Som dere kanskje allerede har fått med dere, så begynte jeg på nytt prosjekt i helgen. På fredag gikk jeg løs på å rive opp gulvet i stua og male veggene. Robin reiste bort for helgen og hadde ingen anelse. Har jeg lagt gulv før? Ikke egentlig, bare hjulpet smått til. Men google og YouTube – er din beste venn! Resultatet ble fantastisk! Slik så stuen ut før:
Og slik er den nå:
Gulvet heter PERGO SENSATION CHALCKED NORDIC OAK laminatgulv, og var på tilbud hos Coop Obs når jeg bestilte det. Jeg krysser fingrene for et tilbud igjen så jeg kan handle til kjøkkenet også, så langt tenkte jo ikke jeg.. Men det var isåfall lett å legge – og utrolig flott å se på <3
Fargen er samme som jeg har i gangen og går under navnet “CURIOUS MIND”. Det er en beige tone, men med litt gult i så den blir gylden. Fargen er på mange måter en blanding av både gult, beige og grått, helt nydelig.
Hva syntes du om resultatet? Skal pent innrømme at jeg savner den grønne veggen min, men viktig å ha farger som Robin trives med i huset også.
Gårsdagens samtale med 5 åringen festet seg skikkelig i meg. Det var tid for leggetid og jeg satt på sengekanten mens jeg pakket han godt inn under dyna. I et hektisk småbarnsliv blir det mye korrigering og kritikk. Det er jo jobben vår som foreldre, å oppdra – fortelle hva som er rett og galt. “Sitt pent på stolen, ikke gris med maten. Vask hender, snakk lavere, del leker”. Jeg leste for en stund tilbake at du skal gi x3 så mye ros som “kjeft” mot barn. Det er lov å korrigere og si ifra, men det er også utrolig viktig å rose når det gjøres riktig og ikke ta det som en selvfølge.
Slik er jo vi voksne litt dårlige til generelt i livet. Vi henger oss stadig opp i det negative og har en vane til å la det positive, de små tingene gå forbi. Før jeg sa natta, ga jeg derfor min 5 åring en lang tale om hvor stolt jeg er av han. Det gjør jeg for all del ofte, men denne gangen tenkte jeg ekstra over hvordan han mottok rosen han fikk.
“Ja mamma, jeg er skikkelig flink. Jeg er faktisk flink til veldig mye”. Øynene hans lyste opp der han lå og tenkte på hvor fantastisk han selv er. Alt jeg sa om han, kunne han selv bekrefte og han var utrolig enig med mammaen sin. Og tanken slo meg. Hvor i livet mister vi den selvinnsikten? Hvor stopper vi å tro på oss selv, slik som en 5 åring gjør? Hvorfor klarer vi plutselig ikke å ta imot ros lengre eller ha tro på oss selv? Så fort en voksen sier noe hyggelig til en annen, blir det respondert med “nei herregud, gi deg.”
Vi avviser. Fordi vi føler at vi ikke kan motta ros. Og ikke søren om det er lov å si høyt “Idag er jeg stolt av meg selv, jeg har vært skikkelig flink”. Selvskryt er ikke lov, da må man komme ned av sin høye hest. Janteloven slår inn. Jeg tror på mange måter det ligger noe i utvikling, med alderen legger vi merke til forskjeller og forandring, kritikk og fordommer på en helt annen måte enn barn. Vi blir mer bevisst på det rundt oss av natur. Så hjelper sosiale medier og dagens samfunn godt til for å forsterke hva som er rett og galt.
Vi snakker stadig om hvordan vi skal være forbilder for våre egne barn. Men barna er uten tvil forbilder for oss voksne også. Vi har mye å lære fra dem, vi har mye å lære fra en fri sjel som ikke er formet av dagens samfunn. Neste gang du roser barnet ditt, legg merke til hvordan de håndterer det. Hvordan de tar det til seg, og tror på seg selv. Hvordan de bekrefter hvert eneste ord som blir sagt og sier seg enig. Det er helt fantastisk, og noe vi voksne kan ta mye lærdom av.
Liam avsluttet samtalen som bare en 5 åring kan.“Mamma, vet du hva? Å være snill er faktisk jobben min. Det er det jeg jobber som. Men iblant tar jeg meg litt fri da, man må ha ferie og.” Men jeg liker jobben min og jeg er faktisk skikkelig flink.
Hei og Hopp! Bloggen har fått seg en liten planlagt sommerferie men nå er det hverdag igjen på mandag og jeg får mulighet til å jobbe mer igjen, også med blogg. De siste ukene har vært helt utrolig koselige (og krevende hehehe) – 3 uker med hele familien samlet. Som mange av dere så, har vår ferie i år vært Hunderfossen og ettersom mange vurderer å reise dit i august tenkte jeg det kunne være litt fint med et sammendrag på tips og erfaring.
