund til etter mitt ønske.

Hvordan ble terassen etter dere valgte å olje istedenfor å beise? 

Jeg syntes det er litt tidlig å gi noe vurdering, vi får se gjennom sommeren. Men det ble veldig pent, det var enkelt å påføre og jeg blir glad av tanken på at det ikke kommer til å flasse bort. Lett at jeg drar over med olje årlig enn å drive skrape. Vi brukte helt blank treolje for terrasse da vi ville beholde det Orginale trepreget.

Siden lønnen er så god, burde du ikke investere i noe, hus, fond ol?

Nå har lønnen blitt god først i 2020, det er bare snakk om mnd. Så langt har jeg brukt overskudd på vaskerom ol, så får vi se om det holder seg stabilt nok til at det er verdt å tenke over slikt. Jeg syntes økonomi er ekstremt gøy, og kan sitte på kvelden å kose meg med budsjett, regne på sparing, bsu, renter osv så jeg tror fond og aksjer er en ting jeg ønsker å lære mer om framover.

Hvordan sjonglerer du tid til jobb med familie nå som du har blitt kjent?

Jeg tok et veldig tøft valg denne uken, og det var å ikke åpne alle snap meldinger. Kun åpne litt her og der når jeg får tid. Jeg syntes det er dritt, fordi jeg elsker å ha samtaler med dere. Men det er et godt eksempel på hvordan familielivet kan bli påvirket. SÅ mange timer jeg brukte hver eneste kveld på å åpne snaps, så satt Robin foten ned og det skjønner jeg kjempe godt. Det er det beste med denne jobben, du kan jobbe fra sykesenga. Men også den værste, fordi det er vanskelig å finne balansen i blant når du kan jobbe hvor som helst. Jeg har vært flink til å legge den bort rundt barna, men ikke rundt Robin.

Hvor ser du deg selv om 5 år?

Det var utrolig vanskelig å svare på faktisk. Jeg kjenner at jeg tar en dag av gangen og tar ikke noe forgitt. Jeg kan ha en usikker framtid mtp ME, men tar jo utgangspunkt i at det holder seg som nå. Jeg tror vi fortsatt bor på samme sted, Og jeg håper at jeg fortsatt jobber med det jeg gjør nå, bare i enda større grad og større utvikling. Og 3 barn, hehehe

Har du vurdert eller fått spørsmål om å bli med på bloggerne?

Nei, men jeg legger ikke skjul på at jeg virkelig kunne tenkt meg det og har vært litt i dialog med de fordi jeg selv har tatt kontakt. Jeg gjør jo dette fordi jeg har lyst til å spre viktige budskap, og noe slikt hadde gjort at jeg hadde nådd mye bedre ut. Vi får se i framtiden <3

Hva er dine tanker rundt å bruke barna til reklame og tjene penger på det?

Jeg tenker at det er noe jeg allerede fokuserer mindre og mindre på, og kommer til å fortsette å jobbe meg bort fra. Jeg har de siste mnd sagt ifra til fler samarbeidspartnere at jeg ikke ønsker å ta de med på samarbeidet og at jeg kan vise uten å måtte vise dem. Samtidig er det naturlig at det er med iblant, og at jeg også fremmer barneprodukter da mine følgere hovedsakelig består av mødre som ønsker tips på barneprodukter. Alt med måte, men jeg skal innrømme at jeg bevisst velger bort mer og mer av dette fordi jeg kjenner på ubehaget rundt det. Hvert bilde vurderes nøye, og jeg kunne feks aldri hatt en konto som kun besto av barna.

Tjener du noe på denne bloggen?

Jeg har ikke hatt noe betalte samarbeid på bloggen nei. Jeg regner ikke med at bloggen vil være noe stor inntekt, men det er jo klart at alt henger sammen. Blogg, snap, tik tok, YouTube og Instagram – sammen gjør de at jeg tjener penger og genererer nye, hvor samarbeidet ligger er hipp som happ.

Hvordan fikk du følgere i starten på instagram?

Jeg brukte veldig mye tid på å kommentere rundt hos andre, vise min profil på alle sine kommentarfelt. Også passet jeg på at hvis de da først trykket inn på navnet mitt, så var freden verdt å følge. At jeg hadde en profil med rød tråd og variasjon på bilder. Jeg har alltid vært utrolig kritisk til at jeg feks deler kun et bilde fra en shot, ikke 3-4 nesten-like bilder. Det tror jeg har hjulpet.

Hvorfor tar du ikke bare ut silikonet nå? Siden du absolutt skal fremme naturlig kropp osv, og sier de ikke skal byttes med nye. Hadde du stått for det ville du booket en operasjon for fjerning av de.

Fordi jeg har en 2 og 5 åring hos meg, og ta hensyn til. Å fjerne silikon er 6 uker uten løfting, du må ta like mye hensyn som når du tar inn protesen. Kroppen skal også gjennom en stor påkjenning i narkose, og det koster en del. Så alt til sin tid, jeg gleder meg men har ingen plager og stresser derfor heller ikke. Når barna blir eldre, er planen.

Er du ikke redd for å legge på deg like mye hvis du skulle blitt gravid med nr 3?

Ikke i det hele tatt, det er verdt hver eneste kilo. Hvis kroppen min trenger å gå opp 45 kilo for å lage et barn, så gjør den det. Så lenge jeg spiser sunt og rører på meg, så er det utenfor min kontroll.

Hvorfor har du at man må tagge 4 venner på giveaway? Det er sykt sårt, ikke alle som har det.

Jeg forstår at det er sårt. Men jeg er en av de få(var kanskje, føler fler har hengt seg på nå) som virkelig kjempet for at det skulle bli slutt på spam-giveaways. Dere vet, de “tag så mange venner du vil, en venn er ett lodd”. Da vant ALLTID, de som kunne tagge 100-200 stykker. Vinnersjansene ble så urettferdige, den “populære” vant hver gang. Samtidig så må samarbeidspartner få nok ut av en giveaway, så “tag en venn” er ofte for lite for at det skal nå ut. Tag 4, men Max en kommentar er derfor en fin mellomting. Og psst, det må ikke være bestevenner. Familie er også venner. Bekjente er innenfor. Ikke overtekt <3 EDIT: Det var på ingen måte meningen å tråkke på et sårt tema her. Jeg tar til meg kritikken og tenker det er fint å skrive “tag 4 personer” og unngå ordet venner til senere tid. Jeg skal også jobbe med å få ned antallet. Dette er en debatt som er langt større enn en giveaway, som omhandler at mange føler seg alene. Det hele ble dratt veldig ut av sammenheng, jeg ville bare enkelt få fram at du kan bli med på giveaway uavhengig av den problematikken som vi kan debattere i en annen sammenheng senere.

DEl 1 om tiden der jeg ble syk kan leses HER. Denne delen vil omhandle når jeg ble stabilt syk. Del 3 vil bestå av perioden med bedring.

10.klasse ungdomsskole var jeg fritatt for karakterer. Det viktigste var å møte opp de dagene jeg orket, delta på det sosiale jeg klarte. Jeg kunne møte opp på skolen og se frisk ut, så kunne jeg dra hjem og måtte få hjelp til å kle av meg. Det er både det positive og det negative med denne sykdommen.

Jeg kom inn på særskilt grunnlag på VGS medier & kommunikasjon. 1VGS var alle fag ink, uten hell. 2VGS var 50% av fagene på planen, uten hell. 3VGS sto kun medier og kommunikasjons fagene som mål men jeg endte i 90% fravær tilslutt. De få gangene jeg var på skolen, ble jeg dratt i alle retninger av lærere som desperat prøvde å sette karakter. De prøvde å tilby løsninger for at jeg ikke skulle falle ut, men det gikk ikke. Halvveis inn i siste året på vgs, sluttet jeg på skolen. Jeg rakk akkurat å trykke mitt eget russekort, som aldri forlot esken sin. Kort oppsummert var vgs ekstremt tøff tid for meg. En tid jeg prøvde på mitt hardeste å fungere og presset kroppen hardt hver dag. En tid med mange timer på et mørkt rom og en stor følelse av å misslykkes. Formen hadde aldri vært verre.

Fra sengekanten så jeg livet jeg burde levd men ikke fikk til. Venner som opplevde russetid og Tryvann. Hodet mitt ønsket så sterkt, men kroppen nektet. Det var vondt å miste tenårene, men likevel var det å slutte på skolen den beste avgjørelsen jeg noengang skulle ta.

For jeg sluttet å pushe kroppen min. Jeg sluttet å overse smerter, jeg sluttet å dytte i meg smertestillende for å orke reise meg opp. Jeg innså at “flink pike” måtte legges bort, og at helsen kom først. Jeg lærte meg å forstå grensene mine. Jeg lærte meg å stoppe FØR jeg kollapset. Jeg begynte å lytte til formen min, og innse at jeg ikke fikk til alt lengre. Jeg aksepterte sykdommen, og bestemte meg for å heller være glad for de tingene jeg orket. Jeg puster tross alt.

ME har ingen kur. Det er ingenting som er påvist at hjelper mot en ME diagnose annet enn hvile. Det gjorde at jeg holdt meg stabil. Stabilt dårlig, men ikke like store svinger fra dag til dag. Jeg klarte å dusje alene igjen, jeg klarte å dra på kino. Isåfall mange av dagene. Jeg kjente et stort behov for at noe skulle skje i livet, der jeg så at venner ble ferdig med eksamen, tok videre utdannelse, flyttet og utviklet seg. Jeg flyttet derfor for meg i selv i egen leilighet 5 minutter unna mine egne foreldre. Jeg var fortsatt avhengig av mye hjelp, så det kunne ikke være langt unna dem. Men langt nok unna til at jeg kjente meg litt selvstendig, og at noe skjedde.

Hverdagslivet fungerte igjen, begrenset. Så lenge jeg passet på å stoppe opp når det trengtes. Det var vanskelig, og jeg skal love dere at det var mange ganger jeg overvurderte meg selv. Men man lærer, etter mange smeller. Langs veien har jeg mistet mange venner. Selv i nyere tid. Det ER ekstremt vanskelig å være venn med en som har ME. Det forstår jeg. Det er vanskelig å forholde seg til mennesker som alltid må avlyse i siste liten fordi formen er ustabil. Det er vanskelig å forstå “Jeg vil, men jeg kan ikke” for mange. Og de som ikke forstår det, er bedre at går sin egen vei. Selvom det er tøft.