Hunderfossen Hotell ligger 400 meter unna Hunderfossen og enda nærmere Barnas Gård, noe som var utrolig praktisk. Vi kunne bare tusle bort uten å tenke på parkering. I tillegg så tilbydde hotellet utrolig mye i seg selv og hadde masse aktiviteter å by på. Det var et ekstremt fint uteområde med minigolf, mini atv bane, leie av svanebåt, aktivitetskort +++. Hver kveld kjørte de barnekino og deretter ungdomskino og kundeservicen var helt utrolig bra. Man merket godt at de ansatte var godt vandt med barn, og de var skikkelig flinke til å få barna (og meg helt ærlig) til å fantasere seg bort i en verden fylt med prinsesser, troll, askeladden og norske folkeeventyr. Emma ble rå på trolljakt, foråsidetsånn.
Hotellet tilbyr alt fra enkle hotellrom til store hytter og jeg kunne tenkt meg å reise tilbake neste år sammen med besteforeldre og leie en kjempe hytte. Stort uteområde og masse gode tilbud. Maten var også himmelsk og smittevern tiltakene utrolig bra.
TIPS 2: Sett av mer enn en dag på Hunderfossen.
Man kommer nok fint igjennom på en dag og. Men hvis kjøreveien er litt lang og du liker som meg å ta livet med ro så syntes jeg syntes det var helt utrolig fint å kunne fordele Hunderfossen på 2 dager. Da kunne vi tilpasse oss kø, tusle rundt i rolig tempo og legge en god plan på dag 2. I tillegg fikk vi da en rolig ettermiddag på hotellet med aktiviteter der.
TIPS 3: Last ned appen.
Hunderfossen appen var helt genial! Det skal være et køsystem der, slik at du kan booke deg inn og fysisk stå å vente. Men den var dessverre nede mens vi var der. Den var likevel utrolig ålreit. Du fikk full oversikt over når forestillinger var, hvor alle toaletter finnes. Du fikk opp varsel hvis du var nærme noe som skjedde og man kunne huke av alder. Feks er begge mine barn under 120 cm, så jeg huket av dette og fikk opp alle aktiviteter som var for oss. Og for alle som lurer, det var mye å gjøre for Liam på 5 år og Emma på 2 selvom det også er attraksjoner for eldre der.
TIPS 4: Spis på trollsalen
Det var en stor opplevelse i seg selv å sitte nede i trollsalen. Dekorasjonen var helt RÅ, det var store troll som holdt taket oppe og barna storkoste seg. Det var veldig viktig for Liam og gi kos til alle trollene, haha. Maten smakte også himmelsk!
TIPS 5: Ta med egen mat
For andre måltider er det helt topp å ta med egen mat der, det var mange fine steder å sette seg ned og det var mulig å låne grill. Utrolig flotte gressplener med bord og det var aldri noe problem å finne plass.
TIPS 6: Kombiner med Barnas Gård
Barnas gård ligger rett ved Hunderfossen og var utrolig trivelig for store og små. Man kunne mate mange av dyrene, holde kaniner og kose. Skikkelig lykkefølelse og jeg ble jo like ivrig som barna. I tillegg var det en kjempe kul hinderløype der som Liam elsket. Veldig fritt og koselig sted som barna stortrivdes på.
Alt i alt hadde vi en helt utrolig fin tur, barna storkoste seg og jeg syntes køene gikk relativt fort. Det var et par-tre ting som er mest populært som krevde litt ventetid men det må man nesten regne med. Smitteverns tiltakene var flotte, det var tegnet ringer på bakken i køene. Barna forsto og syntes det var gøy å holde seg inni ringen, det var tross alt “lava” på utsiden 😉 Frokosten på hotellet var allerede på bordet når vi kom slik at man ikke hadde buffe og fikk kontroll. Takk for oss!
Tuja eller Thuja? Jeg ser selv leverandørene skriver ulikt. Men jeg mener altså buskene 90% av nordmenn har i hagen sin som skal ha en form for “Nå ser ikke naboen meg” funksjon. Når vi flyttet hit i 2015 var det allerede plantet noen bukser rundt hagen, men disse rev vi bort da de 80% av året bare var greiner. Planen var å plante Tuja rett etterpå, men vipps så hadde to år gått. Vi innså derfor at nå var det på tide å gjøre noe med dette:
Jeg vil starte med å si at JEG ikke er noe ekspert, og tipsene jeg gir er KUN passert på googlesøk og hva jeg har fått beskjed om fra leverandør. Det er MYE meninger om hvordan man skal plante Tuja har jeg forstått, men dette er metoden vi gikk for etter mye søk.
Trinn 1: Fjerne alt av ugress, røtter og vekst i området. Det skal være min. 40 cm bredde på rekken du graver ut.
Så var det klart for innkjøp. Vi hadde 30 meter med hekk som skulle settes opp. Vi kjøpte jord på Byggmax da de hadde 4 40L sekker for 99 kr. Et annet alternativ er å bestille henger med jord eller hente selv om man har. Men vi gikk for sekker. Hvor mye du trenger avhenger av mye, vi kjøpte ca 40 sekker med jord og 20 sekker med kugjødsel. Det anbefales og blande ut med gjødsel for best resultat, ca 40%. Først fylte vi opp med jord:
Tuja kjøpte vi av Hageland, det var defintivt billigst. Vi gikk for Tuja Brabant siden Brabant er typen vi har langt nabogrensen et annet sted. Siden vår hekk skal fungere mot innsyn, kjøpte vi 100-125 cm i høyde. Hageland sine priser varierer litt utifra hvor man bor, og jeg ringte rundt som en gal siden nesten alle var utsolgt, for hele sesongen! Men tilslutt fikk vi tak i, og i tillegg betalte vi bare 99 kroner per Tuja på 100-125 cm. For å sammenligne, plantasjen sin 80-100 cm koster 179 kr så Hageland var uten tvil billigst. For de som lurer (ja for vi lurte faktisk og fant ingenting på nett) så skal nettingen ikke taes av Tujaen i bånn:
Man trenger 2 Tuja per meter, det var anbefalt med ca 50 cm i mellom. Planter man de for tett, tar de næringen fra hverandre og det er lettere at de dør.
Etter at all Tuja var plantet, la vi svetteslange. Vi så på gardena men det hadde kostet 1000 kr! Biltema sin var faktisk LETTERE å kjøte sammen og kostet 300 kroner for 40 meter.
Den skrur vi bare på ved behov og lar gå noen timer, alt etter været. Følg med på jorden. Helt genialt, dette var det en haug av følgere som tipset meg om – så takk til dere <3
Det eneste som gjenstår nå er å legge bark, jeg så både maxbo, Coop bygg og byggmax har 4 sekker for 99. Barken hjelper å holde på fuktighet, pluss at jeg synes det ser pent ut og vi får gjemt svetteslangen.
Da krysser jeg bare alt jeg kan – for at flest mulig faktisk overlever. Og håper dere fikk svar på hva dere lurte på, om ikke får dere bare legge igjen en kommentar og spørre 🙂
Vi vurderer oss selv hele tiden. Vi ser etter ting som kan forbedres, vi leter etter feil. Ofte feil ingen andre enn oss selv ser og vi blir vår første dommer. På mange måter er vurderinger fint, vi utvikler oss ved å jobbe mot noe bedre. Jeg sier ikke at vurderinger er feil. Men med tiden har fokuset kanskje gått fra å vurdere “kunne jeg vært mer hyggelig idag” til “jeg burde hatt en strammere rumpe”.
Kroppsfokuset står sterkere enn noengang, og forventningene er skyhøye. Utseende-fokuserte trender står i høyt fokus og i lang tid har mangfold vært glemt på reklameplakatene. Vi dømmer vårt eget utseende og egen kropp mer enn noengang, så jeg ønsker å fortelle deg dette:
Du er ikke for tykk eller for smal. Nesen din er ikke for stor eller for liten. Brystene dine henger ikke for mye og magen din er ikke for løs. Kroppen din er ikke for stygg eller for slapp. Faktisk, så gir kroppen din deg idag.
Den har bært deg og hjulpet deg igjennom sykdom. Den har vært med på en stor reise, og plukket deg opp hver gang du har falt. Kroppen din har gjennomgått hjertesorg og hjulpet deg forbi. Den har helbredet åpne sår og brekte bein. Kanskje kroppen din til og med lagde en baby for deg?
Kroppen din har gitt deg hver eneste dag. Kanskje ikke alle har vært like optimale, men du er her idag. Selvom du har snakket ned om din egen kropp i lang tid, så har den kjempet for deg hver dag. Kjempet for at ditt hjerte skal slå.
Så kanskje det er på tide å gi deg selv en klem? Se hvor utrolig bra kroppen din er, fokusere på den enorme funksjonen den gjør. Uavhengig av størrelse, kroppstype, hudfarge eller årstall. Uavhengig av merker, skavanker og arr. For kroppen din jobber for deg, og dere to skal være et team for alltid.
Slik tenker jeg ofte når jeg tar meg selv i å snakke ned om min egen kropp. Noenganger kan det hjelpe å sette ting i perspektiv, noenganger kan det hjelpe å fokusere på hvor fantastisk kroppen sine funksjoner er. For min del, spesielt svangerskapet. Kroppen min lagde to fantastiske barn. Kroppen min produserte et eget organ, morkaken. Kroppen min produserte melk. Hvordan kan jeg egentlig mislike den?
God tirsdag fine! Her regner det ned og jeg samler opp energi til å male steinveggen. Solen har vært den perfekte unnskyldning til å slippe unna strøk 2, men nå utgår jo den. Mens jeg prøver å finne motivasjon, tenkte jeg det var på tide å svare på spørsmålene som har svirret rundt den siste tiden.