Midt oppi alt møtte jeg Robin, min forlovede og far til barna den dag idag. En frisk aktiv 19 åring som aldri hadde hørt om ME diagnosen før. Jeg skjulte det godt i starten før det ble seriøst, og passet på å sove mens han var på jobb. På den tiden fungerte jeg ganske normalt en halv dag av gangen, så når formiddagen kunne gå til å sove gikk ettermiddagen med han ok. Når ting begynte bli seriøst forklarte jeg han så klart så godt jeg kunne hvordan min helse var. Mange spør meg her, mange med ME føler at de er en stor belastning i et forhold. Jeg var åpen mot Robin og forklarte, han så dårlige stunder. Han var ofte den som så jeg måtte stoppe, før jeg selv så det. Han passet på meg, og gjør det enda. Men han sier selv at han på den tiden fortsatt ikke forsto 100% hva han gikk inn i. Men om han angrer? Nei. God helse er aldri noe man kan ta forgitt, om man møtes frisk eller ikke. Livet skjer, og man står sammen i godt og vondt. Sitter du med ME diagnose og føler deg som en belastning, spør deg selv dette: Hvis din friske samboer hadde blitt syk, hadde du reist fra han? Nei, regnet med det.

I 2014 ble jeg utredet på Aker sykehus sin ME avd da NAV krevde fler spesialister som skulle vurdere min helsetilstand. Etter en lang og vond kamp mot NAV (men det er en historie for seg selv) ble jeg ung ufør. Jeg husker det var en god og vond følelse på en gang. Først vond. Jeg? 6`er eleven som skulle få høyt snitt, lang utdanning og bli akkurat hva hun ville? Jeg som sto på, hadde en viljestyrke som ingen andre og så store framtidsplaner. SKULLE JEG BLI UFØR?! Det var helt jævlig, for en mislykket følelse. Samtidig kjente jeg på roen. Roen over at systemet ikke skulle dytte meg mer, dytte meg ut i jobb jeg ble verre av. Den eneste måten jeg klarte å holde sykdommen stabil var å ta alt i eget tempo, dag for dag. Jeg ville så klart ta utdanning og jobbe. Men når man sliter med å forlate sitt eget hus er det vanskelig å finne en sjef som sier “ok, fortell meg en time før vakta de starter om du kommer”.

  I 2015 ble jeg ble jeg gravid, og her endret mye seg…… Fortsettelse følger

Reklame | HUNDERFOSSEN

I år var planen lagt for 2 ukers ferie i Italia på Glamping men det kan vi jo se langt etter. Turen er avbestilt og som alle andre blir det Norges ferie i år. For min del handler ferie om å gjøre noe hyggelig sammen som familie med barna. Etter å ha undersøkt mye falt valget vårt tilslutt på HUNDERFOSSEN EVENTYRPARK i foten av Gudbrandsdalen. Du kan lese mer om de HER.

Nå er jeg så gira og teller ned dager, hunderfossen er jo helt perfekt for barna. De har så mange fine attraksjoner og aktiviteter som passer perfekt. I tillegg så er badeområdet helt nytt i år. Basseng for de minste, supermorsomme vannsprutetårn, gøyal vannsklie med landingsbane i bassenget, stort nytt vannlekområde med 33 nye vannleker, utedusjer, solsenger til gratis utlån, kiosk med slush og mineralvann, og et lekkert spisested med rikholdig meny, rett ved bassengkanten. 

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Vi kombinerer billetten med BARNAS GÅRD som ligger rett ved. Her kan barna få mate dyr, komme tett innpå og kose/lære. Emma er jo helt i ekstase over dyrelyder om dagen og alt handler om bondegård.

Vi kommer til å sove på Hunderfossen Hotell & Resort som bare ligger 400 meter unna parken. De har minigolf, barnekino og aktiviteter tilpasset smittevern. Apropo det, jeg syntes det er veldig fint er at man må booke tid for både middag og frokost, og at maten blir servert til bordet. De har tatt veldig hensyn til situasjonen, noe som gjør at jeg føler meg trygg på å reise dit.

Pga smitte situasjonen er det begrenset med billetter og må man i år forhåndsbestille. De er faktisk allerede utsolgt enkelte deler av sommeren, så mitt tips er å sjekke ut og bestille raskest mulig om dere vurderer samme. De halverer nemlig antall besøkende for å opprettholde en trygg tur. Alt om Hunderfossen og overnatting kan dere finne HER.

Jeg gleder meg masse til Norges ferie og ekstra mye når valget falt på Hunderfossen. De har fokus på Norsk eventyr, troll og tar vare på Norske eventyrtradisjoner så det kunne jo ikke passet bedre. Jeg har ikke vært der siden jeg selv var liten, og kjenner allerede at det vekker opp så mange gode minner. Har du erfaring med Hunderfossen? Kanskje vi sees? 

Solen sto høyt på himmelen, endelig sommer. Lunsjen skal nytes ute, slike dager får man så sjeldent her i Norge – tenkte jeg. Vi satt oss midt i solsteika på Egon og bestilte mat. Smittevern var tatt godt hensyn til, og jeg gledet meg til en time med skravling og kos. Men det ble ikke så veldig kos allikevel.

I det maten ble servert rakk jeg kjenne 30 sekunder på lukten av BLT sandwichen før en ny lukt tok over. En forferdelig lukt. Røyklukten. På bordet ved siden av oss ble lighteren tent og røyken svampet inn.