Robin skrev at en av ulempene ved din jobb er at du aldri kan ta fri. Hvorfor ikke, hva skjer da?
Først og fremst så er det noe som heter algoritme på instagram og snapchat som blir min “største fiende”. Så lenge jeg holder meg aktiv gjennom dagen og gir godt innhold, kastes det på “utforsk” og jeg blir hele tiden oppdaget av nye folk og når godt ut i mine kanaler. Om jeg tar pause faller jeg av bølgen og det er usikkert om jeg når ut igjen. Spesielt instagram er ille der, og veldig mange har blitt sterkt påvirket. Det er hele tiden mye forventinger fra jobbene du mottar at du skal nå bra ut, et følgertall på 300.000 hjelper lite hvis bildet blir sett av 2% av følgerne dine. Så er det såklart den delen at det er en type jobb du kan ha med deg overalt, på godt og vondt. Jeg har heller ikke krav på ferie og feriepenger pga det er eget firma. Men mye kan planlegges i god tid og jeg kan begrense sosiale medier ved behov, men aldri 100% over mange dager.
Lever du av instagram?
Jeg lever av en kombinasjon av alle mine sosiale medier. Snapchat, blogg og instagram – det henger sammen og er inntekten min ja <3
Er du komfortabel med å dele så mye privat? Er jobben/inntekten verdt det?
Det jeg velger å dele valgte jeg lenge før inntekt. Hele min motivasjon for å starte med sosiale medier, var å spre budskap som er tabulagte og dele private sider vanligvis mange skjuler for å normalisere det. Inntekten ble en fin bonus, så svaret er at jeg er veldig komfortabel med det når målet var å hjelpe andre og det ble oppnådd <3
Når du viser fram klær, er det du selv som har valgt dem ut?
Ja. Jeg sender liste på hva jeg ønsker å framme, og hvis noe av det ikke falt i smak, sendes det i retur eller doneres. Det som vises er nøye plukket ut personlig av meg. Men jeg har så klart enkelte ting å forholde meg til, som feks “velg blandt nyheter” eller “unngå det som snart er tomt på lager”.
Jobber du fortsatt aktivt med å gå ned i vekt? Du spiser jo fortsatt NOKA!
Nei, men det er jo en livsstil endring og jeg kommer alltid til å tenke på hva jeg putter i munn. Men målet er ikke å gå ned i vekt, det er det lenge siden det var. Målet er å få energi via maten jeg spiser, og vedlikeholde en god helse. Nokaen spises fordi VITA byttet eiere høsten 2019 og hadde 50% salg, jeg kjøpte opp en haug og tar derfor 1-2 måltider av det i uka hvis jeg ikke rekker lage meg annet for å bli kvitt det. Hvis det er noe jeg evt jobber aktivt med nå, så er det å bli sterk. Jeg er SÅ lei av å vøre begrenset i hverdagen med løft og dårlig rygg pga jeg er svak i muskler.
Hva heter den rensemaskinen du bruker på kvelden?
Den heter LUMISPA og er et produkt fra Nuskin. Jeg er ingen forhandler, og har betalt for den selv fra en bekjent som er forhandler. Den er amazing!
Hvor mye bruker du på egne klær, til både deg og barn?
Det er sjeldent jeg handler not utenfor spons, men jeg må betale for produkter jeg mottar. Jeg betaler 25% moms på absolutt alle klær vi mottar + 35% skatt av verdien, så hvis jeg feks mottar en jakke til 1500 kr betaler jeg 825 kroner fra egen lomme. Du kan på en måte tenke at jeg får alle klær på 40% salg, men så må jeg handle “mer enn nødvendig” pga jobben min så forbruket er nok høyere enn for normalt. Så blir inntekten regningen jeg sender vedsidenav klespakken.
Hvordan få barnet til å sove på eget rom/alene?
Jeg har levd etter “når de selv er klare for det” og har aldri jobbet aktivt for egen seng eller eget rom da vi har trivdes veldig godt med samsoving og jeg har prøvd tenke at det er en tid for alt. Ting har gått veldig av seg selv, Liam og Emma sluttet å amme og kom på eget rom på to helt ulike tidspunkt, fordi de er 2 ulike barn. Jeg tenker at det ikke finnes noe fasit, og siden jeg har ventet til de er klare har jeg heller ikke trengt gjøre så mye når dagen kom annet enn å vise trygghet og nærvær.
Hvem tok initiativet til å bli kjærester?
Det var jeg, Robin var livredd for å binde seg. Han hadde sagt at han elsket meg, men ikke søren om vi skulle være kjærester enda(ga mening?). Vi gikk tur med min hund Bonnie en sommerkveld og jeg løp ut i grøfta, plukket en blomsterbukett og stelte meg opp foran han. Ga en lang tale på at jeg lovte å ikke såre han. På den tiden skulle Robin være veldig “Bad boy, hard to Get” men han trengte nok bare veldig bekreftelse på at jeg var seriøs fordi han syntes det var skummelt å åpne seg. Sammen ble vi, blomsterbuketten tok vi med inn og vipps så fikk vi et STORT bananflue problem i leiligheten min i mange mnd etterpå. Søtt.