Ikke bare luktet jeg røyken, jeg smakte den i munn. For meg som ikke røyker kjennes det veldig godt. Måltidet som skulle nytes i solen ble spist med en “tett nese” i håp om å dempe hodepinen. Hos meg utløser røyklukt hodepine og i mange tilfeller migreneanfall. Den corona meteren gjorde dessverre ingen under her. Og hva med babyen andre siden? Eller damen bak som kanskje har astma? Plutselig satt vi fler mennesker rundt å var passiv røykere fordi en fyrte opp den ene etter den andre røyken med kaffen sin.

Virkelig? Er dette ok? Er hele uteområdet på spisesteder forbehold røykere i 2020? Må jeg sitte inne fordi jeg ikke ønsker å spise i røyklukt? Jeg kjenner jeg blir så forbanna provosert, bare av å skrive det. HVORFOR er ikke dette forbudt? Dere vet at passiv røyk skader like mye, om ikke mer? Informasjon tatt fra NHI: Den røyken som kommer direkte ut i rommet, er mer giftig og skadelig enn den røyken som blir filtrert i lungene til røykeren og pustet ut. Ved passiv røyking kan du få i deg like mange helseskadelige stoff som om du hadde røykt selv. 

Det påpekes hele tiden “hva med de som dynker seg i parfyme”? Forstår ikke folk forskjellen på at å tenne en røyk er helseskadelig for absolutt alle rundt? Man kan ikke sammenligne parfyme med røyk, selvom også parfyme er skadelig for mange. Det går ikke kun på lukten, det går på at lungene til en ikke røyker skades helsemessig for gjennomgå fordi en røyker skal kose seg. Barn utsettes for passivrøyking på utesteder hele tiden. Barna spør ikke om å få et nytt bord.

Jeg angrer på at jeg ikke sa ifra. Men etter en rask gjennomlesning på NHO og røykeloven ser jeg at det er tilltatt å røyke på uteservering. Så hvordan nytte ville det egentlig gjort i det store bilde? Hadde jeg bestemt, så hadde det vært total forbud. Men kunne ikke det minste uteservering hatt reserverte bord i et område til røyk? Jeg fatter ikke at utestedet kan la en person  sitte å fyre opp en røyk ved noen som sitter å spiser. For meg er det så logisk folkeskikk. Du utsetter faktisk helsen min.

Jeg er skikkelig lei. Jeg kom hjem og måtte skifte klær. Ja for selv kjolen min fikk røyklukt festet i seg selvom vi satt ute. Og Paracet er inntatt i håp om at hodepinen forsvinner. Så jeg spør dere, kjære lesere. Hva mener dere? Er dette noe man burde jobbet for å gjort noe med? Er dere med meg? I dette tilfelle så gjaldt situasjonen Egon Byporten i Oslo. Jeg aner ikke hvordan andre steder løser dette, er det like ille? Isåfall så kjenner jeg en stor trang på å utgjøre en forskjell….. Dette er kritikk mot utesteder som ikke ønsker å løse dette på en bedre måte.

EDIT: ETTER HJELP FRA DERE, ER JEG I GANG MED EN UNDERSKRIFTSKAMPANJE JEG HÅPER DERE VIL BLI MED PÅ. SKRIV UNDER HER.

Dette vil bli delt inn i 3 deler. Del 1 vil bestå av perioden jeg ble syk. Del 2 vil bestå av perioden jeg ble stabilt syk. Og del 3 vil bestå av perioden med bedring. ME er for meg, det mest sårbare tema jeg kan skrive om å dele. Jeg er ikke frisk den dag idag, men jeg er heller ikke sengeliggende som jeg en gang var. Jeg er først og fremst livredd for at andre med samme diagnose føler jeg går fram feil, eller setter ting i feil lys. Samtidig så vet jeg at så mange “friske” mennesker har gjort opp sin mening, og uansett hva man sier klarer de ikke forstå. Det er enormt mye fordommer ute å går, uansett hvor mye man prøver å forklare. ME er nemlig en utrolig vanskelig sykdom å forstå, og det er mange svar ingen enda har. Men jeg ønsker å dele min historie, og belyse diagnosen da forespørselen har vært helt enorm. Jeg har drøyd og drøyd men idag er jeg klar.

Først og fremst vil jeg bare forklare raskt hva ME er. Hentet fra ME foreningen:

Myalgisk encefalopati er en nevrologisk sykdom med mange symptomer. Hovedkjennetegnene er rask trettbarhet i muskulatur og sentralnervesystem etter minimal fysisk og mental anstrengelse, samt unormal, lang restitusjonstid for gjenvinning av muskelstyrke og intellektuell kapasitet.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

• Oppstår akutt i ca. 80 % av tilfellene
• Utløsende årsak er vanligvis en infeksjon
• ME kan også utløses av vaksiner, miljøgifter, og debutere etter operasjoner og fysiske skader
• Opptrer både epidemisk, enkelttilfeller og i små grupper
• Forekommer i alle etniske grupper og sosiale lag
• Rammer voksne og barn av begge kjønn

ME er altså en fysisk sykdom, nyere forskning viser immunologiske forandringer, inflammasjon og celler som er aktiverte. I lang tid har dette vært en debatt og blitt satt mye spørsmål rundt, men man ser nå tydelig fokus i USA og andre land som satser på ME forskning at de jobber med det fysiske. Det er ikke noe mer feil å ha en psykisk sykdom, men for meg og mange andre som har fått høre “det sitter i hodet ditt” når alt man ønsker er å få ting til, har det vært veldig tøft. Som foreldrerådet sin podcast og ME lege så pent sa “Man ser klar forskjell fra en som sliter psykisk og en ME pasient. Spør du om framtid, vil en depressiv person slite med å se den for seg, mens en ME pasient gjerne har store drømmer og et mål om å ta igjen tapt tid”. Nå som dette er poengtert, går vi tilbake til start. Når ble jeg syk?

Som liten har jeg alltid hatt et dårlig immunforsvar. Min sykdomshistorie begynte som baby, og hele barneskolen besto av mye sykehus. Mye “folkesykdom” som forkjølelse, streptokokker, migreneanfall, lengre restitusjon enn normalt. Jeg var alltid “hun syke”, isåfall så lenge som jeg kan huske selv.

Men den store forskjellen for meg begynte på ungdomsskolen. Tiltross for sykdom her og der var jeg aktiv. Jeg spilte fotball, håndball, danset 3 ganger i uken. Jeg hadde min egen hest, elsket å jogge i skogen og skulle helst delta på alt sosialt. Jeg var en 6`er elev og gråt av å se en 4`er på en prøve. Ingenting under 5 var bra nok. Jeg satt høye krav til meg selv, og hadde klar tankegang på hvordan framtiden skulle bli.

Jeg var hun som tok mye plass. Hun høylytte med mye energi som skulle være overalt. Jeg skulle ta på meg mest mulig ansvar, og fullføre hver eneste ting jeg bestemte meg for å gjøre. Jeg var en evig optimist.

Så falt alt sammen. Det skjedde ikke over natten, men gradevis i løpet av ungdomsskolen. Det startet med å sove på ettermiddagene. Jeg dro på skolen, men herregud så trøtt jeg var etterpå. Kroppen verket, fingrene stivnet. Som 15 åring var det jo verdens undergang. Hva skjer? Jeg gråt over å ikke orke noe. I starten tenkte foreldrene mine det gjaldt mobbing eller andre grunnlag. De typiske ungdomsproblemene. Jeg var evt tross alt ikke første tenåringen som prøvde å “skulke”. Men det tok ikke lang tid før de forsto det var noe som ikke stemte.

På denne tiden ar allerede mine foreldre kjent med diagnosen da fler i familien har den. Jeg visste ikke hva ME var, min oppfattelse var bare at jeg visste om noen i familien som var syke, men ikke hvorfor eller hva de var syke med. Så de så nok tegnene og tenkte tanken lenge før jeg fikk ordene fra legen. De ønsket likevel ikke å påvirke meg eller skremme meg på noe vis, og sa aldri noe om det til meg direkte. Vi startet utredning hos ME spesialist Dr Mette Johnsgaard ved Lillestrøm helseklinikk.

Det var ekstremt tøft. Jeg sluttet å danse. Være aktiv. Jeg fikk ikke deltatt på alle prøver, jeg fikk ikke de gode karakterene. Jeg mistet matlysten, fordi jeg konstant var kvalm og uvel. Jeg tok smertestillende pga smerter i muskler og ledd. Helt utmattet. Jeg dro på et smil de gangene jeg var på skolen, og passet godt på å se frisk ut. Selv min aller beste venninne så meg vel egentlig aldri så dårlig som jeg var på den tiden. Ingen 15/16 åring vil vise seg syk. Det var godt å reise ut med venner og ikke ha syk i pannen, tenke litt på andre ting. Så dro jeg hjem og la meg på et mørkt rom der ingen så meg. Ryktene spredde deg. Jeg skulket, jeg var jo ikke syk. Det var jo ingen som så det. Ingen krykker, ingen bandasje eller sår. Ingenting for øyet å se. Hvordan kunne jeg orke å dra på kino men ikke skolen? Hvordan kunne jeg orke å dra på shopping hvis jeg ikke klarte å ta matteprøven?

Jeg forstår det jo. At andre 15 åringer slet med å forstå. Men den dag idag er jeg så glad for at mamma tok de valgene hun gjorde. Når jeg som tenåring gikk fra å klare alt til omtrent ingenting. Når jeg som tenåring hadde LITT energi en sjelden gang, skulle den da bli brukt opp til å dra meg inn for en matteprøve? Da tror jeg hvem som helst hadde mistet livsgleden sin. Mamma passet på at de få timene jeg hadde til å orke noe, skulle gå til det sosiale. Det skulle gå til noe som gjorde at jeg følte meg bare LITT normal igjen. Om det så var for noen timer.