Føler du deg noengang ensom?
Iblandt. Jeg har mange gode veninner men de fleste bor mange timer unna. Jeg har hovedsakelig vennskap over messenger utenom min barndomsvenninne Lene Mari. Jeg har også valgt å flytte hit jeg bor, som er 40 min unna der jeg vokste opp. Det er ikke langt, men langt nok til at jeg føler meg langt unna mitt sosiale nettverk og alle bekjente opp igjennom. Så jeg kjenner på det, absolutt. Men jeg er veldig glad for at chatten koker gjennom dagen på Messenger da.
Hvor mange timer jobber du hver dag?
Det er veldig variabelt, noen dager kan være 3 timer, og andre kan være 15 timer. Tipper at gjennomsnittet er 6-7 timer hver dag i gjennom hele uken ink helg. Ofte mellom 19-23 på kvelden fast.
Hvorfor skriver du ikke “lik min normale størrelse” istedenfor “S” osv?
Fordi det ikke hjelper, da jeg får 100 medinger “hva er din normale størrelse da, hvilken størrelse vil det si” osv og jeg har ikke kapasitet til å svare alle. Det er på ingen måte ment som et fokus på kroppspress, jeg vet mange mager som knyter seg ved størrelsesnakk. Og det er jo en sak jeg jobber med på si, at vi ikke skal la oss definere av størrelse og ikke henge oss opp i hva lappen sier. Jeg hører stadig om jenter som står i prøverommet og ELSKER det hun har på, men fordi hun måtte opp i en XL når hun vanligvis er M, legger plagget tilbake. Vi må ikke la noen bokstaver på en lapp påvirke oss, det er kun en pekepinn så det er lettere for dere å finne egen str.
En annen ting jeg har reagert på er at når jeg sa “Denne har jeg XL i” for 2 år siden, raste det inn positive meldinger “Åh det er så godt å høre deg si det, du ser så bra ut, takk som tørr og si det”. Mens nå som jeg sier S, så er det feil, påvirker til kroppspress og unødvendig. Størrelse har jeg alltid sagt og det er kun for at det gjør salget for den som ser på, lettere.
Neste uke vil det være Robin som skal svare på Q&A igjen, så send gjerne inn spm til han i kommentarfeltet her <3
God mandag fine! Det har vært så fint vær at jeg har bare trengt å legge bort blogg litt. Igår feiret vi begge barna sammen, da de har bursdag med 3 ukers mellomrom. Tenk at jeg straks har en 5 åring OG en 2 åring i hus? Hvor ble egentlig tiden av, jeg føler nettopp satt med en positiv test og innså at jeg skulle bli mamma for første gang.
Vi har vært litt fram og tilbake på om vi burde samkjøre barna sin familiebursdag. En del av meg tenkte de burde få hver sin feiring, og ifjor gjorde vi det ikke siden det var Emma sin første bursdag. I år var mye av grunnen Corona, men jeg er sykt glad for at vi samkjørte. De er jo såpass små at de bare syntes det var stas, så får vi se hva framtiden bringer. Barnebursdag blir så klart noe annet med tiden. De fikk likevel hvert sitt hjørne og det falt i smak.
Det ble en utrolig vellykket dag, med to stykker som svømte i både kjærlighet og leker. Kakene er fra soulcake og sponset. Pynt er kjøpt selv fra bursdagskongen (ja det var rask frakt, 3 dager) og kjolene dere så igår er kjøpt hos et norsk merke som heter SecretbyB.
Hvis dere lurer på noe mer så må dere bare spørre her så skal jeg få svart <3
Del 1 består av tiden jeg gikk fra å være frisk til å bli veldig syk, den finner du HER. Del 2 består av hvordan jeg lærte meg å håndtere sykdommen og få et mer stabilt liv, det kan du lese om HER.
Og med det så sier jeg velkommen til del 3, som forteller om min bedring. Det er også siste del i denne historien min, og den jeg gruer meg mest til å dele fordi jeg har så lite svar selv.
I 2015 ble jeg ble jeg gravid. Formen var fortsatt dårlig, men stabilt dårlig. Jeg kjente mine egne grenser og visste når jeg måtte stoppe opp. Jeg har alltid sagt at ME har tatt fra meg mye i livet, men at familie og barn ikke skulle være en av dem. Jeg er selv oppvokst med en mamma som har ME diagnose, og det er klart at det har påvirket min barndom. Men når jeg ser tilbake på det, kjenner jeg ingenting negativ påvirkning.