Vi prøvde alt. Det har seg slik at det ikke finnes noe kur for ME. Men det er likevel mange erfaringer ute å går. Og mange firmaer som tjener penger på mennesker i desperat situasjon. Kosthold, en spesiell type sjokolade. Antibiotika, piller, det å “tappe” på punkter for å stimulere energi. Mestringsteknikker, naturmedisiner. Man blir desperat, både som foreldre der man ser barnet sitt miste hverdagen sin. Og som person selv. Det siste forsøket vi gjorde var det mye omtalte LP-kurset. Over 10.000 kroner betalte foreldrene mine for 48 timer med “ME-KUR” som det så fint ble kalt på den tiden. Hele kurset går ut på å tenke seg frisk. Tenk om noen hadde sagt til en kreftpasient at de skulle tenkt seg friske? Man hører om ME pasienter som har blitt friske av LP. Min oppfatning er at de kanskje har hatt bedring rundt ME, men vært påvirket psykisk. Kropp og hode henger sammen. Selvom ME er en fysisk sykdom så er det klart at mange år med sykdom kan påvirke en psykisk og sette brems. Kanskje har du blitt bedre fysisk men psyken holder deg tilbake. Da kan sikkert LP fungere. Men i mitt tilfelle gjorde LP meg mye mye verre fordi jeg presset kroppen min, jeg lærte å tenke “dette skal jeg få til, jeg må bare pushe meg selv”. Og det er det værste man gjør med ME. Og det er en god grunn til at det jobbes hardt med underskriftskampanjer ++ for å få slutt på det som en godkjent behandling for ME.

10.klasse ungdomsskole var jeg fritatt for karakterer. Det viktigste var å møte opp de dagene jeg orket, delta på det sosiale jeg klarte. Jeg kunne møte opp på skolen og se frisk ut, så kunne jeg dra hjem og måtte få hjelp til å kle av meg. Det er både det positive og det negative med denne sykdommen.

Fortsettelse følger……

God søndag fine. Her har det vært men langsom helg helt ærlig. Jeg husker hvordan jeg elsket regnfulle helger før barn kom i livet. Det var liksom den beste unnskyldingen til å legge seg under pleddet på sofaen å bestille take away. De siste årene har regnfulle helger gått til aktiviteter som lekeland, kino, bondegård besøk, trampoline land +++ noe jeg for all del trives bedre med enn sofa og serie. Men nå med Corona er jo det begrenset, og selvom vi koser oss hjemme kjenner man litt på de langsomme dagene. Regner med at jeg ikke er den eneste? Men over til poenget. Søndag betyr spørsmålsrunde her på bloggen, so here we go.

Hvis du blir gravid med p-ring, blir det abort da?

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Jeg har begynt på p-ring pga smerter under mens og eggløsning og ikke pga prevensjon. Robin er veldig bestemt på at han ikke ønsker et 3 barn og kommer derfor til å bruke kondom i tillegg fordi han ønsker å være sikker. Sannsynligheten er liten, med andre ord. Men om situasjonen hadde oppstått hadde en abort vært helt uaktuell.

Hvorfor skal du gifte deg humanistisk? Du var jo leder på kristenleir i mange år?

Jeg konfirmerte meg borgelig, og har ikke vokst opp i noe kristen tro. Jeg deltok på kristen leir og hadde en periode i livet der jeg satt mye spørsmål rundt Gud. Men i voksen alder anser jeg meg som ateist. Jeg er likevel utrolig glad for å ha lært mye fra kristendommen jeg har tatt med meg videre i livet. Utrolig takknemlig for å ha opplevd leir.

Hvordan ble du så kjent i utlandet?

Mange av bildene mine på instagram gikk viralt i 2018 og jeg ble delt av ulike Hollywood kjendiser osv. Utrolig gøy! Som tidligere sagt har både Daily mail og the Guardian intervjuet meg, og mye av mitt innhold gikk internationalt. Nå kjenner jeg likevel på at jeg trives bedre med norsk og tenker mye over om jeg burde gå over til 100% norsk også på Instagram. Veldig vanskelig!

Har dere hushjelp?

Haha, dette er 3 runden dette blir spurt om så nå må jeg jo bare ta det med. Vi har ikke hushjelp, og så rotete som det stadig er her forstår jeg ikke helt hvor det kommer fra. Hvor ofte jeg vasker varierer men robotstøvsugeren går daglig.

Hvorfor drøyer du sånn å skrive om ME?

Rett og slett fordi det er et sårt tema MANGE har ekstremt mange meninger om. Jeg kan stå i mye kritikk, men mitt svake punkt er definitivt all dømmingen rundt denne diagnosen. Jeg har lovt dere et utfyllende innlegg, og jeg svarer derfor ikke på noen av ME spørsmålene som kom inn. Alt skal bli svart på snart. Jeg bare må sette av nok tid, det er såpass mye at det vil bli delt inn i ulike deler og de burde jo komme ganske tett.

Hvorfor har du silikon?

Jeg tok silikon før jeg ble mor, av grunner som var utseende basert. Den dag idag angrer jeg og syntes det er synd jeg ikke klarte å akseptere kroppen min som den var. Jeg liker ikke tanken på å ha et fremmed legme i kroppen og den dagen protesene må byttes, kommer de heller til å bli fjernet. Uten å plassere inn nye.

Har du søsken?

Ja, jeg er dritten i midten haha! Storesøster flink som er 3 år eldre enn meg, og lillebror søt som er 7 år yngre. Vi har et veldig godt forhold alle sammen, egentlig hele familien min.

Skal du farge håret mørkt? Skal du klippe deg kort?

Jeg vil egentlig bare ha min naturlige hårfarge. Nå har jeg striper, men bunn er min hårfarge. Jeg har ikke lyst til å stripe det noe ny runde, og håper det kan vokse seg til med tid så jeg kun kan ha min egen. Utrolig digg å slippe å tenke på ettervekst. Så får vi se når de grå hårene kommer haha. Kort har jeg utrolig lyst på, men jeg har mye krøller og jo kortere hår jeg har jo mer brusete er de. Lenger hår = tyngde. Så det har jeg gått bort ifra.

Hvordan føler Robin det når du gråter over baby nr 3 på sosiale medier?

Vi har jo snakket masse om dette og kommuniserer godt. Så han vet hva jeg føler. Han syntes det er helt ok at jeg deler min sorg så lenge jeg ikke setter han i dårlig lys. Jeg mener jo oppriktig at hans valg er riktig, og hans mening skal respekteres. Selvom det er kjipt så er det viktig å være to om en slik avgjørelse.

Hva er det dere har på vinduene og hjelper det mot varme?

Det heter screens og vi valgte å få det pga varme ja. De er på utsiden og reduserer varmen enormt. Stuen var kokvarm om sommeren før vi investerte i det. Det koster litt men har virkelig vært verdt det. På soverommene hjelper de også mye, men siden det er i 2 etasje kommer også mye av varmen fra taket og vi har derfor i tillegg aircondition. Til alle som spør om det, så slenger vi bare ut det røret gjennom vinduet som står på gløtt og det får rommet ned til de gradene vi ønsker på 123.

Hva tjener du i mnd som influenser?

Jeg tenkte at jeg for en gang skyld skulle svare på det. Så langt har jeg tjent gjennomsnittlig 100.000 brutto i mnd på min jobb etter at alle avgifter er trekt ifra. Det skal sies at jeg jobber langt mer enn en normal arbeidsuke på 37,5 timer og at hver mnd varierer veldig.

Hvorfor never du ikke antall kilo og resultatet på vekten i 30 dagers Challenge?

Fordi jeg syntes ikke tallene skal ha noe betydning på hva jeg ønsker å framme når det kommer til helse lengre. Det er så utrolig individuelt og for meg handler det ikke om vekt, men hvordan kroppen kjennes og hvordan helsen bedres på å ha et sunt kosthold.

Fikk du mye hets når du tok opp tema rasisme?

Ikke mye, men noe. Jeg syntes likevel det er viktig tema å ta opp, og engasjere seg i. Uavhengig om jeg er etnisk norsk eller ikke. Det at noen sier seg uenig ser jeg på som en positiv ting, vi kan ikke alle tenke likt. Uansett så er debatt viktig og resulterer i at det blir gode samtaler rundt emne. Når jeg velger å ta opp en debatt, så ønsker jeg å stå i andre sine meninger og høre andre sine argumenter. Jeg står ikke på bakbeina og tenker at kun det jeg mener er det som er riktig. Mange gode innspill blir delt, og jeg selv kan være med på å utvikle meg. Jeg trives med å bli utfordret på hva jeg mener, og syntes derfor at fler burde stå opp for sine synspunkter så vi kan fortsette å lære av hverandre.

Hva skulle du jobbet med om du ikke var influenser? Og ser du en framtid i et annet yrke?

Jeg var på vei til å utdanne meg innenfor medier og kommunikasjon før jeg ble syk. Og planen var å gå filmvitenskap videre. Jeg håper at jeg kan fortsette innenfor markedsføring når jeg føler meg ferdig med mine sosiale medier, jeg føler jeg sitter med mye kunnskap. Og at formen fortsetter holde seg såpass bra så jeg kan jobbe. Ingenting som er bedre enn det, men per idag måtte det fortsatt vært en ganske tilpasningsdyktig jobb der mye kan bli gjort hjemmefra.

Ellers så går mye spørsmål igjen, og det kan dere finne svar på ved å gå under kategorien her på bloggen. Takk til alle som sendte inn, og kommenter gjerne under her om det er noe du ønsker at jeg skal svare på til neste søndag.

Igår sto mange tusen mennesker samlet i Oslo sentrum sammen for å demonstrere mot rasisme. Mennesker sto sammen i kampen mot en ekstremt viktig sak. Et ekstremt viktig budskap, som trengs å bli hørt. Det har aldri vært mer aktuelt. Også her i lille trygge Norge. Hverdagsrasisme oppleves daglig, det har jeg allerede skrevet mye om og brukt mine kanaler til.

Jeg har til og med oppfordret mine følgere til å reise å demonstrere. Jeg hadde et ønske om å dra dit selv. Men hadde jeg stått der igår, så hadde jeg snudd. For igår sto 15.000 mennesker samlet i Oslo sentrum, og brøt smitteverns reglene. Det ble gjort tiltak, men det var ikke vanskelig å se at mange sto uten munnbind og ikke hadde 1 meter i mellom seg. Glemte de at Covid 19 også har drept, og fortsatt dreper?

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Siden mars har verden stått sammen om en felles dugnad. Barnehager, skoler og arbeidsplasser har vært stengt. Bedrifter har gått konkurs, mennesker har mistet jobben. Konsekvensene har vært store. Og det viktigste, enormt mange mennesker har mistet livet sitt verden over.

Hva med den gravide kvinnen som døde av Covid 19, hvor var respekten for hennes liv under disse demonstrasjonene? Hva skjedde med rettighetene til de i risikogruppen? Helsepersonell som daglig har risikert livet sitt for å redde Covid 19 pasienter? Helsepersonell som døde i kampen om å redde de? På verdensbasis har Covid 19 idag drept 395 460 mennesker siden 25.februar. 