Mamma ble kanskje ikke med på kino. Men hun lagde hjemmekino og poppet popcorn. Hun tok oss ikke så ofte med på shopping. Men en av mine beste barndomsminner er å sitte å bla gjennom Ellos katalogen hjemmefra. Mamma lå ofte på sofaen og kjørte sjeldent bil. Men jeg som barn, så kun “mamma er alltid hjemme, hun er alltid i nærheten”. Barn tenker ikke som oss voksne, og for meg var det at mamma alltid var hjemme en stor trygghet i oppveksten. Hun var utrolig flink til å tilpasse situasjonen. Pappa sto kanskje for det fysiske, men barn trenger like mye det psykiske og de rolige aktivitetene.
Så at vi skulle få barn sammen, var det ingen tvil om. Vi er også veldig heldige som bor i Norge, er mor syk så har far rettigheter på å overta hele permisjonen og Robin har vært hjemme med oss de første 9 mnd etter fødsel. Vi har alltid vært to i den tøffe barselperioden og hadde vi ikke hatt den muligheten, hadde vi mest sannsynlig ikke fått barn. Første tiden med nyfødt baby er tøff, kronisk syk eller ikke. Men for min del ila det første leveåret til Liam merket jeg at jeg var sliten og ikke “ME-sliten”. Det kan være vanskelig for uforstående å forstå, men ME-sliten er annerledes enn vanlig sliten. Enkelt forklart. Sakte men sikkert orket jeg mer og mer, jeg gjorde ting jeg ikke hadde gjort på mange år. Jeg begynte å spørre rundt i ulike ME grupper, og fikk inntrykk av at mange opplevde samme.
De opplevde bedring under svangerskap eller amming. Jeg må likevel poengtere at det var også mange som opplevde forverring, svangerskap er på ingen måte løsningen på ME. Men i mitt tilfelle, gjorde det noe med immunforsvaret. Etter å ha lest ulike forskningsartikler, er teorien at immunforsvaret går gjennom en stor prosess når man blir gravid og at dette kan påvirke, enten riktig eller feil vei mtp en ME diagnose. Svangerskap påvirker immunforsvaret til alle, syk eller ikke. Alt dette, er ingenting annet enn teorier. Jeg sitter ikke med noe svar eller har noe fasit. Jeg er ikke helsepersonell, jeg bare forteller hva jeg opplevde.
Liam var 1 år og 8 mnd da jeg fikk et tilbakefall. Formen begynte å dale igjen, og min “gode periode” var oppbrukt. Jeg tok det ekstremt tungt, men fokuserte likevel å være takknemlig for de gode dagene jeg fikk. Og selvom jeg ble vesentlig dårligere igjen, var jeg ikke så ille som på mitt værste. Så ble jeg gravid igjen. Svangerskapet med Emma var veldig tøft med svangerskapskvalme hele veien og fler innleggelser pga dehydrering men likevel holdt ME-formen seg oppe. Hun ble født, og formen ble igjen, vesentlig bedre.
Nå er det 2 år siden hun kom til verden, og jeg har sakte men sikkert orket mer og mer ting. Jeg gjør ting idag jeg aldri kunne forestilt meg å orke. Til tider har jeg mer energi enn de fleste. Men om jeg er frisk? Nei. Jeg har fortsatt mye smerter i ledd og muskler og benytter meg av en del smertestillende. Men de blir ikke like mye forværret av aktivitet, som tidligere. Jeg KAN gå på en smell fortsatt, men “straffen” er 2-3 timer sliten istedenfor 2-3 uker. Den største fienden min er bilkjøring, der kjenner jeg fortsatt godt på sykdommen. Men om den er bedre, uten tvil. Og jeg har egentlig dessverre ingen forklaring, annet enn at det skjedde litt og litt for hvert svangerskap.
Det er tøft, fordi ekstremt mange har en formening på nettopp dette. Mange mener de vet bedre enn dyktige ME-spesialister som har fulgt meg opp i mange år. “Du har ikke ME, du har aldri hatt ME.” Mange tror ikke på at jeg idag, fortsatt er påvirket fordi jeg viser såpass mye energi i sosiale medier. Det var faktisk en følger som satt det veldig i perspektiv, og hun har jeg lyst til å sitere:
Hei Sara. Jeg har fulgt deg lenge, og må innrømme at jeg har stusset mye over din ME diagnose. Du viser jo så og si hele hverdagen din, og jeg syntes energien din er helt utrolig høy. Men så tok jeg meg skikkelig i å reagere og tenke over den dagen du ble innlagt på sykehus i påsken pga akutt blindtarmenbetennelse. Du viste oss hele dagen, blid og fornøyd med høy energi som alltid. Du var på lekeplass med barna dine og alt var normalt. Plutselig på neste snap var du på sykehuset og skulle opereres, og forklarte til oss hvordan du hadde våknet med smerter den dagen. Det satt ting veldig i perspektiv for meg, hvor lett du kan skjule en side hvis du ønsker. Regner med at det er litt samme med ME.
Denne meldingen syntes jeg var veldig fin og en god forklaring. ME er en sykdom som er vanskelig å forstå. Og enda vanskeligere når jeg har tatt et bevisst valg om å ikke fortelle dere om de dagene jeg våkner med store smerter, men late som ingenting. Jeg gjør det av 2 grunner. Den første er at jeg rett og slett ikke orker kritikk, veldig mange har mye meninger om ME, og jeg blir lett påvirket rundt tema fordi det er sårt for meg. Den andre grunnen er rett og slett fordi jeg har vokst opp med “SYK” i pannen og nyter tiden uten. Jeg kan på mange måter forklare dagens situasjon, som et lite adrenalin kick. Jeg kjenner veldig på at jeg vil ta igjen tapt tid, gjøre alt jeg har gått glipp av og nyte hver dag til max.
Fordi jeg i bakhodet vet at jeg kanskje er på lånt tid. Det er det som er med ME, man vet ikke. Det er mye ubesvart rundt diagosen, og jeg er fult klar over at denne energien ikke trenger å vare evig selvom jeg håper. Så jeg unngår fokuset i hverdagen, samtidig som at jeg syntes det er viktig tema å nevne i blant. Hovedsakelig fordi dere spør meg, daglig om å fortelle. Men også fordi det hagler inn så mange ufine kommentarer, og for hver ufine kommentar som kommer inn – er det bevis på hvor behov denne sykdommen har å bli snakket høyt om. Det finnes så mange uvitende mennesker der ute, som har meninger de syntes overgår nyere forskning og helsevesen.
Idag så jobber jeg 100% og min uføre hos NAV er satt helt på pause. Jeg håper den aldri trenger å starte opp igjen, og ser for meg en framtid der jeg kan jobbe 100% fram til pensjonistlivet i en alder av 67 år. Det er ingenting jeg ønsker mer.
Jeg vil avslutte min ME historie med å gjenta mitt livsmotto. “DET ER IKKE ALT DU TRENGER Å FORSTÅ, MEN DU KAN RESPEKTERE DET”. Kjenner du noen med ME? Det største du kan gjøre for dem, er å ikke sette kritiske spørsmål rundt diagnosen deres. Det er ikke DIN jobb å vurdere om noen er syk eller ikke. La legen ta seg av det, og stol på deres vurdering. Du ser ikke alt, selvom du kanskje tror det. Kunnskap og forståelse hører ofte sammen. Er du en av de som tror du har ME – så be fastlegen henvise deg til en ME-spesialist. Kom igang, for prosessen er lang og mye utelukkes langs veien, ME er siste løsningen i en slik utredning og ofte finner de andre ting isteden <3
Det å bli 100% frisk fra ME, det tror jeg ikke at jeg har hørt om noen som har opplevd. Å bli bedre, det opplever et lite nåløye, og jeg har vært en av de heldige. Mange tusen barn, ungdom og voksne opplever hele tiden å plutselig se hverdagen fra sengekanten uten forklaring. Fedre og mødre som plutselig ikke orker å se sine egne barn, fordi alt dem orker er et mørkt rom. Barneskole elever som plutselig forsvinner fra klassen og mister hele barndommen sin. Jeg sender dere alle en stor klem, og drømmer med dere om at framtiden vil gi mer svar til oss alle.
God søndagskveld. Her blogges det direkte fra soverommet da stuen er overtatt av noen flotte fotball entusiaster. Rødvin er ved min side, og kvelden går til å planlegge morgendagens jobbing. Hodet mitt skrur seg sjeldent helt av, og jeg sitter stadig å diskuterer med meg selv. Tenker og undrer. Jeg liker å dele tankene mine med dere, fordi jeg liker å få innspill. Fler som har tenkt på dette kanskje? Eller som kan gi meg SVAR?! Her er 5 av tankene i hodet på Sara en søndagskveld….
Jeg er så sykt glad for at jeg vokste opp i et hus der alle alltid var velkommen. Uansett alder, uansett hva så sa alltid mamma “Bli på middag da vel” og hadde hun ikke handlet inn nok, nei da delte vi det vi hadde på de som var der. Huset mitt var en trygghet for mange venninner, og det har jeg skikkelig lyst til å ta med videre for mine barn. Jeg hadde venner som ringte mamma istedenfor sin egen mamma, når de hadde drukket for mye og “gått på en smell”. Jeg håper huset vårt kan være slik som min barndom.
Mannfolk.
Hvorfor er det så unaturlig for gutter å snakke om ting? Da mener jeg typ kompis til kompis. Visste du at over dobbelt så mange menn tar selvmord sammenlignet med kvinner? Likevel prøver kvinner 3 ganger så mye som menn, vi bare…. dør ikke. Det er helt vilt å tenke på. Det er altså fler kvinner som sliter psykisk, men likevel fler menn som dør frivillig? Menn sliter med å ta kontakt, søke hjelp og snakke om problemene sine. Jeg syntes det er vondt å tenke på hvor lite naturlig det er i “macho-kulturen” å skulle dele følelser. Jeg er helt avhengig av å ringe venninnene mine å “snakke ut”, og vil tro mange kvinner har det som en vane. Snakker virkelig guttegjengen bare om guttastemning og dåsemor?