Dette er en upopulær mening. Igår så jeg mange andre store influensene i mengden, som fremmet og oppfordret fler til å komme, selv når de sto der midt i situasjonen og så hvordan smittevern ble brutt. Samme mennesker som tidligere har brukt sine kanaler til å oppfordre alle til å bli hjemme. Jeg støtter saken og budskapet om rasisme 100%, men trenger andre liv å bli risikert under prosessen?

Ja. Hver eneste dag blir livet til de som opplever rasisme risikert. Hver dag oppleves rasisme, og det har pågått i langt lengre tid enn siden mars. Men i 2020, har vi muligheten til å støtte og stille opp så mye mer digitalt enn det som ble gjort igår. At vi skal demonstrere er jeg helt for. Hvis ikke nå, når? Men det kunne blitt gjort på en annen måte. Det er mange måter å støtte saken på, uten å risikere andre sine liv. Vi kunne fortsatt å digitalisert kampen, myndighetene kunne satt opp møtested i hver kommune for å dele opp mengden. De kunne innført regel på munnbind i forkant. Menneskerettigheter kan ikke vente. Men i tiden og verden står i, så kan det jobbes med å bekjempes uten å risikere andres liv.

Rasisme handler blandt annet om den vonde følelsen mennesker får av å bli behandlet som om de er verdt mindre. Er du imot rasisme og menneskerettigheter, så burde også Covid 19 og risikogruppen som allerede har mistet snart 400.000 liv på 3 mnd blitt tatt hensyn til verden over under disse demonstrasjonene.

Dette er et eksempel på hvordan en demonstrasjon ble holdt i Kosovo. Et fantastisk eksempel på hvordan det kunne vært gjennomført. Skal noen virkelig argumentere på at dette ikke hadde vært mer riktig? Her har mange land mye å lære. Tenk hvis det hadde gått ann å fått det så organisert, hadde ikke det vært bedre? Jeg håper myndighetene og folket kan ta lærdom av dette og spre den kunnskapen til neste gang.

Hva tenker du om demostrasjonene som skjer verden over med Covid 19 tatt i betrakning? Del gjerne

Jeg håper dere ser ironien i overskriften. Men jeg satt der litt paff, i sykesengen for en mnd tid tilbake. Jeg hadde akkurat operert ut blindtarmen og kirurgen som hadde utført jobben skulle komme med en oppdatering. “Operasjonen gikk bra, blindtarmen så betent ut og er fjernet”. Puh, sukket jeg lettet. Den forbanna blindtarmen som kom som et lyn dagen før, med helt intense smerter. Endelig borte.

MEN. Livmoren din var hard, så du burde bestille deg time hos gynekolog. Tankene begynte svirre. “Okei, jeg har det siste året hatt ganske intense smerter rundt eggløsning og menstrasjon, kan dette ha en sammenheng?” Joda, det kunne det og vipps så var jeg på prevensjon for å prøve se om det kan hjelpe. Om ikke, skal jeg videre utredes for adenomyose. Etter å ha snakket med legen og lest meg masse opp, fått innspill fra dere ++ virker det veldig logisk. Men jeg har et lite håp om at prevensjon hjelper såpass mye at jeg ikke nødvendigvis må svaret.

Også lurer jeg på om du noengang har hørt om “Ehlers Danlos syndrom”? Jeg så på hun med et veldig forvirrende blikk. NEI? Hva for noe?

Ehlers Danlos syndrom er en arvelig bindevevssykdom som kommer til uttrykk gjennom økt bevegelighet (hypermobilitet) i ledd, hyperelastisitet i huden, vevsskjørhet, blødningstendens og plutselig død ved sprekkdannelser i hovedpulsåren eller andre kar. Jeg la merke til at huden din blant annet er ekstremt elastisk.

Jeg lo litt. “Jomen altså jeg har født 2 barn og gått ned 45 kilo skjønner du, så det er nok bare det”. Kirurgen forklarte deretter dypere at det ikke hadde noe sammenheng og ba meg bestille time hos fastlegen.

Der var jeg for et par uker tilbake, og han sto med målebånd for å sjekke. Steder som oppå håndflaten, og andre områder der huden skal være stram ble nøye målt og han konkluderte med samme. “Dette må videreutredes, det stemmer godt med beskrivelsen. Jeg sender inn henvisning”. Så den timen venter jeg på enda, fortsatt med et litt forvirrende blikk.

Også har du en bilyd på hjertet ditt. Det kan ha sammenheng med blindtarmen, men det burde sjekkes ut. Vi har allerede henvist til hjerte/lunge men det kan ta litt tid da de har nok å tenke på i disse Corona tider. Idag var jeg der, og bilyden eksisterte enda. Men heldigvis så hjertet veldig bra ut og det var ingen grunn til bekymring. Da kan vi stryke den bekymringen!

Men dere kan kanskje forestille dere tanken, gå inn der med blindtarmen og gå ut igjen med å måtte ringe hjertelege, fastlege og gynekolog? Følte meg litt sånn, ja. Nå gjenstår det bare å få svar på Ehlers Danlos syndrom – jeg har fortsatt ikke fått dato for time. Er det noen som er kjent med sykdommen kanskje? For meg var dette helt nytt.

• Sara