Krenke-Norge.
Iblandt føler jeg at feks Robin ikke kan si “Jeg elsker at Sara liker å stå på kjøkkenet” uten at alle skal tenke “kvinnehater, du diskriminerer, er du den typen du ja, “. Kan ikke bare en mann like det, fordi han selv misliker det? Må det alltid ligge så forbanna mye BAK hver ting som blir sagt? Må alt ha en dyp mening? Kan ikke bare en spade være en spade iblant, uten av noen blir fornærmet. Her om dagen sa jeg “Jeg er så glad, fordi en jente på 19 år sendte meg mail og sa at pga meg, avlyste hun silikon operasjonen sin”. Kan vi ikke bare være glad for det? Uten at det trenger bety at jeg ser ned på de med silikon feks. Det rant inn “Jeg har silikon og du får meg til å føle meg dritt”. “Du nevner kroppspress på jenter, er du klar over hvordan du setter ting i bås, hva med gutter?” Folk skal finne feil ved ALT.
Lønnsfordeling
Jeg får til tider avsmak på inntekt, og generelt fordeling av inntekt til ulike yrker. Når jeg var på Ahus og sjekket hjertet, lo hjertelegen og sa “Ja, du tjener vel mer enn meg du” med en god latter og jeg fikk en skikkelig klump i magen. Hvorfor er de viktigste yrkene i landet så ekstremt underbetalt? Hvordan kan en blogger eller fotballspiller tjene mer enn en lærer, kirurg eller brannmann? Burde ikke pengekassen og godene gå til de som passer på at neste generasjon har en god framtid?
Iphone-slave
Hvorfor MÅ jeg ha Iphone? Jeg banner så mye over den tlf. Den blir for fort varm, den lades ut på 123. Robin sitter med en Huawei og det viser seg å være bedre gang etter gang. Jeg som er helt avhengig av tlf i jobben min og må ha strøm til en hver tid, er likevel iPhone slave. Jeg nekter å bytte, jeg har ingen logisk grunn. Robin har hundre argumenter på hvorfor Huawei er bedre, likevel teller jeg ned til september og ny lansering på iPhone, som jeg så fint kaller “møkkatlf” daglig.. HVORFOR.
Hei fine! Back to normal, og på tide med et blogginnlegg igjen. På onsdag reiste jeg nedover med bil til Valdres for å besøke en av mine beste venninner over 10 år og hennes sønn som ble født tidligere i år som jeg også er fadder for. En etterlengtet tur, som ble utsatt pga Corona. Turen startet faktisk med at jeg ble stoppet i kontroll av politiet, og jeg har ALDRI vært så flau i hele mitt liv.
Det var helt tilfeldig at jeg ble stoppet, det var kontroll for alle. Men jeg blir sååå stressa i sånne situasjoner, så jeg tenkte det var lurt og ta av solbriller, få blikk-kontakt og sitte der som en idiot å smile. Innså fort at det kanskje heller så ut som at jeg prøvde skjule noe, da de vinket meg inn til siden. Som kanskje man har fått med seg, er jeg i samarbeid med Renaut og bilen jeg kjører er derfor sponset.
Meg: Ja… Altså… Jeg låner den på en måte bare av dem, prøvekjører og tester den og sånn.
Politimannen: Jaa, okei? Har du noen papirer på det da fra forhandler?
Jeg begynner å rote rundt, selvom jeg vet godt at det ikke ligger noe der haha.. Jeg har jo ikke det. Og forstår at det høres jo litt ut som at jeg har stjålet bilen.
Meg: Nei altså, du skjønner, dette høres kanskje litt rart ut, men jeg jobber med sosiale medier og står for markedsføring av bilen.
*Tomt blikk fra politimannen*
Meg: Liksom.. Jeg er sånn.. ja, jeg er sånn Influenser.. Nei eller, blogger da og låner bilen mot reklame, se her kan du se på Instagram (leter desperat etter siste reklame bilde). Se der vettu!! Her er jeg og bilen sammen, ser du jeg har tagget reklame også ++?? Jeg tror kanskje jeg ga en relativt lang tale før…
Politimannen: Ehm. Bare kjør du.
Dere kan TRO jeg sank langt nedi bilstolen, altså. Det er bare jeg som klarer sette meg selv i sånne situasjoner. Til neste gang, så får jeg printe ut kontrakt osv kanskje.. Følte bare han sto der å ristet på hodet og tenkte “sånn derre blogger ja”.
Uansett, turen var vellykket og jeg har storkost meg hos Isabelle. Det er så godt være tilbake på “landet” jeg som er oppvokst på småbruk med sauer og hest. Her kommer et lite bildedryss:
Det var godt å fylle opp sjelen med god veninnetid, hunde og babykos <3
